Av Irmelin Kjelaas
Publisert 30. november 2015 kl. 12:19
Irmelin Kjelaas er høgskolelektor ved Institutt for sosialfag, Høgskolen i Telemark
Når jeg skriver en artikkel til et tidsskrift, eller holder et innlegg på en forskningskonferanse, hva gjør jeg egentlig da? Presenterer jeg forskninga mi, eller formidler jeg den? Hva med når jeg holder kurs for barnevernsansatte eller skriver en kronikk? Er det presentasjon eller formidling jeg bedriver? Dette spørsmålet er ett av flere interessante som er kommet opp i debatten om norsk vs. engelsk som vitenskapelig språk, og som fortjener oppmerksomhet i og for seg. Det kan synes som ordkløveri, men dreier seg om synet på ett av forskerens fremste verktøy og virksomheter – språket og formidlinga, og om grunnleggende forskjeller mellom fag og felt.
I Forskerforum 2/2015 hevder rektor ved NIH, Kari Bø, at jeg ikke klarer å skille mellom presentasjon og formidling av forskning, noe hun sjøl oppfatter som to ulike aktiviteter. Hun definerer presentasjon av forskning som «publisering av resultater», mens formidling er noe annet, og noe vi skal gjøre parallelt med og etter denne publiseringa. Det er når vi formidler vi «bør og skal bruke et godt norsk», mens vi i presentasjon av resultater skal og bør bruke et vitenskapelig presist engelsk (Forskerforum 2/15).
Jeg og Bø har allerede diskutert norsk vs. engelsk som vitenskapelig språk ved flere anledninger, så jeg lar den diskusjonen ligge her. I stedet ønsker jeg å diskutere dette ene momentet – presentasjon vs. formidling – mer prinsipielt. For Bø er langt fra alene om å mene at det er og bør være et avgjørende skille mellom disse to, mens jeg altså mener at alt jeg gjør, er – og også bør være – formidling.
Formidling dreier seg ifølge Bø om blant annet artikler, avisinnlegg, blogger og debatter. I mange andre sammenhenger kombineres begrepet med «populærvitenskapelig» eller «allmenn- eller brukerretta», det vil si at formidling ofte forstås som en virksomhet med ei annen målgruppe enn de innvidde forskerkollegene – de vi presenterer for. Forstått slik krever formidling ei bestemt tilpasning av stoff, stil og språk for at fag og forskning skal bli tilgjengelig for et bredere publikum. Eksempelvis oppfordrer Audun Farbrot, fagsjef for forskningskommunikasjon ved BI og forfatter av bloggen «Forskningskommunikasjon», forskere som vil bli gode i slik formidling, til å «ta sjansen på å vise [s]itt engasjement og lidenskap for faget», å begeistre tilhørerne og å by på seg selv. Videre bør de unngå å bruke stammespråk, de bør bruke «et personlig, levende og kreativt språk», og gjerne også «et aktivt og direkte språk». De retoriske grunnprinsippene – å belære, behage og berøre – står altså sentralt i denne typen formidling, forskeren skal være litterært ambisiøs, og idealet er subjektivitet – forskersubjektet skal tre tydelig fram.
LES OGSÅ: – Riv ned barrierene for forskningskommunikasjon!
«Presentasjon av resultater» på sin side synes å vise til en nøktern redegjørelse for forskningsfunn overfor innvidde forskerkolleger. Satt opp som motsats til allmennretta formidling gir begrepet assosiasjoner til en form for framvisning av kunnskap i mest mulig «rein» form – i en form der verken den engasjerte forskeren eller et kreativt språk står i veien for innholdet. I beskrivelser av det utbredte IMRaD-formatet (Innledning, Metode, Resultater og Diskusjon) for forskningsartikler understrekes det nettopp at forskeren skal bruke et «nøkternt og mest mulig entydig språk» og unngå «personlige betraktninger eller språklige finesser» (Søk og skriv). Slik forstått synes det primært å være belæring forskeren skal bedrive når hun presenterer forskninga si – her er ikke det å behage og å berøre viktig, forskeren skal ikke ha litterære ambisjoner, og idealet er objektivitet – forskersubjektet skal være usynlig.
