KRONIKK

Forskningsformidlingens tre utfordringer

KRONIKK

Forskningsformidlingens tre utfordringer

Av Per Hetland, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo

Publisert 5. mars 2015 kl. 09:28

Nye medier utfordrer og skaper nye muligheter for hvordan vi utvikler og kommuniserer om kunnskap, skriver Per Hetland.

Per Hetland, førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.

Forskerforum har den siste tiden vært arena for en viktig diskusjon om forskningsformidling. Espen Gamlund (Forskerforum 5/14) og Audun Farbrot (Forskerforum 7/14) understreket at formidlingsarbeidet trenger bedre insentiver. Anne Gjelsvik (Forskerforum 6/14), Knut Melvær (Forskerforum 6/14) og Ole Petter Ottersen (Forskerforum 8/14) kritiserer formidlingsforståelsen som de to første kommuniserer. Jeg vil hevde at formidlingsoppdraget kan forstås langs to dimensjoner: For det første hvordan mulighetene for engasjement i og for forskning kommuniseres, for det andre hvordan mulighetene for medvirkning i forskning organiseres. Her kommer tre utfordringer i denne sammenheng.

Ønske om en mer dialogbasert forskningsformidling ble signalisert allerede i den første forskningsmeldingen i 1975 og har blitt gjentatt i de etterfølgende forskningsmeldingene. Tre modeller for samspill mellom forskning og publikum har stått sentralt i norsk forskning-spolitikk: den klassiske formidlingsmodellen, dialogmodellen og medvirkningsmodellen. En mangeårig interesse for å gi publikum et mer aktivt forhold til forskning har beveget poli-tikken fra å vektlegge ren kunnskapsformidling til å se på hvordan man skal kunne stimulere til engasjement i og for forskning. Også innenfor den klassiske formidlingsmodellen er det rom for en sterkere grad av involvering og engasjement ved å bevege seg fra en mer ukritisk anerkjennelse av forskning gjennom tradisjonell popularisering til en mer kritisk tilnærming til forskningens relasjoner, kunnskapsgrunnlag, resultater og anvendelser. Rent generelt er debatten om forskningsformidling eller forskningskommunikasjon i overraskende grad konsentrert om den klassiske formidlingsmodellen, og da gjerne i sin mest enveispregede form.

1. Den klassiske formidlingsmodellen. Selv om mange ønsker å praktisere mer dialogbaserte kommunikasjonsformer, står den klassiske formidlingsmodellen sterkt. Et enkelt søk i Atekst (Retriever) viser at begrepet «forskningsformidling» har en mye sterkere posisjon enn be-grepet «forskningskommunikasjon». Det kan være mange grunner til dette, én kan være at «forskningskommunikasjon» gir sterkere assosiasjoner til PR enn til dialog. I 1990-årene og tidlig 2000-årene tok den allmennrettede forskningsformidlingen steget fra papirmedienes dominans til mer interaktive formidlingsformer, og det ble etablert en rekke nye kanaler som skulle muliggjøre aktiv forskningsformidling og ikke minst dialog. Hvordan har så den dialogiske vendingen utspilt seg innenfor den klassiske formidlingsmodellen? Selvsagt har det blitt etablert en rekke kanaler for tilbakemeldinger takket være framveksten av Internett og ulike sosiale medier. Det viktigste er imidlertid at vi har fått en mer kritisk forskningsjournalistikk. Vi er på ingen måte i mål, men vi ser en utvikling fra en situasjon hvor journalistene langt på vei var mikrofonstativ for forskere til å gå aktivt inn i stoffet på en mer kritisk måte. Egne studier tyder imidlertid på at der er store forbedringsmuligheter.
   Kritisk forskningsformidling skiller seg fra tradisjonell forskningsformidling ved at man i økende grad ser kritisk på forskningens relasjoner, kunnskapsgrunnlag, resultater og anven-delser, kort sagt forskningsformidlingens doble oppgave: det å informere og skolere pub-likum og brukere på den ene siden samtidig som man utfordrer og kritiserer forskningen og dens anvendelser på den andre siden. Det at forskere åpner opp for dialog ved å delta aktivt i det politiske ordskiftet, er derfor av stor betydning. Egne studier av den direkteformidlede forskningen viser at forskere ofte er mer kritiske til forskningens muligheter enn det journal-istene er. Det at Ole Petter Ottersen understreker denne debattfunksjonen, er derfor et viktig signal om å styrke en mer kritisk forskningsformidling.
2. Dialogmodellen. Allerede den første forskningsmeldingen understrekte at involverte aktører kunne få mer ut av forskning hvis det ble etablert en toveis kommunikasjon mellom forskere og de som skulle ta forskningens resultater i bruk. I 1990-årene ble for eksempel Bioteknologirådet etablert og ikke minst Teknologirådet som blant annet skulle involvere publikum i teknologiutvikling og etiske spørsmål knyttet til dette. Lekfolkskonferanser og andre virkemidler ble tatt i bruk. Samtidig var og er samfunnet preget av en utstrakt bruk av eksperimentering og forsøk, noe som også involverer publikum på ulike måter. En sentral svakhet ved dialogmodellen er i liten grad problematisert. De konkrete tiltakene etablerer ofte snevre rammer for publikums medvirkning, og deres muligheter for å bidra blir begren-set.
3. Medvirkningsmodellen. Brukerrettet forskningsformidling holdes ofte fram som et viktig satsingsfelt, og særlig i de første forskningsmeldingene holdes landbrukets organisering av brukerrettet forskningsformidling fram som et eksempel til etterfølgelse. Ikke minst fordi landbruket har en lang tradisjon med forsøksvirksomhet, hvor bøndene involveres i å teste ut nye sorter, metoder og teknologi.

