Av Av Terje Mørland og Gro Hanne Aas, NOKUT
Publisert 12. juni 2013 kl. 09:53
Terje Mørland, direktør i NOKUT
Gro Hanne Aas, assisterende avdelingsdirektør i Tilsynsavdelingen i NOKUT
I Tom Skauges leserinnlegg «Byråkratisk mistillit» i aprilutgaven av Forskerforum kritiseres NOKUT for avvisning av søknader om akkreditering av mastergradsstudier. Enkelte av formuleringene i innlegget kan tolkes som påstander om at vi i tilsynsarbeidet forskjellsbehandler institusjoner uten grunn. Vi vil understreke at NOKUT stiller samme krav til utdanningskvaliteten ved alle typer institusjoner. NOKUTs tilsyn og samhandling med institusjonene avhenger imidlertid av hva slags faglige fullmakter institusjonene har.
Ulike faglige fullmakter. Universitetenes og høyskolenes faglige fullmakter er nedfelt i universitets- og høyskoleloven. Universitetene har rett til å opprette alle typer studier på egen fullmakt. De søker aldri NOKUT om akkreditering. Vitenskapelige høyskoler og akkrediterte høyskoler har i utgangspunktet kun fullmakt til å bestemme hvilke fag og emner som skal tilbys og inngå i en lavere grad, altså til og med bachelorgraden. De må derimot søke NOKUT om akkreditering dersom de vil opprette nye master- eller doktorgradstilbud. Unntak er for fagområder hvor de allerede har rett til å tildele doktorgrad. Her har de fullmakter på linje med universitetene.
Blant de 79 institusjonene som i dag tilbyr høyere utdanning, finnes det i tillegg en kategori som ikke har faglige fullmakter. Denne gruppen på rundt 20 institusjoner må søke NOKUT om akkreditering av hvert eneste studietilbud.
Søknader vurderes av fagfeller. Søknader om akkreditering blir vurdert av sakkyndige fagfeller ut fra om studietilbudene holder tilstrekkelig kvalitet i henhold til fastsatte kriterier. Søknader som ikke er egnet til sakkyndig behandling, for eksempel på grunn av manglende informasjon i søknaden eller dokumentasjon av de aktuelle forholdene, blir avvist. Mange søknader kommer til sakkyndig vurdering og får positivt utfall: NOKUT har siden 2003 akkreditert 168 mastergradsstudier ved statlige og private høyskoler. Nesten alle statlige høyskoler tilbyr i dag mastergradsstudier. Mange høyskoler oppretter mastergradsstudier på egne fullmakter ved at de har doktorgradsrettigheter for de aktuelle fagområdene.
Samme kvalitetskrav til all høyere utdanning. Selv om universitetene ikke trenger å søke NOKUT om akkreditering av nye studier, gjelder kravene til kvalitet i utdanningen like fullt for disse institusjonene. For å sjekke om kvaliteten er tilfredsstillende kan NOKUT føre tilsyn med ethvert studietilbud ved enhver institusjon. I år undersøker vi kvaliteten i alle eksisterende mastergradsstudier innen historisk-filosofiske fag, både ved universitetene og høyskolene. Tidligere har vi blant annet gjennomført tilsvarende kontroll for typiske universitetsfag som juss, farmasi og odontologi. Kunnskapsdepartementet kan trekke tilbake universiteters rett til å tilby spesifikke studier hvis NOKUTs tilsyn viser at disse ikke holder tilstrekkelig kvalitet.
Dynamikk mellom tillit og mistillit. Skauge bruker i sitt leserinnlegg uttrykket «institusjonalisert mistillit» for å karakterisere NOKUTs praksis. Institusjonalisert mistillit er et viktig aspekt ved alle tilsynsorgan, og kan brukes som en inngang til en faglig forståelse av et fenomen som NOKUT. Som tilsynsorgan har NOKUT også en rolle som utøver av institusjonalisert mistillit. Former for institusjonalisert mistillit (ikke personlig mistillit) er en produktiv og sentral ingrediens i vitenskapssamfunnet, både i FoU- og utdanningsvirksomheten. I Robert K. Mertons klassiker om vitenskapens normative strukturer framhever han organisert skepsis (organized scepticism) som en særegen norm for vitenskapssamfunnet. I våre dager bruker samfunnsvitere sammenliknbare uttrykk som institusjonalisert mistillit. For å få et grep om dynamikken mellom tillit og mistillit har vi i NOKUT blant annet hatt nytte av Haralds Grimens klargjøringer i artikkelen «Profesjon og tillit»1. Det er ikke nødvendigvis slik at tillit og mistillit er motsetninger – det er ikke slik at hvis tillit vokser, så minsker mistillit, skriver Grimen.
Vi vil hevde at riktig bruk av institusjonalisert mistillit kan bidra til tillit – til utdanninger som gis, og til kunnskaper som produseres. NOKUTs dørvokterfunksjon når høyskoler ønsker å opprette nye studietilbud, er en konkretisering av denne tankegangen. Kontrollen må være tilstrekkelig, men hvis mistillit tar overhånd fra NOKUTs side, kan også det svekke samfunnets tillit.
