Av Forskerforum
Publisert 13. juni 2014 kl. 08:34
Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap, Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU.
Mitt nyttårsforsett for 2014 var å ikke publisere. Eller rettere sagt: å ikke publisere i såkalte tellende kanaler. Som kjent er nyttårsforsetter til for å brytes, og det var enda en ambisjon jeg ikke har klart å holde. Den siste tiden har jeg imidlertid blitt provosert til å ta fram igjen argumentene bak nyttårsforsettet. Årsaken er to kronikker i Forskerforum, først fra idrettsforsker Kari Bøe («Hev ambisjonene», Forskerforum 4/14) og nå sist fra filosof Espen Gamlund («En forskers bekjennelse», Forskerforum 5/14).
Først må jeg si at jeg kjenner meg 100 prosent igjen i Gamlunds virkelighetsbeskrivelse. Som fagansatt ved et norsk universitet dras man mellom ulike krav og ambisjoner som synes ganske uforenlige og temmelig uoverkommelige. Ifølge mitt eget fakultets strategi (Humanistisk fakultet, NTNU) bør jeg blant annet
I tillegg kommer administrasjon, som ikke inngår i målinger, og som på papiret er fire prosent, men som i praksis er mange ganger mer.
Dette semesteret har jeg prøvd å gjøre alt dette samtidig, og det er faktisk rett og slett fysisk, psykisk og tidsmessig umulig. Særlig nå i mai som alle de ulike instansene i systemet vårt synes å være enige om at er den eneste måneden egnet for frister (studentenes eksamener, søknader til Norges forskningsråd, pensumlister og timeplaner for neste semester. Alt skal inn den samme uken). Forventningspresset om at alle skal være fremragende i alt, skaper bare frustrasjoner og bekymringer, ikke minst for dem vi skal verve inn i dette feltet (jamfør stipendiat Knut Melværs innlegg «Formidlingskvaler»).
Jeg vurderer meg selv som en akademisk potet; jeg tror jeg kanskje er omtrent like god på de fire oppgavene jeg gjennomfører til daglig: forskning, administrasjon, formidling og undervisning. For meg er det derfor ikke gitt hvilken oppgave som er viktigst, eller hva jeg er best til. For andre er det annerledes, noen er bedre forskere enn undervisere og omvendt. Men mitt utgangspunkt er at universitetsansatte flest skal gjøre flere ting, vi er ikke bare forskere.
Alle kan heller ikke bli best, og i alle fall ikke i alt. Jeg er derfor enig med Gamlund i at det må være lov å prioritere mellom oppgavene og å satse på å bli bedre i noe. Gamle uttrykk har ofte mye for seg; det er både slik at det «er en tid for alt» og at «ting tar tid». Å prioritere forskning i perioder er derfor helt legitimt, men allerede i dag er det altfor mange forskere som formidler altfor lite. En politikk som betyr å prioritere vekk formidling, er derfor bekymringsfullt og kan få negative konsekvenser både for hvordan politikere vurderer vår nytteverdi, og for rekrutteringen til mange av våre fag. Jeg er derfor helt enig med Melvær i at fast ansatte forskere må gå foran her, og vi må bli langt flinkere til å tenke flere former for formidling. Melværs innspill er derfor langt bedre enn Gamlunds forslag om å overlate formidlingen til kommunikasjonsavdelingen.
