Av Aasne Jordheim
Publisert 16. mai 2014 kl. 09:33
Ingrid Bjerkås støtte på langt mer solide saker enn dagens mulige glasstak da hun i 1961 ville fullende sine teologiske studier med en prestejobb. En kvinne ville aldri kunne opptre «med den naturlige autoritet som forkynnelsen forutsatte», var et argument hun ble møtt med, fordi hun i sitt vesen jo var underordnet mannen. Motstanden til tross, hun ble Norges første kvinnelige prest, og hvordan det gikk til, kan vi lese om i biografien skrevet av professor i teologi Aud Valborg Tønnesen.
Biografien er en populær sjanger. Vi vil gjerne bli enda bedre kjent med folk som har satt spor etter seg og som vi allerede kjenner gjennom det de har gjort, det være seg forfattere, malere, statsministre. Vi ønsker selvsagt å få et utfyllende bilde. Når det gjelder Ingrid Bjerkås, er saken annerledes, vi kjenner henne tross alt ikke, annet enn som navnet på den første kvinnelige presten. Skal vi likevel, på konvensjonelt biografivis, begynne med barndommen, med hvem mor og far var, og hva de solgte i sin kolonialbutikk? Det føles litt underlig å innlede bekjentskapet der, uten noen gåter å åpne opp. Ikke kan vi alliere oss med forfatteren heller, for her er det ikke et kommenterende fortellergrep, men i stedet en tradisjonell fortelling i tredjeperson med utstrakt bruk av kilder.
Forfatteren stiller seg ikke imellom holdningene til sine kilder, men skaper et bilde av en familie og en tid på bakgrunn av dem. Det er et enkelt, men likevel medrivende bilde. Selv om de tidlige hendelsene berøres veldig kortfattet, og derfor ikke gjør deg særlig berørt, skjer det noe likevel. I alt dette litt fraværende og enkle begynner du å ane konturene av et menneske, et menneske som du nå venter på, for å få mer utførlig beskjed om. Jeg blir nysgjerrig på Ingrid Bjerkås. Hva slags prest kommer hun en dag til å bli, undrer jeg, ikke minst når jeg leser om hennes innsats under krigen.
Før krigen levde Ingrid Bjerkås i en godt beskyttet og harmonisk tilværelse, men da krigen kom, opplever hun sterk frykt og eksistensiell uro. Dette varer ikke lenge, for det er nå hun blir kristen. Uten at det sies noe mer, så dreier det seg om en åpenbaring, og med det et forunderlig mot og en fabelaktig tillit til egen dømmekraft. Hun skriver brev til Quisling for å påkalle hans samvittighet, og når hun ikke får svar, så skriver hun igjen. Hun skriver også til Terboven. Til slutt ender hun på Grini.
Etter krigens opplevelser blir husmorlivet for lite. Hun vil noe mer, eller nærmere bestemt: Hun har fått et kall om å bli prest. Hun var langt fra den første kvinnen til å studere teologi (men kanskje den eldste, hun var 50 da hun begynte), og langt fra den mest faglig interesserte, vil jeg tro. Vi hører ingenting om noen intellektuelle åpenbaringer, ingenting om å bli tankemessig utfordret. Hennes drivkraft ligger sannsynligvis i dette kallet, paret med den hjertevarme som hele tiden fremholdes. Hadde hun klart å bli prest uten det? Ved å påstå seg kallet hevdet Bjerkås at hun var utvalgt. Dermed trengte ikke hennes kjønn, hennes alder eller de dårlige karakterene som hun fikk hele veien, å bety noe vesentlig. Heller ikke motstanden fra biskoper, prester og professorer kunne ramme henne da.
Tønnesen skriver i en enkel og sympatisk stil, og hun er flink til å lage spenning: Får Bjerkås den nødvendige støtte av biskop Schjelderup, lurer jeg mens jeg leser, og får hun til slutt jobben i Berg og Torsken? Spenningen utløses av prestestilling nordpå og, tross slit og store utfordringer, herlig lykke og harmoni. Det folkelige og folkekjære ved henne tas imot med åpne armer.
Boka er ikke utpreget akademisk. Det er ingen kritisk, drøftende distanse, og ingen forsøk på å endevende noe i Bjerkås’ liv. Det er litt irriterende, for det er en del ting med Bjerkås som forundrer, og samtidig er det befriende, for slik skapes det så store mellomrom mellom deg og henne at du kan begynne å fundere selv, ja, slik er du selv med på å tegne et bilde av henne. Hun må da ha vært utrolig naiv, tenker jeg om hennes skriverier til Quisling. Har de også noe med Oxfordbevegelsen å gjøre? Den nevnes så vidt, antagelig var det her den nyfrelste fikk sin «oppdragelse». I så fall lærte hun om moralsk opprustning og en Guds plan med det enkelte menneske. Hun var nok også temmelig egenrådig. Det står på tittelbladet at hun var en motstandskvinne, men hun opererte kun på egen hånd, og når det gjelder kvinnesak, virker det også som hun var temmelig selvgående. Ja, selvgående: Allerede ett studieår før hun er kvalifisert, søker hun prestejobb, og det er da merkelig?
Så vi ender opp med et par gåter, og slik er kvinnen som banet vei for de mange etter henne, blitt til noe mer enn kun et navn.
