Et eklatant brudd
LUKK

DEBATT

Et eklatant brudd

Av Av Steinar Vagstad, Steinar A. Sæther, og Kristian Mollestad

Publisert 8. april 2015 kl. 09:19

Prorektor Kari Melbys uttalelser om forskningstid bryter med den norske universitetsmodellen, skriver tre representanter for Forskerforbundet.

et-eklatant-brudd


Steinar Vagstad, leder i Forskerforbundet ved UiB.

et-eklatant-brudd


Steinar A. Sæther, leder i Forskerforbundet ved UiO.

et-eklatant-brudd


Kristian Mollestad, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiO.

Forskningstid: I Forskerforum uttaler prorektor for forskning ved NTNU, Kari Melby, følgende: «Universitetene vil bevege seg i retning høyskolene når det gjelder tid til forskning.»

Dessverre er dette en uttalelse som føyer seg inn i rekken av angrep på den norske universitetsmodellen, bort fra det som har vært et mer eller mindre rådende ideal siden etableringen av vårt første universitet i 1811. Den gangen var Humboldt og Universitetet i Berlin vårt store ideal, det som skulle gi Det Kongelige Frederiks universitet i Christiania egenart. Under overskrifter som «dannelse gjennom vitenskap» og «enhet av forskning og utdanning» ble ideen om professoren som både forsker og samtidig underviser sine studenter, skapt. Dette utviklet seg og ble stadfestet gjennom hele 1800-tallet, og har siden fulgt universitetene i Norge.

I 1992 ble det inngått en særavtale mellom departementet og organisasjonene om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskerstillinger ved universiteter og høgskoler. I det omforente referatet fra forhandlingene stadfestes det at forskningsandelen ved universiteter og de vitenskapelige høgskoler «som hovedregel [skal] være like stor som undervisningsandelen».

Nå har det kommet et nytt økonomisk spøkelse.

I nyere tid har dette prinsippet vært truet. I forbindelse med Mjøs-utvalget, Ryssdal-utvalget og kvalitetsreformen ble det for alvor satt på prøve. Dette var derfor ett av fire hovedpunkter i Vox Academicas og Fritt Akademias kamp i 2003–2005: å forsvare den individuelle forskningsretten og forskningsfriheten:

«Fri og uavhengig undervisning og forskning er en hjørnestein i et moderne demokrati. Historisk har forskerne ved norske universiteter hatt rett til forskningstid, rett til selv å velge forskningstema, og til offentlig å gjøre rede for forskningen sin.»

Tid til forskning er åpenbart avgjørende. Uten tid til forskning spiller det liten rolle om forskeren har lov til selv å velge forskningstema og hvordan forskningen skal offentliggjøres.

Høsten 2005 valgte Kunnskapsdepartementet (KD) likevel ensidig å oppheve de sentrale retningslinjene om fordelingen av arbeidstiden mellom forskning og undervisning. Dette medførte at særavtalen fra 1992 ble sagt opp.

KD forbød samtidig universitetene å inngå lokale særavtaler. Dette skapte en juridisk svak posisjon for alle ansatte i kombinerte undervisnings- og forskningsstillinger, primært professorer og førsteamanuenser. Det var nå opp til den enkelte institusjon hva de ville gjøre. De fleste universitetene valgte å etablere egne retningslinjer som ivaretok prinsippene fra særavtalene. Idealet om at undervisningen ved universitetene skal være forskningsbasert og at underviserne også skal forske, står heldigvis sterkt som idé, selv om det ikke er juridisk forankret.

Bakgrunnen for å oppheve særavtalen var at man antok at de nye universitetene ikke ville være i stand til å gi sine ansatte i kombinerte undervisnings- og forskningsstillinger forskningstid etter 50/50-modellen.

«De gamle universitetene», derimot, kunne videreføre idealet gjennom egne retningslinjer for en lik fordeling mellom forskning og undervisning – for å sikre at de ansatte både fyller sin forskningsplikt og lar studentene få forskningsbasert undervisning.

Forutsigbar og stabil forskningstid er et fundament for den frie forskningen.

Nå har det kommet et nytt økonomisk spøkelse for virksomhetene – den svært så omfattende omstruktureringsprosessen pålagt av KD. Plutselig er også «de gamle universitetene» i en ny støpeskje. Og det er gjennom mer eller mindre pålagte fusjoner vi nå ser at prinsippet om fordelingen mellom forskningstid og undervisning for vitenskapelig ansatte ved universitetene er truet. Når et universitet som NTNU innser at de ansatte på høgskolene ikke har den samme forskningspliktandelen som de ansatte på NTNU, og ledelsen uttaler til Forskerforum at de i lengden ikke ser det «som rimelig at de som yter lite eller ingenting med hensyn til dokumenterte forskningsresultat, skal ha en like raus forskningsressurs som de som drar det tyngste lasset», innebærer dette at man lar høgskolene sette standarden for forskningsressursene, stikk i strid med departementets uttalte hensikt med sammenslåingene.

Det er et svært viktig prinsipp ikke bare for universitetsansatte, men for universitetene som institusjon som nå settes på prøve. Og for å sitere UiOs rektorat i Aftenposten i 2012: «Et samfunn som kun ser på den kortsiktige økonomiske gevinsten av universitetene, er dømt til å bli et fattigere samfunn.»

For universitetene i Norge er ikke lønn et konkurransefortrinn. Derimot er gode og forutsigbare arbeidsvilkår, blant annet stabile ordninger for forskningstid og undervisning, blant våre fortrinn.

De som søker førsteamanuensis- og professorstillinger, bør ikke være i tvil om at de har like mye tid til forskning som til undervisning i mange år framover. Det er derfor svært viktig ikke å skalte og valte med ordningene. Forutsigbar og stabil forskningstid er et fundament for den frie forskningen. Dette har vært et viktig prinsipp i kampen for flere faste ansettelser, og det vil være et viktig prinsipp i kampen for å opprettholde 50/50-ordningen på universitetene.

For vår del er bekymringen for universitetenes rolle i samfunnet, for rekruttering av de beste og for styrket kvalitet både innen forskning og utdanning det som driver oss i kampen for å opprettholde prinsippet om lik fordeling mellom forskning og utdanning for de ansatte i kombinerte undervisnings- og forskningsstillinger. En usikkerhet med hensyn til hvilke vilkår som vil være gjeldende for den enkelte også etter tilsetting som førsteamanuensis eller professor, er ikke et konkurransefortrinn.