Fra mitt språkvitenskapelige og mer generelle human- og samfunnsvitenskapelige ståsted er et slikt skille mellom den tilpassa, subjektive og «litterære» formidlinga og den nøkterne og objektive presentasjonen lite relevant. Både på bakgrunn av synet på språk, forskning, fag og formidling vil jeg insistere på at jeg alltid formidler – og at jeg bør gjøre det – uavhengig av om målgruppa er forskerkolleger, barnevernspedagoger eller aftenpostlesere. Én ting er at det verken er mulig eller tjenlig å late som om doktorgradsprosjektet mitt, med feltarbeid på en institusjon for enslige asylbarn, er uberørt av forskerhender, all den tid det er min involvering med forskningsdeltakerne som har frambrakt kunnskapen. En annen er at jeg selvfølgelig er engasjert, og syns det ville vært lite etterrettelig å late som annet. En tredje er at jeg med min tverrfaglige, profesjonsretta forskning ikke opplever målgrupper for formidling som enten det ene eller det andre – enten innvidde forskerkolleger jeg kan presentere for, eller hvermansener jeg må formidle til. I stedet opplever jeg alltid å måtte formidle, i betydninga tilpasse stoff, stil og språk – uavhengig av om det er konferanseinnlegg eller kurs jeg holder. Viktigst i denne sammenhengen er imidlertid at jeg er overbevist om at jeg også bør formidle – med eksempelvis et «kreativt og levende språk» – fordi forskninga mi blir dårligere om jeg begrenser meg til et nøkternt IMRaD-språk blotta for personlighet og finesser.
Jeg ser på språket og skrivinga som mitt viktigste forskningsverktøy. Jeg opplever aldri å ha ferdigformulerte analyser og fortolkninger som kan skrives «ut» – i stedet skriver jeg dem fram. I dette arbeidet opplever jeg at ulike stiler og sjangrer ansporer til ulike forståelser: Et nøkternt, «entydig» språk åpner for visse perspektiver, men lukker for andre – på samme måte som et mer kreativt eller konkret språk kan gjøre det. Bruker jeg primært en stil, går jeg dermed kanskje glipp av alternative vinklinger og låser meg fast i én måte å forstå på. Ved å bruke en konvensjonell form, som den nøkterne akademiske stilen er, er det dessuten en fare for at forståelsen blir mer konvensjonell. For å utforske noe grundig og godt – og aller helst ukonvensjonelt og kreativt – trenger jeg derfor et bredt repertoar av språklige grep og finesser.
Noen ganger opplever jeg behovet for et annet språk som spesielt prekært – for overhodet å begripe og beskrive det jeg ønsker å forstå. I forskninga mi med enslige asylbarn er det slik: Her opplever jeg det akademiske språket som et erfaringsfjernt språk, som fjerner meg, analysene mine og dermed leseren fra de enslige asylbarnas faktiske erfaringer. Eksempelvis opplever jeg bruken av begreper som «fysisk mishandling» som en distanserende måte å beskrive barnas opplevelse av slag, spark, sår og smerte på. Det er som om jeg holder erfaringene deres på en armlengdes avstand og verken forstår eller formidler hva dette dreier seg om. Sakprosaprofessor og redaktør av boka Kunnskapens språk Anders Johansen beskriver den samme erfaringa fra intervjuer med mennesker på dødsleiet. Han sier: «Jeg vet ikke om det er mulig å skrive sant om slike ting ved hjelp av et språk som bare nevner, men ikke rommer, noe av den smerten og forferdelsen som disse forholdene faktisk består av» (s. 20). Han mener at det å ta i bruk et mer erfaringsnært språk kan være en forskningsmessig nødvendighet i slike tilfeller, for at vi «bedre skal kunne gripe noen sider ved en virkelig verden, og for så vidt bli mest mulig nyttige» (s. 21).
Forskjeller mellom fag og felt er naturligvis viktige her: Det er forskjell på å utforske erfaringene til enslige asylbarn og å utforske en kjemisk prosess, og ulike materialer, metoder og mål stiller ulike krav til form. Den svenske historieprofessoren Janken Myrdal er opptatt av dette og skisserer i artikkelen Naturvetenskap och humanvetenskap – enade och delade et idealtypisk skille mellom språkets rolle i naturvitenskap og humanvitenskap. Han beskriver det han kaller en laborativ naturvitenskap som én idealtype, og hevder denne er kjennetegna av en mer «formelartad» språkbruk, hvor språket riktignok kan være viktig, men hvor forskeren sjelden har «litterära ambitioner». Videre er formatene for skriftlig formidling gjerne strikt, artiklene er kortfatta og «matematiken spelar en central roll» (s. 24). I den idealtypiske humanvitenskapen på sin side er formidlinga ofte reint språklig – her fins ingen matematikk, og språket er «ett verktyg där mycket av tänkandet sker samtidigt som formulerandet». Videre er formatene for skriftlig formidling friere, og det er viktig at forskeren behersker «språkets fulla rikedom av nyanser» fordi dette kreves «när man arbetar med människor och människoskapat material» (s. 25).
I og for seg uavhengig av forskningsprosessen og faglige forskjeller er selvfølgelig formen vi formidler i viktig for å nå ut og komme i dialog – også med andre forskere. Det er ingenting som tilsier at ikke sjøl den mest innvidde og stammespråkkyndige forskerkollegaen har nytte og glede av et levende og litterært språk, eller av en engasjert og begeistra formidler: Å bli behaget og berørt er jo ikke bare en artigere måte å lære på, det er ofte ei forutsetning.