På liknende vis representerer alle ansatte i forsker- og undervisningsstillinger sektorens organiserte skepsis – eller institusjonaliserte mistillit – når de eksaminerer og setter karakter på studentenes prestasjoner, og når de opererer som fagfeller eller sakkyndige i kompetansevurderinger, for NOKUT, Forskningsrådet og lignende. Hvis ikke gjør de ikke jobben sin for fagfellesskapet og for samfunnet.
Bedre balanse i tilliten? Sammenliknet med andre land hviler den norske modellen for ekstern kvalitetssikring av høyere utdanning på stor tillit til institusjonene. Men er tilliten riktig kalibrert? Fraværet av en egen regulering for selvakkrediteringsrett for mastergradsstudier var en av sektorens hovedinnvendinger mot NOKUT-systemet da dette ble diskutert i etterkant av den internasjonale evalueringen av NOKUT i 2008. Innvendingen forsterkes ved mengden av mastergradsstudier som er akkreditert av NOKUT: Én høyskole har 17 NOKUT-akkrediterte mastergrader, to har over ti, sju har mellom seks og ni. Med dagens lovverk spiller ikke antall akkrediterte mastergradsstudier noen rolle i spørsmålet om selvakkrediteringsrett. Med mindre en høyskole velger å skaffe seg flere doktorgrader og bli universitet, vil den måtte fortsette å søke NOKUT om akkreditering av nye mastergrader.
Fraværet av en fornuftig ordning for å oppnå selvakkrediteringsrett for mastergrad kan virke særlig urimelig når man ser hvor «lett» det til sammenlikning er å få tilsvarende rettigheter på bachelorgradsnivå. Faglige fullmakter for lavere grads studier oppnås gjennom å søke om å bli akkreditert høyskole. Kunnskapsdepartementet stiller krav innen sju områder. En akkreditert høyskole har en generell fullmakt, altså rett til å opprette studier på bachelorgradsnivå innen alle fagområder. Likevel er det i kriteriesettet ikke noe krav om at institusjonen har lang og bred erfaring innen høyere utdanning. Det er tilstrekkelig at «Institusjonen skal ha akkreditering for minst ett studietilbud som gir selvstendig rett til å tildele lavere grad alene, og ha uteksaminert lavere grads kandidater i minst to år»2.
NOKUT foreslår ny modell for kvalitetssikring. NOKUT har sendt et innspill til Kunnskapsdepartementet om nasjonal strategi for utdanningskvalitet og ny tilsynsmodell. Vi anbefaler at myndighetene viser større tillit til de akkrediterte høyskolene, eller nærmere bestemt til dem som har erfaring: Vi foreslår at rett til å opprette mastergradsstudier kan oppnås gjennom fire NOKUT-akkrediterte mastergrader på forskjellige fagområder, forutsatt dokumenterte resultater. Samtidig anbefaler vi at det for å få rett til å opprette lavere grads studier skal kreves fire bachelorgrader på forskjellige fagområder og dokumenterte resultater. Fra NOKUTs synspunkt vil slike endringer gi mer balanse i myndighetenes tillit til institusjonene.
Gjennom Bologna-prosessen er NOKUT pålagt å føre periodisk tilsyn med utdanningskvaliteten ved alle institusjoner som gir høyere utdanning. Dette kommer i tillegg til akkrediteringsregimet, og blir i dag ivaretatt gjennom evaluering av institusjonenes system for kvalitetssikring av utdanningen. I innspillet til Kunnskapsdepartementet foreslår vi også et nytt opplegg for det periodiske tilsynet: I evalueringene skal de sakkyndige vurdere både det interne systematiske kvalitetsarbeidet for å utvikle kvaliteten på studentenes læringsutbytte, og hvordan institusjonen ivaretar sine faglige fullmakter. I innspillet omtales behovene for justeringer i tilsynet sammen med flere andre utfordringer – utfordringer som må tas inn i arbeidet med den annonserte stortingsmeldingen om utdanningskvalitet.
I fokuset på NOKUTs gjøren og laden skal vi ikke glemme at det er i hverdagslivet ved høyskolene og universitetene at utdanningskvaliteten skapes. Vi håper at forslaget som NOKUT har sendt til Kunnskapsdepartementet, blir lest av mange ansatte i sektoren, og at vi gjennom åpen og saklig diskusjon bidrar til vedvarende oppmerksomhet om satsning på utdanningskvalitet både lokalt og nasjonalt.
Fotnoter:
1. Anders Molander og Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier, Universitetsforlaget 2008. Se også Forskningsetikk 4/2010 med tema «Mistillit skaper tillit – et paradoks».
2. § 3-3 (1) e) i forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning. NOKUT har konkretisert hva kravet betyr i egen forskrift og i retningslinjer for søknad om akkreditering som høyskole.
