Av Knut Ole Lysø, hovedtillitsvalgt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag
Publisert 4. februar 2015 kl. 11:27
Knut Ole Lysø, leder av Forskerforbundets forening for lærerutdanning (FFL) og hovedtillitsvalgt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag
Etter flere år med god medlemsrekruttering opplever Forskerforbundet nå en utflating i netto tilvekst av medlemmer. Forbundets hovedoppgave er å sikre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Medlemsutviklingen tilsier at forbundet bør sikte seg mot ytterligere fasiliteter for å øke medlemstallet i framtiden. Det kan være lurt å bygge på hva som knytter arbeidstakere med vår bakgrunn sammen i interessefellesskap: en slags laugstenkning.
Som mangeårig tillitsvalgt i Forskerforbundet har jeg erfaring med at forbundet ivaretar medlemmenes arbeidsvilkår på en god måte. Eksempel på dette er innsatsen som legges ned for å ivareta de ansattes immaterielle rettigheter. Mindre kjent for medlemmer flest er den lave terskelen en har mellom hovedtillitsvalgte og sekretariatet når en skal søke råd om saker hvor enkeltmedlemmer har noe uoppgjort med sin arbeidsgiver. Jeg er kjent med at det er langt vanskeligere for medlemmer i visse andre organisasjoner å nå fram med sin sak. Forskerforbundet utgjør her en forskjell, for å låne litt fra statsministerens nyttårstale. Det er heldigvis relativt få medlemmer som har behov for slik hjelp, slik at denne siden av Forskerforbundets virksomhet kommer ikke så godt fram for medlemsmassen, men herved er det sagt.
Mer kjent er Forskerforbundets rolle når det gjelder arbeidet for medlemmenes lønnsvilkår. Med hovedtyngden av sin medlemsmasse i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) har Forskerforbundet et spesielt ansvar for å sikre lønnsutviklingen for disse. Selv om forbundet her gjør en stor innsats og fremmer fornuftige krav, må en kunne si at resultatene over år ikke er tilfredsstillende. Forskerforbundet er svært opptatt av skjevheten mellom privat og offentlig sektor, men bør i første omgang søke å utlikne den uforklarlige og uheldige lønnsforskjellen som en finner mellom kommunal og statlig sektor når det gjelder undervisningsstillinger. Dette er en gordisk knute som f.eks. kan løses gjennom såkalte justeringsoppgjør. Forskerforbundet har her gjort en viss innsats. «Sats på lærernes lærer», var et utspill fra Forskerforbundet, men dette satte ikke Staten på glid som forhandlingsmotpart. «Fra vår side er utfordringen å få opp rammen for lønnsoppgjøret og ta igjen etterslepet fra privat sektor. Vi ønsker også å sette av en pott til justeringsforhandlinger, så vi kan heve hele stillingsgrupper», sa leder av Unios forhandlingsutvalg foran hovedoppgjøret i 2014. Som kjent ble det ikke noe justeringsoppgjør, heller ikke denne gangen. Viljen er der, men kraften mangler.
Nå er det nytt år, og nye sjanser til våren. Forskerforbundet prioriterer igjen et justeringsoppgjør i statssektoren. En lengre begrunnelse for dette kravet gis i et lønnspolitisk dokument. Her pekes det bl.a. på at begynnerlønnen for lærernes lærere er femti tusen kroner under begynnerlønnen for lektor i skoleverket, og at «rekrutteringsutsiktene innen forskning og høyere utdanning ikke er oppløftende. Det bør derfor være i arbeidsgivers interesse at de som gjennom forskningen skal stå for nyvinningene i samfunnet, og gjennom den høyere utdanningen skal sikre landet den arbeidskraften vi er avhengig av for å trygge framtiden vår, får et lønnsnivå som står i forhold til de verdiene de skaper». Til tross for at oppgjøret i 2015 er et mellomoppgjør, er det å håpe at Forskerforbundets krav her blir innfridd. Det er på sin plass å be Statens personaldirektør om en begrunnelse i disse spalter for hvorfor dette i så fall ikke skjer.
Nøkternt sett: med en steil motpart og utsikter til økonomiske nedgangstider kan en frykte for at Forskerforbundets målsettinger og krav for de nærmeste lønnsoppgjørene ikke blir innfridd. At forbundet ikke får gjennomslag for krav som oppfattes som rimelige, vil ikke styrke forbundets posisjon som en attraktiv medlemsforening framfor andre organisasjoner. Lektorproblematikken, den store forskjellen i avlønning mellom lektor i skoleverket og lektor i UH-sektoren, er Forskerforbundet tvunget til å løse.
