Publisert 9. januar 2013 kl. 12:04
Professor ved Universitetet i Stavanger Terje Aven mener SFF-tildelingene er avhengig av tilfeldige trekninger av fageksperter.
Les professor Terje Avens kritikk her.
– Det er veldig spissformulert å kalle dette et lotteri, og det kan vi ikke gå god for i det hele tatt, sier Anders Hanneborg, direktør for Divisjon for vitenskap i Forskningsrådet.
Han er ansvarlig for prosessen rundt tildelingen av status som Senter for fremragende forskning (SFF). Prosessen har møtt skarp kritikk fra professor Terje Aven ved Universitetet i Stavanger, som mener utvelgelse bærer preg av tilfeldigheter. Sentrene er ledd i regjeringens politikk for å fremme de beste forskningsmiljøene i landet. Det gjøres gjennom særskilte tildelinger i opp til ti år til spesielt kvalifiserte forskningsmiljøer. Totalt brukes over to milliarder kroner på de 13 sentrene som er valgt ut i år.
– Ren faglig vurdering
Professor Terje Avens kritikk går på at søkerne må være heldige med hvilke fagpersoner de får til å vurdere sine søknader. Trekker man fagpersoner som har et motstridende syn på forskningen, risikerer man ikke å komme videre selv om prosjektet har høy kvalitet, mener han.
Hanneborg er åpen for at metoden for utvelgelse av SFF-ene kan forbedres, men vil avvise at det er noe annet enn faglige vurderinger som ligger til grunn.
– Det er en faglig vurdering hvor vi også har sendt vurderingene tilbake til søkerne for å gi dem en mulighet til å kommentere og påpeke feil ved vurderingene. Uansett om panelet justerer sin vurdering eller ikke, sender vi panelvurderingen, søkers kommentarer og søknaden videre til de tre fagkomiteene som plukker ut de som går videre. Til slutt er det en internasjonal vitenskapelig komité på toppen som lager den endelige innstillingslisten som går til styringsutvalget, forklarer Hanneborg.
– Kan utvelgelsen gjøres på en bedre måte enn i dag?
– Jeg tror det er et spørsmål man alltid må stille – og det stilte vi også da vi skulle designe metoden for denne utlysningen, som er tredje gang vi utlyser midler til Sentre for fremragende forskning, sier Hanneborg som erkjenner at metoden ikke nødvendigvis er perfekt.
– Hindrer nyskapende forskning
– Det er ikke til å stikke under stol at alle tildelinger av denne typen, hvor det utvises et faglig skjønn, vil være forbundet med en viss usikkerhet og være avhengig av de personene som er satt til å utvise det skjønnet. Derfor er det viktig å prøve å lage en prosess som er så robust som mulig mot slike tilfeldigheter. Det er også bakgrunnen for at vi har grundige diskusjoner om dette i styret i vitenskapsdivisjonen. De fleste der kommer fra universitetssektoren og vi har også hatt lange og gode diskusjoner med sektoren selv. Vi mener å ha valgt en god og grundig prosess, men jeg syns det er fornuftig at vi også etter denne runden diskuterer åpent om det er noe vi bør gjøre annerledes neste gang, sier Hanneborg.
Professor Terje Aven mener at dagens metode kan gå ut over de virkelig nyskapende forskningsprosjektene.
– I praksis må man ha full oppslutning blant bedømmerne for å nå opp. Det betyr at det er problematisk å være banebrytende, kontroversiell og utfordrende i sin forskning, for da risikerer man at noen av fagpersonene ikke applauderer forskningen. Er det et banebrytende arbeid, et arbeid som betyr noe, vil du ha motstandere. Og trekker du de motstanderne til å evaluere søknaden, vil du tape søknadskampen, sier Aven til Forskerforum.no.
Strakk seg langt
Hanneborg mener at Avens poeng ikke kan utelukkes, men han er også usikker på om det finnes metoder uten svakheter.
– Problemstillingene han peker på – om vi er i stand til trekke frem de banebrytende forskningsprosjektene eller om vi trekker frem det alle er enige om at er godt nok – det kan man diskutere. Det er en innebygd svakhet ved fagfellevurderinger, sier han og viser til at antallet sentre som er tildelt status som SFF er avgjort nettopp på bakgrunn av kvaliteten på prosjektene.
– En av grunnene til at vi valgte 13 sentre var at den internasjonale vitenskapelige komiteen mente at der gikk det en kvalitetsgrense til de neste. Det var ikke gitt om vi skulle gi SFF-status til ti, elleve eller tolv. Vi strakk oss litt lenger, for bak de tretten gikk det en grense. Samtidig kan vi ikke utelukke at et banebrytende prosjekt ikke har blitt finansiert. Det må vi være ærlige på.
Mange søknader lønner seg ikke
Hanneborg forteller at søkerne er gitt mulighet til selv å foreslå fageksperter, som i stor grad har blitt benyttet. Han presiserer samtidig at de ikke alltid vil bli benyttet og at det aldri utelukkende er benyttet de som søkerne oppgir.
– Aven ønsker at dere i større grad skal vurdere forskningsgruppens tidligere arbeid og publisering – er det et alternativ?
– Det er en av de tingene vi allerede gjør. Panelene skal vurdere vitenskapelig kvalitet, prosjektleder og prosjektgruppen.
Hanneborg avviser også at det kan lønne seg å sende mange søknader fordi det er et «lotteri».
– Det er ingenting som tyder på at det å sende mange gir stor innvilgelse. Universitetet i Oslo har sendt dobbelt så mange som NTNU, og de har fått like mange sentre.
Forskningsrådet har i denne tildelingen totalt mottatt 139 søknader om status som SFF. Av disse gikk 29 videre til den avgjørende runden. Forskningsrådet opplyser at det har vært en håndfull klager, hvorav et par fortsatt er under behandling.
