Av Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høgskolen i Lillehammer
Publisert 7. november 2013 kl. 10:31
Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høgskolen i Lillehammer
En viktig rapport kom nå i høst med tittelen «Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning» (SØF-rapport nr. 03/13). Rapporten er utarbeidet av Bjarne Strøm, Torberg Falch, Trude Gunnes og Marianne Haraldsvik. Det meldes fra denne studien at de statlige høyskolene og de tre nye universitetene i Kristiansand, Stavanger og Bodø deler ut gjennomsnittlig bedre karakterer ved eksamen i sine masterutdanninger. Til tross for gjennomsnittlig dårligere karakterer ved opptak til disse studiene kommer kandidatene ut med et bedre resultat enn ved de «gamle» universitetene. I et nasjonalt perspektiv er dette svært uheldig. Det blir vanskelig for arbeidsgivere å vurdere hva de ulike karakterene står for, og det vil komme inn en usikkerhet ved opptak til ph.d.-studier.
Det kan konkluderes i to retninger. Den første mulige forklaringen på den påviste ulikheten går i retning av at evaluering og bedre gjennomsnittskarakterer ved høyskolene og de nye universitetene er betinget av ønsket om å oppnå nasjonal prestisje som institusjon. En tese i en annen retning er at studentene får bedre oppfølging av lærerne ved de mindre høyskolene og universitetene, og at det derfor oppnås bedre karakterer selv med et gjennomsnittlig dårligere utgangspunkt karaktermessig ved opptak til masterutdanningene.
Jeg mener begge tesene har et feil utgangspunkt. For å begynne med snillere evaluering, bedre karakterer og prestisje: Det er nå en gang slik at normalt har faglig ansatte selv prestisje knyttet til sin faglighet som de ikke går på akkord med. Ved evaluering av eksamensbesvarelser vil denne prestisjen komme til uttrykk i form av at faglige standarder etableres mellom sensorene. Det er også blitt gjort hentydninger om at finansieringsmodellen spiller en rolle, i og med at bestått eksamen for den enkelte student etter stykkprisprinsippet gir inntjening til institusjonen. Det skulle innebære at sensorer setter karakterer og unngår stryk ved hjelp av «kreativ» karaktersetting. Rune Slagstad er inne på denne sammenblandingen av faglighet og økonomi i en artikkel i Klassekampen 24. september, «Til forsvar for fagligheten». Han skriver: «Det er en samfunnstilstand med kortsiktig nyttetenkning og diffus sammenfletting av vitenskapelige og økonomiske interesser, der poenget er å finne kortest vei fra forskning til faktura». I vår sammenheng må i så fall «forskning» byttes ut med «eksamen». Slagstad har nok rett i sin generelle analyse, men jeg kan vanskelig tro at «forskning» i vår sammenheng kan byttes ut med «eksamen», noe som ville innebære at sensorer sitter og vurderer og favoriserer institusjonens budsjett framfor sin egen faglighet. Økonomitilnærmingen ut fra et slikt synspunkt virker ikke troverdig. Det må andre forklaringer til.
Universitetene og høyskolene bruker i utstrakt grad interne sensorer ved eksamensavviklingen. Jeg nevnte at det etableres faglige krav og standarder mellom sensorer ved eksamenssensur. Det interessante spørsmålet er hvordan disse standardene dannes. For å gi svar på dette spørsmålet må man se nærmere på den såkalte kvalitetsreformen. Kvalitetsreformen i høyere utdanning er en reform i høgskole- og universitetssektoren som ble vedtatt i Stortinget i 2001 og iverksatt ved studiestart i 2003 ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Reformen innebar ny gradstruktur, bedre studentoppfølging og mer lokal autonomi ved eksamensavviklingen. Første nivå er en fullført bachelorgrad av tre års varighet. Denne graden er normalt et opptakskrav til annet nivå, som er mastergradsstudiene. På mastergraden kan en bygge på med en doktorgrad, som er toppen av utdanningshierarkiet i Norge. Bruk av eksterne sensorer ved eksamen på bachelor- og masternivå innebærer betydelige kostnader for universitetene og høyskolene. Budsjettmessig er det betydelig billigere å bruke interne sensorgrupper som allerede har sin faste lønn. Diffuse sentrale regelverk på eksamensfeltet gjorde at det var nettopp det som skjedde. Bruk av interne sensorat for bachelor- og mastergradskurs er utbredt av økonomiske grunner. Unntaket er mastergradsoppgaven, som krever ekstern sensor ved eksamen.
Vi er tilbake ved spørsmålet om hvordan faglighet og standarder ved karaktersetting etablerer seg. Bruk av interne sensorer vil med nødvendighet medføre at det etableres faglige standarder, men det skjer ved den enkelte institusjon. Slik vil det rundt omkring i universitets- og høyskolesektorene etablere seg en rekke ulike standarder for karaktersetting. Her kan ulike kulturer og mindre fagmiljøer ved høyskolene og de nye universitetene spille inn. Det oppstår her tettere kollegiale bånd og prestisje kolleger imellom, noe som kan spille inn når sensoratene tar sine beslutninger om endelige karakterer. Konsekvensen kan bli snillere karaktersetting, slik SØF-rapporten påviser på masternivå.
Hvordan komme ut av denne uheldige tilstanden i høyere utdanning? Svaret er at det trengs et entydig sentralt regelverk som stiller krav om bruk av eksterne sensorer i bredt omfang på både bachelor- og masternivå. Det vil sikre kvaliteten på karaktersetting i høyere utdanning, og nasjonale standarder vil danne seg. Det er kritikkverdig at den rødgrønne regjeringen med sitt nasjonale ansvar ikke så dette behovet i sin regjeringsperiode. Den nye regjeringen har her en oppgave i å få utarbeidet nye sentrale retningslinjer for eksamensavvikling.
Bruk og utveksling av eksterne sensorer fra ulike institusjoner vil innebære at det da vil skje en nasjonal harmonisering av faglige standarder, og karaktersettingen vil kunne bli mer ensartet både på institusjonsnivå og innen de ulike fagene med ulike kulturer og fagtradisjoner.
Men her spiller veien fra eksamensavvikling til faktura inn. Det betyr at et entydig strengere sentralt reglement for eksamensavvikling og sensorbruk må komme, og at det må følges opp av økte bevilgninger. Det er et viktig prinsipp at universitet og høyskoler har en faglig autonomi. Bruk av eksterne sensorer rokker ikke ved denne autonomien. Tvert imot vil fagligheten bli styrket ved det faglige fellesskapet som bruk av eksterne sensorer vil skape på tvers av institusjonene. Det betyr at en uheldig praksis med bruk av interne sensorer må endres for å oppnå harmonisering ved karaktersetting.
Så til tesen om at studentene får bedre oppfølging av lærerne ved de mindre høyskolene og universitetene, og at det derfor oppnås bedre karakterer selv med et gjennomsnittlig dårligere utgangspunkt karaktermessig ved opptak til masterutdanningene. Det ville bety at det bare er de nye universitetene og de statlige høgskolene som har fulgt opp en av målsettingene ved innføringen av kvalitetsreformen. Forskjeller finnes nok, men jeg betviler at dette skillet går så entydig mellom gamle og nye institusjoner. Mest sannsynlig dreier innholdet i tesen seg om den før omtalte problematiske praksisen og lokale autonomien ved eksamensavviklingen. Det vi trenger, er et nasjonalt regelverk som pålegger universitetene og høyskolene utveksling av eksterne sensorer, uten at det skjeles til kostnader og trange budsjetter.
