Av Roland Jonsson, Berte-Elen Konow og Anne Beate Maurseth, Universitetet i Bergen
Publisert 10. juni 2015 kl. 14:57
Roland Jonsson, professor, Det medisinsk-odontologiske fakultet, UiB
Berte-Elen Konow, prodekan for forskning, Det juridiske fakultet, UiB
Anne Beate Maurseth, seniorrådgiver, Forskningsadministrativ avdeling, UiB
Ved Universitetet i Bergen (UiB) har spørsmålet om doktorgraden er utdanning eller forskning denne våren blitt aktuelt i forbindelse med en organisatorisk utviklingsprosess. Men kjernen i spørsmålet er likevel politisk mer enn administrativt: For hvordan skal vi organisere forskerutdanningen for å frembringe de beste forskerne for fremtiden? Blir doktorgradskandidatene bedre av å bli organisert og administrert på samme måte som studenter eller som forskere? Å tydeliggjøre den organisatoriske rammen for forskerutdanningen er en gyllen mulighet til å løfte frem hvor viktig doktorgraden er.
Doktorgradsutdanningen, eller forskerutdanningen som den gjerne blir kalt, har de siste ti årene gjennomgått en stille revolusjon. Tallene alene vitner om drastiske endringer. Antallet doktorgradskandidater i Norge er fordoblet på ti år. I 2014 var nærmere 10 000 personer i ferd med å ta en doktorgrad, i 2004 var det under fem tusen. Antall kreerte doktorer er nesten fordoblet i samme periode. I 2004 tok i overkant av 700 personer doktorgraden, i 2014 var det nesten 1500. For ti år siden var det 13 institusjoner som kreerte doktorer, i fjor var det 22.
Revolusjonen har ikke bare vært kvantitativ. Den har også vært strukturell og organisatorisk. Veien til samfunnets høyeste akademiske grad var tidligere langt på vei et ensomt løp hvor kandidaten alene holdt på med sin forskning og bare sporadisk var i kontakt med en veileder. I dag er doktorgraden på de fleste universitetene regulert gjennom en egen forskrift. Her står det blant annet at kandidaten skal gjennomgå en egen opplæringsdel, årlig rapportere om sin fremdrift og ha en midtveisevaluering. Det oppfordres også til at hver kandidat har minst to veiledere. Den største forandringen er kanskje at en doktorgrad før ble betraktet som kroningen av en forskerkarriere. I dag er den for de fleste starten på et yrkesliv som ikke nødvendigvis skal være akademisk.
Endringene de siste ti årene har krevd et stort administrativt løft. Mens stillingsbenevnelsen forskerutdanningskoordinator knapt nok fantes i 2004, er det i dag ganske mange av dem. På den nasjonale forskerutdanningskonferansen samles det årlig nærmere 150 deltakere som alle arbeider med administrasjon av forskerutdanningen. Forskerutdanningskoordinatorene gjør en formidabel jobb og loser kandidatene så vel som deres veiledere gjennom de ulike fasene, fra opptak via gjennomføring til disputas og kreeringen, som foregår på høytidelig vis. Når rapporter fylles ut, kurs registreres og endringer foretas, holder forskerutdanningskoordinatorene styr på det hele. De er uunnværlige.
Den stille revolusjonen som har forandret doktorgradsløpet, er et europeisk fenomen og har vært en del av de andre reformene innenfor høyere utdanning med basis i Bologna-prosessen, eller kvalitetsreformen som den gjerne blir kalt. Doktorgraden ble innlemmet i Bologna-prosessen i 2005, og Universitetet i Bergen var en viktig pådriver.
I kjølvannet av disse endringene i volum og struktur har det dessverre blitt utbredt å betrakte doktorgradskandidatene som studenter som skal masseproduseres på samme måte som på lavere grad. En slik oppfatning er uheldig og direkte skadelig, for den kan ende med å gjøre det vanskelig å forsvare hvorfor man skal ha doktorgrad overhodet.
Selv om den norske doktorgraden har endret seg i takt med den europeiske, er det ikke tvil om at doktorgradskandidatene i Norge er heldige sammenliknet med kandidater i mange andre land. De aller fleste kandidatene i Norge er ansatte med lønn og har rettigheter som enhver annen lønnstaker. Med tanke på inntekt, pensjon og permisjonsordninger i forbindelse med sykdom og foreldreomsorg er dette meget gunstig. I andre land er doktorgradskandidatene definert som studenter og har økonomi og velferdsrettigheter deretter. Dette er et av Norges fortrinn når det gjelder doktorgraden som gjør det mulig å rekruttere de beste forskertalentene. Tanken i Norge har vært at doktorgradskandidatene gjør en jobb, de forsker og må behandles som voksne, selvstendige arbeidstakere og i starten av en karriere.
Riktignok skal de aller fleste av dem, ja, faktisk mer enn 80 prosent av de nye doktorene, ha sin karriere utenfor akademia. Derfor må de gjennom doktorgraden tilegne seg egenskaper som gjør dem attraktive på arbeidsmarkedet og i stand til å påta seg arbeidsoppgaver også utenfor universitets- og høyskolesektoren. Dette gjelder alt fra håndtering av store data, mestring av avanserte fortolkningssystemer, formidlingsevne og prosjektledelse.
De norske universitetene og høyskolene har de siste ti årene satset systematisk på doktorgraden. I henhold til Salzburg 2-erklæringen fra 2010 som Norge er forpliktet på, skal en doktorgrad være et selvstendig forskningsbidrag og kandidatene behandles som forskere gjennom hele doktorgradsløpet.
Ved Universitetet i Bergen er det derfor prorektor for forskning som har det overordnede ansvaret for doktorgraden. At dette er mer enn en formalitet, blir tydelig av det faktum at doktorgradskandidatene sto for mer enn 20 prosent av UiBs samlede forskningspublikasjoner i 2014. Et imponerende bevis på deres betydning!
Universitetet i Bergen er for tiden inne i en organisasjonsutviklingsprosess som også angår doktorgraden. Vi vet at det vil komme nye utfordringer på løpende bånd i nær fremtid. Vi vet at utfordringene først og fremst vil være faglige. Mer enn hvordan kandidatene blir registrert, og på hvilken måte forskerutdanningskoordinatorene rapporterer inn data ved de enkelte fakultetet, vil den store utfordringen i fremtiden handle om å ivareta og utvikle kvaliteten på kandidatenes forskning. Å organisere doktorgraden på samme måte som studier på lavere grad kan være administrativt praktisk, men vil neppe bidra til å realisere de faglige, forskningsmessige målene det fortsatt vil være forventninger om at en doktorgrad skal innfri.
Doktorgradskandidatene er en uvurderlig ressurs og må behandles som selvstendige forskere tidlig i sin karriere, uavhengig av om deres videre karriere skal være innenfor eller utenfor akademia. Derfor må de faglige ambisjonene stå i sentrum når doktorgraden skal organiseres.