To nyere eksempler er særlig interessante: Innenfor artskartlegging ble det etablert en ny tjeneste i 2008 kalt artsobservasjoner.no. Her kan amatører og andre interesserte melde inn egne observasjoner av vekster og dyr. Siden starten er det meldt inn tolv millioner observas-joner, noe som gir gode muligheter for å studere artenes utbredelse både i tid og rom. På denne måten stimulerer man til det som blir kalt «citizen science». Tilsvarende, med en økende andel eldre i befolkningen, blir det også viktig å inkludere allmenheten i hel-searbeidet. Samspill 2.0 er et eksempel på dette i helsevesenet. Mye tyder på at de mest livskraftige eksemplene innenfor medvirkningsmodellen har fått oppstarthjelp ved at det offentlige har etablert den nødvendige infrastruktur.

Samtidig som den klassiske formidlingsmodellen høster kritikk, viser ulike studier at også kritikerne av modellen ofte har denne modellen som et tydelig element i egen forsknings-formidling. Vi trenger derfor en bredere forståelse av formidlingsoppdraget. Insentiver hvor vi teller og belønner kronikker og liknende vil ikke hjelpe oss i denne sammenheng.

Den klassiske formidlingsmodellen er sterkt knyttet til Ingelfingers regel. Franz J. Ingelfinger var redaktør av The New England Journal of Medicine og innførte i 1969 en regel om at forskningsresultater ikke skulle formidles før de var kvalitetssikret i fagfellevurderte kanaler. Det var mange gode grunner for en slik regel. Samtidig gjør en konsekvent håndheving av Ingelfingers regel forskningsformidlingen til en ren formidling av sluttresultater. Skal vi oppnå bedre og bredere forskningsformidling, er det viktig å åpne opp for å delta i forskningens prosesser og viktige verdivalg knyttet både til forskningens innretning og anvendelse. Da kan ikke publikum og brukere bare oppfattes som sluttbrukere. Publikum er også viktige aktører når det gjelder forskningens prioriteringer, gjennomføring og anvendelse.

Den klassiske formidlingsmodellen vil fortsatt være en viktig modell for forskningsformidling, men den trenger fornying. En slik fornying kan være å styrke både forskningsjournalistikk og direkte forskningsformidling slik at publikum og brukere styrkes i deres roller i et åpent kunnskapsbasert demokrati. Vi trenger derfor en mer kritisk forskningsformidling.

Dialogmodellen kunne blitt en interessant kommunikasjonsmodell mellom forskere, pub-likum og brukere. Mange av tiltakene har imidlertid blitt for introverte og gir publikum og brukere altfor snevre rammer for medvirkning. Vi trenger derfor flere tiltak hvor forskere og forskningspolitiske aktører gir publikum og brukere brede rammer for dialog.

Medvirkningsmodellen har blitt en spennende modell ikke minst takket være flere fornyende aktiviteter. artsobservasjoner.no er et glimrende eksempel på «citizen science». Vi trenger derfor flere initiativer hvor offentlige myndigheter tar deler av etableringskostnadene når det gjelder å bygge opp ny infrastruktur for medvirkning.

Kronikken bygger på Per Hetland: Models in Science Communication Policy – Formatting Public Engagement and Expertise. Nordic Journal of Science and Technology Studies, Vol. 2, 2014: 5–17, kan også lastes ned her.