Av Friederike Hoffmann, Universitetet i Bergen
Publisert 3. januar 2012 kl. 15:31
Les også: Forsvaret prioriterer familiepolitikken.
I artikkelen «Internasjonalisering: De glemte trivialitetene» i Forskerforum nr. 10/2011 blir det konkludert med at norske forskeres ønske om et utenlandsopphold blir stoppet av manglende tilrettelegging for alle de praktiske problemer som følger med. Dette er sikkert helt riktig. Men mens norske forskere glimrer med sitt fravær verden over, er universiteter og forskningsinstitusjoner i Norge fulle av stipendiater, postdoktorer og unge forskere fra alle verdens land. Hvorfor klarer de det nordmenn ikke får til? Svaret er veldig enkelt: ikke fordi de kan, men fordi de må.
Når korttidskontrakten opphører og det ikke er noen passende jobb å oppdrive der man bor – ja så pakker man kofferten og drar til neste engasjement, om det nå måtte være i USA, Kina eller Norge. Og jammen vet disse menneskene om alle de små og store praktiske problemer som må løses på egen hånd på nytt hver gang, og om alle personlige tap og ofre en slik livsstil medfører.
Så hvorfor blir norske forskere ikke med på denne leken? Svaret er enkelt nok: fordi de kan la være. Her i landet finner forskere en jobb der de bor – ikke fast jobb med det samme riktignok, og kanskje bestemmer man seg for å gi opp forskningen etter hvert. Men jobb blir det, og hvorfor skal man da dra fra familie og venner?
For egentlig er det overraskende at så mange mennesker verden over nedprioriterer private behov til fordel for en svært usikker forskningskarriere. Men det er akkurat disse arbeidsnomadene som holder det internasjonale forskningsmaskineriet i gang med sin delvis påtvungne mobilitet, og som får internasjonal arbeidserfaring, verdensomfattende nettverk og kanskje, en vakker dag, en attraktiv forskerstilling med på kjøpet.
Det er da slett ikke sikkert at det norske forskningslandskapet vil bli så mye bedre hvis Norge sparker ut sine unge forskere like hardt som andre land gjør, og bedre tilrettelegging for forskermobilitet i alle land er helt sikkert veien å gå. Men man kan ikke tilrettelegge i det uendelige, og det er gjerne et lite spark som må til for å få folk opp fra godstolen.
