Av Av Knut Ole Lysø, Forskerforbundets forening for lærerutdanning (FFL)
Publisert 5. mars 2014 kl. 13:52
Knut Ole Lysø, Forskerforbundets forening for lærerutdanning (FFL)
Bladet du nå holder i hånden, får du som medlem av Forskerforbundet. Som medlem har du en organisasjon som jobber for dine lønns- og arbeidsvilkår. Dette er viktige aspekter. Mange medlemmer av Forskerforbundet synes imidlertid ikke dette er nok, og ønsker en kraft som kan fremme deres fagrettede eller profesjonsorienterte problemstillinger og/eller deres faglige interesseområde som har med jobben å gjøre. Noen medlemmer av Forskerforbundet har allerede dette gjennom medlemskap i en av de fagpolitiske foreningene.
Foreningene besitter en solid kompetansebase som Forskerforbundet har nytte av. Ikke minst ser vi dette i Hjernekraftkampanjen, som består i å vise hvor viktige medlemmenes arbeidsoppgaver er for samfunnet.
Forskerforbundets forening for lærerutdanning (FFL) var før innlemmingen i Forskerforbundet en selvstendig fagforening under navnet Norsk Lærerhøgskolelag (NLHL). Stort sett alle lærerutdannere som var organisert, hadde tilhold i NLHL. Et sterkt fagpolitisk engasjement preget foreningen. Den hadde et eget tidsskrift, Praksis, som ble nedlagt ved innlemmelsen i Forskerforbundet. Landsseksjonene var en del av foreningens struktur. Disse forvaltet de enkelte fagene i lærerutdanningen. De mest driftige seksjonene arrangerte hvert år faglige konferanser, og vervet som landsseksjon gikk på rundgang. Denne strukturen sikret en fagpolitisk påvirkning. Ved lærerutdanningsreformer, som blant annet medførte utforming av nye rammeplaner i fagene, var «regelen» at ett medlem fra landsseksjonen ble oppnevnt i utvalget. NLHL opererte også som rådgivende organ for Lærerutdanningsrådet, som igjen var et sakkyndig råd for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF). Det gav NLHL innflytelse. Medlemskap i NLHL var trolig identitetsskapende for mange lærerutdannere.
Andre fagpolitiske organisasjoner i Forskerforbundet kan vise til en tilsvarende historie. Da disse foreningene skulle innlemmes i Forskerforbundet, var ivaretakelsen av det fagpolitiske aspektet særlig vektlagt. Dette resulterte i opprettelsen av de fagpolitiske foreningene i Forskerforbundet. Blant andre fagpolitiske foreninger kan nevnes medlemmer i ingeniør- og teknologiutdanningene (FFT), bibliotekarer (FBF), teknisk-administrativt personale (FFTA), ansatte ved museer og kulturminnevern (FMK) og FFFH, som ivaretar forskningen i høgskolene. Senere har det også blitt opprettet nye fagpolitiske foreninger, blant andre KEFF, Kliniske ernæringsfysiologers forening tilknyttet Forskerforbundet. Det er imidlertid rom for flere fagpolitiske foreninger. Foreninger for medlemmer som arbeider innen helse- og sosialutdanningene, økonomiutdanningene og maritime fag vil representere en naturlig utvikling her.
En får kanskje inntrykk av at mange av de fagpolitiske foreningene har tilknytning til høgskolesektoren, men tilsatte ved universitetene er også medlemmer, ikke minst i FFTA og FBF. Et bredere nedslagsfelt er imidlertid mulig. Ved universitetene er det særlige utfordringer som kan danne et interessefellesskap, og som kan kanaliseres og bearbeides av en fagpolitisk forening. Enkelte fagfellesskap kan ivaretas av et lokallag. Eksempelvis driftes den tidligere fagpolitiske foreningen Norsk Meteorologforening nå som et lokallag. Også innen instituttsektoren burde det finnes interessefellesskap som kan danne basis for fagpolitisk virksomhet.
Noen fagpolitiske foreninger opplever en avskalling av medlemmer. Delvis skyldes dette omleggingen Forskerforbundet gjorde med innbetaling av kontingenten til de fagpolitiske foreningene. En annen kjensgjerning er at fagforeningenes arena er blitt betydelig begrenset. Gudmund Hernes la ned de sakkyndige rådene med Lærerutdanningsrådet som det siste i 1998. Nokut fra 2003 og Utdanningsdirektoratet fra 2004 har en helt annen agenda, nemlig styring og kontroll. I de senere år er antall ansatte i UH-sektoren økt. I lærerutdanningen har mye av rekrutteringen skjedd fra skoleverket, og i stor grad beholder nye kolleger sitt medlemskap i Utdanningsforbundet. På den måten er de ansatte ikke lenger i samme organisasjon.
