Av Hans Morten Haugen, førsteamanuensis ved Diakonhjemmet Høgskole
Publisert 3. februar 2014 kl. 12:21
Hans Morten Haugen, dr.jur., førsteamanuensis ved Diakonhjemmet Høgskole.
Hva er retten til å nyte fordelene av vitenskapens fremskritt og anvendelsen av disse? En av de viktigste menneskerettighetene er samtidig den mest oversette. Nye initiativer i FNs menneskerettighetsråd, UNESCO og American Association for the Advancement of Science (AAAS) gir ny innsikt.
Retten til å nyte fordelene av vitenskapens fremskritt og anvendelsen av disse («retten til vitenskap») er nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og i regionale konvensjoner. I møte med patentbeskyttelse, økende priser på akademiske tidsskrifter og den digitale kløften blir retten til vitenskap utfordret.
Da statene i FNs menneskerettighetskommisjon i 1952 ble enige om ordlyden i retten til vitenskap, ba de samtidig UNESCO om å utdype innholdet i denne bestemmelsen. Som jeg forklarer i boken Technology and Human Rights – Friends or Foes? (2012) var det først i 2009 at dette faktisk skjedde, gjennom den såkalte Venice Statement. Målrettede tiltak for å sikre at særlig sårbare personer kan nyte denne retten, blir vektlagt, og slike tiltak understrekes også i retningslinjene for statsrapportering under Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, revidert i 2008.
Ytterligere styrking kom ved at FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne legger stor vekt på tilgang til teknologi – på lik linje med andre. Eksempelvis er bestemmelsene om tilgang til og tilgjengelighet i bruk av internett (universelle tjenester og universell utforming) formulert med svært konkrete formuleringer. Ut fra ordlyden og det faktum at ingen stater har reservert seg mot de bestemte paragrafene, er det rimelig å hevde at retten til internett er en menneskerettighet for personer med nedsatt funksjonsevne.
FNs spesialrapportør for retten til kultur, pakistanske Farida Shaheed, fikk et mandat som også omfatter retten til vitenskap, og leverte i 2012 en meget leseverdig rapport (A/HRC/20/26). Rapporten løfter fram forbindelsene mellom alle de fire rettighetene i artikkel 15 i Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, inklusive akademisk og kunstnerisk frihet, men peker også på at noen former for vitenskap kan utgjøre en trussel mot menneskerettighetene. Hun fastholder at bedre fagdisiplinære atferdskodekser bygget på menneskerettigheter er et svar på dette, noe jeg fører videre i artikkelen Human Rights in Science and Technology Professions’ Codes of Ethics? (2013).
I Norge er både den akademiske friheten og det akademiske ansvaret relativt godt forankret i lovgivningen. Den akademiske friheten er forankret i universitets- og høyskoleloven §1-5(5), og en enstemmig stortingskomité omtalte dette som «kjernen i prinsippet om akademisk frihet på individnivå». Det akademiske ansvaret kan illustreres ved at patentloven § 8b stiller krav til den som søker om patent, om å oppgi opprinnelsesland for genetisk materiale som er brukt i oppfinnelsen – med et straffeansvar etter straffelovens § 166 (falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed). Naturmangfoldloven legger i § 60 klare føringer for bruk av genetisk materiale fra andre land som ikke resulterer i patentbare oppfinnelser. Stortinget skal nå ta stilling til en grunnlovsfesting av kunsten og vitenskapens frihet, som fremmet i Grunnlovsforslag 31 (2011–2012).
Inspirert av rapporten fra FNs spesialrapportør og forankret i AAAS Science and Human Rights Coalition ble AAAS-rapporten Defining the Right to Enjoy the Benefits of Scientific Progress and Its Applications: American Scientists’ Perspectives presentert på et ekspertmøte i Genève i oktober 2013. Kronikkforfatteren var selv til stede på dette møtet, med innledninger på to av sesjonene. AAAS-rapporten bygger på 17 fokusgrupper der hver fokusgruppe besto av forskere fra samme fagdisiplin. Alle fokusgruppene var enige om at ny medisinsk teknologi representerte det viktigste bidraget fra vitenskapen. I tillegg lanserte rapporten en modell for å vise hvordan ulike kategorier av personer nyttiggjør seg ulike vitenskapelige bidrag på ulik måte.