I rekrutteringsøyemed har Forskerforbundet framforhandlet gode forsikringsordninger for medlemmene. Men også andre organisasjoner har slike ordninger, slik at dette er et tilbud forbundet må ha for å være en interessant forening for potensielle medlemmer.
Universitets- og høgskolesektoren utdanner mange yrkesgrupper. Foruten lærere og ingeniører utdannes sykepleiere, ergoterapeuter, sosionomer, fysioterapeuter, økonomer osv. Mange av underviserne i de ulike utdanningene har bakgrunn i de respektive profesjonene. Derfor ser en at undervisere i sykepleie gjerne er organisert i sykepleierforbundet, undervisere innen ergoterapiutdanningene i ergoterapeutforbundet osv. Mange av disse forbundene er små og har ikke noen sentral posisjon på de ulike institusjonene. Hvorfor søker ikke flere av disse medlemskap i Forskerforbundet når de ble tilsatt i UH-sektoren? Dette er en sentral problemstilling for Forskerforbundet, som har denne sektoren som spesialfelt. Svaret er at profesjonstilhørigheten avgjør medlemskapet. Gjennom disse foreningene får en nær kontakt med profesjonen, foreningen tar opp aktuelle spørsmål og en blir faglig ivaretatt. Ved lærerutdanningsinstitusjonene f.eks. var de aller fleste i sin tid organisert i Norsk lærerhøgskolelag (NLHL). Organisasjonen ivaretok medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, men i tillegg fylte den en betydningsfull fagpolitisk dimensjon. Når NLHL og liknende organisasjoner fusjonerte med Forskerforbundet, ble den fagpolitiske dimensjonen forsøkt ivaretatt gjennom fagpolitiske foreninger, f.eks. FFL. Dette fungerte lenge bra, men da medlemmene etter hvert oppfattet den ekstra kontingenten som en tilleggsavgift, flatet rekrutteringen ut, og medlemstallet gikk ned selv om antall ansatte i sektoren har økt. Enkelte andre fagpolitiske foreninger, f.eks. KEFF, opplever en vekst i medlemstallet. Det hevdes at medlemmer i KEFF er medlemmer i Forskerforbundet først og fremst på grunn av det fagpolitiske arbeidet KEFF driver. Dette må Forskerforbundet lære av.
Forskerforbundet driver en massiv medlemsrekruttering for tiden, og hvordan denne kan styrkes, er et sentralt spørsmål for forbundet. Jeg er av den oppfatning at økt rekruttering til Forskerforbundet ligger i en vektlegging av fagpolitisk arbeid innad i forbundet: styrke og pleie de eksisterende fagpolitiske foreningene, som gjør Forskerforbundet til en sterkere konkurrent til for eksempel Utdanningsforbundet, FO og Nito i UH-sektoren, og søke interessefellesskap som gir grunnlag for å etablere nye foreninger. Eksempler på dette kan være økonomer, maritime fag og helsefag. Flere har også etterlyst et forum eller et interessefellesskap for ledere. Går en utenom UH-sektoren, vil det i lys av dette være et stort potensial for rekruttering innen sykehussektoren og den kommunal sektoren. Et viktig poeng er at medlemskap i et slikt interessefellesskap eller en slik forening ikke kommer som en tilleggsavgift. Driften av en slik forening vil ikke koste all verden. 20 kr i ekstra kontingent per måned per medlem i Forskerforbundet vil være nok til å drifte 20 foreninger i størrelsen halv stilling, en økning i kontingenten som koster mindre enn en avis i måneden! Medlemmer i Forskerforbundet betaler 434 kroner i kontingent i måneden. Din kollega i Utdanningsforbundet betaler trolig 668 kroner, altså 54 prosent mer! Så her er det gode marginer. Organiseringen og utøvelsen av fagpolitisk arbeid i Forskerforbundet må i neste omgang utredes. En del av denne utredningen vil måtte være å vurdere en styrking av den fagpolitiske avdelingen i sekretariatet.
En styrking og videreutvikling av fagpolitisk virksomhet i Forskerforbundet var for øvrig et forslag som ble lagt fram for hovedstyret på landsrådet i 2014.