Utviklingen av medlemstallet for de fagpolitiske foreningene er imidlertid ikke entydig. Det går fram av selvevalueringsrapportene fra 2011 at flere medlemmer uttrykker at grunnen til deres medlemskap i Forskerforbundet er eksistensen av den fagpolitiske foreningen de tilhører. Slik ser disse ut til å være i samme situasjon som NLHL i sin tid var. Selvevalueringen avdekker også en oppfatning av at det er behov for den enkelte fagpolitiske forening, og at disse representerer og ivaretar et faglig fellesskap som verken lokallag eller Forskerforbundet kan erstatte. Det å representere et felles faglig forum og å fremme profesjonen utad er høyt prioritert.
Spørsmålet om posisjonen de fagpolitiske foreningene har i Forskerforbundet, har vært gjenstand for diskusjon siden omorganiseringen av Forskerforbundet i 2001/2002. I organisasjonsgjennomgangen i 2008/2009 ble det foreslått å foreta en vurdering av behovet for og oppgavene til de fagpolitiske foreningene. Representantskapet fulgte opp forslaget, og forslaget ble lagt inn i Arbeidsprogrammet for 2010–2012. I kjølvannet av dette ble de fagpolitiske foreningene bedt om å foreta den nevnte selvevalueringen. Hovedstyret har behandlet saken i flere møter, og i oktobermøtet i 2011 ble det gjort et vedtak i fire ledd, der to av disse er som følger:
1. Dagens ordning med fagpolitiske foreninger opprettholdes i sin nåværende form. Foreningenes viktigste oppgave er å være ressurs- og kompetansebase for Forskerforbundet sentralt, samtidig som Forskerforbundet sentralt i større grad enn i dag må innhente innspill fra foreningene i saker der foreningene har spesialkompetanse.
2. Det gjøres ingen endringer i finansieringsform.
Det første punktet viser tydelig at Forskerforbundet ser nytten av de fagpolitiske foreningers spesialkompetanse. Som fagforening må Forskerforbundet ta stilling til andre forhold enn spesifikke lønns- og arbeidsvilkår; for eksempel gjennom høringsuttalelser om saker som angår UH-sektoren og sektorer ellers hvor forbundet har medlemmer. En kan ikke forvente at sekretariatet og Forskerforbundets ledelse har tilstrekkelig innsikt i spesialområder. Nytten av fagpolitiske foreninger synes åpenbar. At de fagpolitiske foreningene opprettholdes i sin nåværende form, innebærer blant annet at foreningenes virke fortsetter som før, slik det er redegjort for tidligere.
Ingen endring i finansieringsform i punkt 2 innebærer at medlemmer av de fagpolitiske foreninger fortsatt vil betale en egen kontingent. Størrelsen på denne varierer fra forening til forening – fra kr 250 til kr 1200 per år. En vesentlig årsak til denne variasjonen ligger i hvordan foreningene er driftet. Noen av styrene driver virksomheten på dugnadsnivå, andre har avsatt en prosentvis stillingsressurs. Imidlertid er det stort sett enighet om at denne kontingenten oppfattes som en tilleggsavgift. Dette ble enda tydeligere da Forskerforbundet bestemte at kontingenten ikke lenger kunne trekkes automatisk fra lønnsslippen.
Selvevalueringen fra 2011 viser at de fagpolitiske foreningene er tydelige på at det beste driftsgrunnlaget ville være å ha en fast bevilgning fra Forskerforbundet sentralt, helst uten egen kontingent. Dette ville føre til økt aktivitet i de fleste foreningene. I lys av hovedstyrets vedtak i punkt 1 synes en sentralt gitt driftsstøtte som rimelig. Det bør være innlysende at det er Forskerforbundet og ikke medlemmene som bør finansiere arbeidet som ligger i «å være ressurs- og kompetansebase for Forskerforbundet sentralt».
En slik endring av finansieringen av fagpolitiske foreninger vil relativt sett ikke utgjøre store merkostnader. Medlemskontingenten til Forskerforbundet er kr 415 i måneden. Til sammenlikning er kontingenten i Utdanningsforbundet kr 646 (1,35 prosent) og i NTL ca. kr 540 (1,1 prosent). Forskerforbundet har nå 10 virksomme fagpolitiske foreninger. Tenker en seg at antallet vokser til 20, at hver forening får en halv stillingsressurs til drift (anslagsvis kr 300 000), og at kostnadene fordeles på (nær)19 000 medlemmer, vil månedlig kontingentøkning per medlem beløpe seg til kr 33 inklusive arbeidsgiveravgift (14,1 prosent) og feriepenger (10,2 prosent). Forskerforbundets medlemmer vil også med en slik ordning fremdeles ha en relativt lav kontingent. En alternativ finansieringsform kan være å utvide rammene for bruk av driftsmidler. Enhver endring kan imidlertid bare skje gjennom vedtak i representantskapet.
Siden 2011 har ikke hovedstyret kommet særlig lenger med hensyn til å behandle synspunktene som kom fram i selvevalueringene. Hovedstyret henstilles herved til å diskutere saken mer inngående før foreningene forvitrer. I neste omgang, og nokså raskt, bør det fremmes en innstilling overfor representantskapet. Mye positivt arbeid gjøres i de fagpolitiske foreningene. Flere slike foreninger vil kunne gi en ny giv i organisasjonen.
