Fag og feller
LUKK

DEBATT

Fag og feller

Av professor Stephen Mumford

Publisert 5. november 2012 kl. 13:24

Er det noe annet enn selvregulering som hindrer fagfellevurderte tidsskrifter i å bli gutteklubber for eliteuniversitetene, spør professor Stephen Mumford.

fag-og-feller

Vitenskapelig publisering: For en stund siden ble jeg spurt av et fremstående tidsskrift om å bedømme en artikkel innen et fagfelt jeg hadde lite kunnskap om. Jeg påpekte dette umiddelbart, men fikk raskt svar fra redaksjonssekretæren om at det ikke gjorde noe – min vurdering ville uansett være verdifull. Det gjorde meg urolig. Dette tidsskriftet hadde i løpet av min karriere avvist hvert eneste av mine innsendte bidrag, som nå nærmet seg dusinet. Deres holdning så ut til å være at selv om de gjennomgående vurderte meg som uverdig for publisering i tidsskriftet, var jeg verdig til å bedømme hva som var godt nok for dem å publisere – selv utenfor mitt eget fagfelt. Hvis jeg virkelig visste hva de var ute etter, ville jeg uten tvil ha produsert det selv innen da. Jeg avviste oppdraget.

Alle akademikere vil fra tid til annen klø seg i hodet over systemet for fagfellevurdering. Denne saken ga meg en ny bekymring. Hvis dette tidsskriftet gladelig ville bruke en fagreferent som var ukvalifisert i minst to henseender, hvem var det da som hadde bedømt og avvist alle mine innsendte bidrag de siste årene? Det fikk meg til å innse at manglene ved fagfellesystemet påvirker oss direkte, at lunefulle fagreferenter kan skape eller ødelegge karrierer, og at vitenskapelig publisering burde kontrolleres bedre – kanskje til og med gjennom offentlige retningslinjer.

Min erfaring handler om utnevnelsen av den ukvalifiserte fagreferent. Eksperter innenfor et felt er vanligvis opptatt og utilgjengelige når det gjelder å gjøre fagfellevurderinger. Redaktørene ser seg derfor ofte nødt til å ta i bruk ekspertise på et lavere nivå. Spesielt tidlig i karrieren kan forskere bli fristet til å ta oppdrag utenfor sin umiddelbare kompetanse hvis bedømming for et tidsskrift ser bra ut på CV-en. Men før vi takker ja til et slikt oppdrag, vil jeg gjerne at vi alle tenker over hvem som kommer til å bedømme våre egne artikler.

Årsakene til at fagfellevurderte tidsskrifter tillater ukvalifiserte fagreferenter, er uten tvil sammensatte, men spesielt bekymringsverdig er det at fagreferentene i stor grad ikke må stå til ansvar for jobben de gjør. De fleste fagfellevurderinger gjøres sannsynligvis på én eller to timer, og all den tid redaktørene alltid har for liten plass, ser det ut til å være få sanksjoner mot en slurvete, negativ vurdering. Ingenting er så irriterende som å jobbe med en artikkel over lengre tid – noen ganger over flere år – for så å bli fortalt av noen som har sett på den en time, at den ikke er gjennomtenkt nok. Man kan bli møtt med alle slags feilaktige motargumenter fra bedømmeren, uten at man som forfatter har noen mulighet til å svare. Fagfeller vet at de nærmest aldri må forklare eller forsvare sin kritikk, så de står fritt til å gjøre hva de vil med andres arbeid. Og det stilles selvsagt ingen krav til formell opplæring i det å gjøre en fagfellevurdering.

Det er en stor intellektuell svakhet med fagfellesystemet. Det er iboende konservativt. Sett at en redaktør lykkes i å skaffe den perfekte fagfelle, fremstående på feltet, som arbeider med det samme fagområdet. En slik fagfelle kan godt ha egeninteresse av å beskytte en bestemt oppfatning eller et bestemt teorisyn. Paradigmeskiftende arbeid vil sannsynligvis ikke tas positivt imot av dem som støtter et eksisterende paradigme. Innenfor mitt eget felt opererer mange artikkelforfattere innenfor et sett av delte antakelser, og bidrar kun med små tillegg eller fotnoter. Disse artiklene utgjør temmelig kjedelig lesning.

En variant av denne formen for forskningspublisering som opprettholder paradigmer, vil jeg kalle «kartellet». Dette er en teoretisk mulighet, men jeg har ved enkelte anledninger hatt mistanke om at det skjer i virkeligheten. Hvis et forskningsfelt er relativt lite eller nytt, med kun et begrenset antall eksperter, er muligheten til stede for at de bedømmer og anbefaler publisering av hverandres artikler og på den måten øker omdømmet til feltet og hverandre. Skjerpede tilfeller – dette er igjen kun teoretisk – kan være redaksjonsrådskarteller, der et tidsskrift utgir et uforholdsmessig høyt antall artikler av medlemmer fra sitt eget redaksjonsråd. Det kan også oppstå et kartell blant redaktørene selv, der de publiserer hverandres arbeid som en gjensidig tjeneste.

Jeg må umiddelbart legge til at vi selvsagt ikke kan anta at det har skjedd en forsømmelse bare fordi et tidsskrift publiserer arbeid av et medlem av redaksjonsrådet eller en annen redaktør. Forskere oppnår en slik posisjon hovedsakelig fordi de er utmerkede vitenskapsfolk, som naturligvis ikke bør være utestengt fra publisering på grunn av sin stilling. Hva vi mangler, er innsyn og en offentlig ansvarliggjøring som kan forsikre oss om at feil ikke oppstår. Offentlig forskningsfinansiering fordeles blant annet ut ifra antall publiseringer, likevel skjer det lite kvalitetssikring. Utnevnelse av redaktører og redaksjonsråd avgjøres som regel av forskningsmiljøene og utgiverne. Men vi har rett til å spørre hvorvidt de er representative for kjønn, alder, etnisk eller sosial bakgrunn og så videre. Er det noe annet enn selvregulering som hindrer dem i å bli toppuniversitetenes gutteklubber?

Og hvis offentlig finansiering virkelig skal avgjøres av tidsskriftenes valg, la oss få innsyn i dem. La oss ved hver publisert artikkel få se dato for innsendelse, dato for godkjenning og navnene på fagreferentene. La forfatterne i forkant få vite hva som er gjennomsnittlig vurderingstid. Når vi blir bedt om å revidere og sende inn artikkelen på nytt, la oss få vite om den går tilbake til de samme fagreferentene eller til andre.

Et tidsskriftsystem fører til en treghet i offentliggjøringen av vår intellektuelle produksjon. Det rettferdiggjøres med de antatte fordelene ved fagfellevurdering. Men hvis vi som et akademisk fellesskap virkelig ønsker dette systemet, må vi forsøke å rette opp de åpenbare manglene i sterkere grad enn vi gjør i dag.

Innlegget ble først publisert i Times Higher Education, 13. September 2012. Oversatt fra engelsk av Aksel Kjær Vidnes.