Forskning og fag er ikke bare én ting, og det mest provoserende med mange av debattene som går om universitetssektoren for tiden, er forestillingen om at bra eller best er felles for alle fag. Et grelt eksempel er Kari Bøs kronikk om ambisjonsnivået i norsk forskning. Bø har mange gode poenger som jeg lett stiller meg bak, men når hun skriver følgende, viser det en arroganse for andre fags kvaliteter som er helt håpløs: «For eksempel skriver enkelte fagmiljøer fortsatt monografier på norsk. Det er som å delta i et klubbmesterskap og hevde at man er best i verden, når man egentlig må delta i VM eller OL for å bevise dette.» Det er et mye større problem at man nesten ikke kan publisere forskning på norsk innenfor fag som har refleksjon og analyse som sin kjernevirksomhet, enn at en og annen historiker skriver på norsk om norske forhold. Gamlund er inne på det samme i sin kronikk: Man kan ikke publisere filosofi på norsk, slik har det dessverre blitt, men jaja. Å redusere all aktivitet ved norske universitet til en felles standard, er en tankegang som rir systemet vårt som en mare. Det finnes faktisk flere veier til innsikt enn det som uttrykkes i Bøs kronikk. Selv anser jeg arbeidet med boken Hva er film, utgitt på norske Universitetsforlaget, som den mest vettuge bruken av min arbeidstid i 2013. Den andre hoveddelen av arbeidstiden min gikk med til å skrive søknader om forskningsmidler. Hvis vi først skal begynne å snakke om forskeres spill av tid, kan vi heller begynne her, hvor det er mange forskningsverk å ta av.
Som fagansatt ved et norsk universitet har jeg ansvar for faget mitt, ikke bare for forskningsfronten. Ideen om at forskning bare er noe som er relevant for forskere, er en feilslutning. Hvis jeg ikke kan produsere forskning som er av interesse for lærere, studenter eller filmfolk, hvorfor i alle dager skal jeg bedrive filmforskning da? Noen former for forskning flyttes bare framover ved hjelp av andre forskere, men noen former for forskning må være i dialog med samfunnet. Å velge vekk norsk og formidling er en farlig vei å gå for akademia, og i særdeleshet for humaniora (jamfør vårens rapport Hva skal vi med humaniora? og debatten som fulgte den). Hvordan skal norske ungdommer vite hva filosofi er dersom ingen filosofer skriver på norsk? Hvordan skal vi rekruttere til filmvitenskap dersom ingen i Norge vet hva en filmviter gjør, fordi hun bare publiserer internasjonalt med sine forskerkolleger for øyet?
Gamlund stiller spørsmålet om hva han har fått igjen for å formidle, min erfaring er nesten motsatt. Jeg får fantastisk mye igjen for å formidle, og jeg tror samfunnet får mye igjen fordi jeg gjør det. Jeg vil heller stille spørsmål om hva vi egentlig får igjen for all vår publisering i internasjonale tidsskrifter. Er det glimrende alt som er på engelsk? Har norske forskere kun positive verdifulle erfaringer med å publisere internasjonalt? Har de aldri kastet vekk tiden sin her, aldri revidert inntil det meningsløse, aldri blitt refusert? Det er da vanskeligere å bli publisert i internasjonalt ledende tidsskrift enn på kronikkplass i Aftenposten. Jeg publiserte min første artikkel i et internasjonalt anerkjent tidsskrift (nivå 2) i 2008. Jeg har til dags dato ikke fått noen respons på den fra noen i Norge som jeg ikke har delt den med selv. Den er registret og telt, men den finnes stort sett ikke i bevisstheten til norske studenter, lærere eller forskere. Artikkelen handler om norsk materiale, og hadde jeg skrevet den på norsk, hadde den trolig fått langt større betydning. Heldigvis har det gått bedre med andre artikler, men jeg får aldri så mange reaksjoner på vitenskapelig arbeid som jeg får når jeg skriver for det norske fagbladet Rushprint på nett. Jeg tror jeg blir en bedre forsker av å ha dialog med andre enn forskere, i alle fall tror jeg at blir en bedre fagperson av det.
Min opprinnelige ambisjon i år var derfor å være mer synlig som forsker, og det kan jeg først og fremst være ved å prioritere formidling. Ved å si nei til den tidkrevende prosessen det er å skrive vitenskapelige artikler, sende inn, få konsulentvurderinger, omskrive og språkvaske, ville jeg få masse tid til å skrive for norske filmtidsskrifter som Z, Montages, Rushprint, til å gi intervjuer, holde foredrag, snakke med studentene eller skrive kronikker, tenkte jeg. Slik gikk det dessverre ikke. Å velge vekk publiseringspoeng og inntekter til et fakultet som har budsjettutfordringer, føltes feil og egoistisk. Men nå har jeg fått enda mer lyst å ha det som et forsett for 2015.