Både spesialrapportørens rapport og AAAS-rapporten la stor vekt på at vitenskapelig og kritisk tenkemåte representerer ett av de absolutt viktigste elementene i retten til vitenskap. Ved å oppøves i kritisk og uavhengig tenkning fra tidlig alder vil barn bli bedre rustet til å bli både bedre kunnskapsprodusenter og brukere av ny kunnskap. Innovative, kreative og kritisk vurderende personer er det verden trenger for å løse framtidens utfordringer.
En av sesjonene på ekspertmøtet i Genève handlet om balansen mellom immaterialrettsbeskyttelse og retten til vitenskap. I samtalen trakk kronikkforfatteren fram den danske loven om oppfinnelser ved offentlige forskningsinstitusjoner. Da Danmarks gjennomføring av Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble gjennomgått av FN-komiteen i 2004, trakk Danmark utelukkende fram denne loven som det relevante tiltaket for å realisere retten til vitenskap. Formålet med loven er å sikre «at forskningsresultater frembragt ved hjælp af offentlige midler nyttiggøres for det danske samfund ved erhvervsmæssig udnyttelse». §§ 10-12 i loven spesifiserer med strenge tidsfrister ansattes plikt til å la arbeidsgiveren overta rettighetene til en oppfinnelse, men forutsetter at arbeidstakeren som har gjort oppfinnelsen, mottar et rimelig vederlag fra institusjonen.
Den norske arbeidstakeroppfinnelsesloven åpner for at vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler har «rett til å publisere oppfinnelsen dersom arbeidsgiveren ble varslet om det …». Slik publisering vil gjøre det umulig å søke om patent på den samme oppfinnelsen etterpå. Den svenske loven om arbeidstakeroppfinnelser unntar helt akademisk ansatte i undervisningsvesenet fra å være omfattet av loven. Den svenske loven representerer i så måte en motsetning til den rigide danske loven, med Norge i en mellomstilling. Interessant nok er det større omfanget av såkalte teknologioverføringskontorer ved svenske universiteter enn ved de andre nordiske land, også dersom man tar høyde for ulikt folketall.
Økt vekt på patentering av resultater av offentlig finansiert forskning står imidlertid i et spenningsforhold til retten til vitenskap. Selv om patentrettigheter innebærer at informasjon om nye oppfinnelser blir offentliggjort, i motsetning til forretningshemmeligheter, innebærer patentrettigheter en svekkelse av vitenskap som et fellesgode. FNs spesialrapportør argumenterer for en slik forståelse av vitenskap, mens andre vil forsvare det insentivet som den midlertidige kommersielle eneretten i patentlovgivningen representerer.
Å holde fram at spredning av nye oppfinnelser best skjer gjennom kommersialisering, støter uansett mot vestlige staters egne erfaringer. Eksempelvis skjedde introduksjon av nye høytytende frøtyper i USA og Europa ved at bøndene fikk disse fra landbruksmyndighetene. Deltakende planteforedling går lenger ved å bringe sammen det beste fra bønders og foredleres innsikt. Slik fremmes sorter som både er mindre avhengige av dyre innsatsfaktorer og som er tilpasset ulike dyrkingsbetingelser.
Det kommersielle presset kan også avbøtes ved at patentrettigheter brukes selektivt. Patenthaveren kan bestemme at profitt tas ut i bare noen stater. Patenthaveren kan også stille særlige krav ved tildeling av lisenser for å utnytte en patentert oppfinnelse i gitte stater, slik at produktene blir gjort tilgjengelige til en overkommelig pris. I drøftinger av retten til vitenskap kommer vi ikke utenom patentsystemets begrunnelse, innretning og virkning.
Til sist er det viktig å kjenne til at UNESCOs Recommendation on the Status of Scientific Researchers fra 1974, som nedfeller flere viktige prinsipper for vitenskapelig ansattes frihet, nå er i en prosess for revisjon (192 EX/10). Det erkjennes at 1974-teksten både er preget av sin samtid og ikke fanger opp nye utviklingstrekk innenfor vitenskapene. UNESCO forsøkte nylig å utvikle en etikk-kodeks for de vitenskapelige profesjoner med forankring i menneskerettighetene, som avsnitt 41 i slutterklæringen fra 1999-verdenskonferansen for vitenskap ba om – men lyktes ikke, som forklart i artikkelen Human Rights in Science and Technology Professions’ Codes of Ethics? (2013).
Etter den positive utviklingen i forståelsen av retten til vitenskap som foreløpig kulminerte med ekspertmøtet i Genève i oktober, er det grunn til å håpe at denne revisjonen av 1974-teksten både knytter seg tydeligere til menneskerettighetene og blir mer relevant for å møte framtidens forskningsutfordringer.
