Av Aasne Jordheim
Publisert 8. januar 2016 kl. 12:30
I 1965 ble Norsk kulturråd opprettet som et organ som skulle hjelpe den norske litteraturen i et sviktende marked; folk leste helst westernbøker. Innkjøpsordningene til litteratur har frem til de siste årene vært Kulturrådets største utgiftspost, og den som er blitt debattert heftigst – inkludert diktopplesninger på Stortinget. Helt fra første stund har det vært uro omkring Kulturrådet, skriver Alfred Fidjestøl, forfatteren bakom jubileumsboka Eit eige rom, og denne uroen presenterer han her på kronologisk vis, sammen med de skiftende ledere, direktører og ministre. Det gir foruten innblikk i politiske prosesser og offentlig ordskifte, fine tidsbilder.
To hovedlinjer synes å prege Kulturrådets historie: Hva er det som er støtteverdig? Kun såkalt elitekultur og det institusjonspregede, eller er det brede nedslag som bør prioriteres, og da også det geografisk godt spredde? Eit eige rom er også en historie om kulturbegrepet, hvordan det endrer seg for hvert tiår. Ifølge Fidjestøl har Kulturrådet her alltid vært i utakt med tida, ja, det er først på 2000-tallet at det innhenter sin samtid. Den andre linjen dreier seg om på hvilken måte rådet skal fungere: fritt og autonomt, på en armlengdes avstand fra bevilgende myndigheter, eller underlagt kriterier og kulturpolitiske hensyn? Eller kanskje det ikke skal være noen fast profil, men noe som den til enhver tid sittende minister kan prøve seg frem på? Vel, det siste spørsmålet antyder at det prinsipielle ofte kan overses, og at Kulturrådet på dette området ennå ikke har funnet seg selv, eller får helt lov til det.
Fidjestøl mener nok at det er autonomien og tildelinger på bakgrunn av kunstnerisk skjønn som bør være målet, og leser historien med det som en mal. Det kan det bli en del friske replikker og tørre kommentarer ut av. Jo nærmere vår tid vi kommer, jo mer frekkhet og snert serveres vi. Trond Giske er nok den politikeren som får hardest medfart, først fordi han overprøver avgjørelser, så fordi han skaper usikkerhet. Men også dagens ledelse, direktør Anne Aasheim og rådsleder Yngve Slettholm, får kritikk, med dem har Kulturrådet blitt «eit lojalt organ i statens teneste».
Jubileumsboka konsentrerer seg om den til dels forvirrede tilblivelsen av det Kulturrådet som eksisterer i dag, og da hvordan denne tilblivelsen i stor grad er blitt preget av enkeltindivider, der noen har vært mer driftige og visjonære enn andre. Derimot hører vi lite om kunsten og kulturen, bortsett fra der hvor den har provosert og vakt debatt, og da blir det desto mer rørende når vi så, helt på slutten, får eksempler på hva Kulturrådet hele tiden gjør og har gjort: Å legge til rette for at kunst blir til, og at kunsten finner veien til oss alle. Med en opplisting av bevilgninger til pauker og tidsskrift og separatutstillinger og scenekunst og festivaldager og tilskudd til kulturhus, aner vi et annet liv. Det livet er jeg sikker på at Fidjestøl har hatt med seg da han skrev boka. Vel skjer det viktige ting i politikken og på kontorene omkring, men sannelig, det er ikke så dumt dette kunstlivet heller. Det er ut fra en slik oppfatning jeg tolker toneleiet i denne boka, lettheten, frekkheten og drivet.
