Tellekantsystemet bør endres

Noen forlag gir bedre uttelling enn andre - hvilke kriterier brukes i rangeringen? Beslutningene bør begrunnes, og systemet gjøres gjennomsiktig, mener kronikkforfatterne.
  • Jeremy Hawthorn og Jakob Lothe
03.10.2011
Professor Jakob Lothe
Professor Jeremy Hawthorn

Jeremy Hawthorn er professor i engelsk litteratur ved NTNU, og Jakob Lothe er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo

Tellekantsystemet er blitt noe mer enn registrering av publikasjoner. Blant annet har det konsekvenser for tildeling av midler til fagmiljøene, og det kan brukes når det gjelder innvilgelse av forskningstermin. Siden denne utvidede bruken av tellekantsystemet medfører at forskere blir nødt til å tenke på poenguttellingen av artikler og bøker som de produserer, påvirker tellekantsystemet både forskningen og måtene den publiseres på. Det er derfor avgjørende at systemet er mest mulig rettferdig og konsekvent, og at det ivaretar ulike fags identitet, særpreg og publiseringsform.

Allerede nå ser vi en tendens til at fag der artikkelformatet dominerer, kommer bedre ut enn fag der monografien har vært (og etter vårt syn fremdeles bør være) viktig. Sammenmed overgangen fra Frida til Cristin gjør denne utviklingen det nødvendig å komme tilbake til problemet med forskningsregistrering som vi tok opp i to bidrag til Forskerforum for noen få år siden (kronikken «Vilkårlig uttelling for publisering i FRIDA», Forskerforum 5/2007, og kommentaren «Svakheter ved tellekantsystemet», Forskerforum 8/2007).

Et hovedpoeng i kronikken i 2007 var at i tellekantsystemet blir bøker rangert gjennom referanse til forlag. Vi viste at dette kan gi absurde utslag, som for eksempel at Penguin Books ble rangert som «ikke akademisk» selv om dette forlaget har serier med høy akademisk standard. Publiseringsutvalget i Universitets- og høgskolerådet (UHR) anbefalte oss å foreslå at dette ble endret. Det gjorde vi – uten at det førte fram.

Cornell University Press – utvilsomt et ledende amerikansk akademisk forlag – ble degradert fra nivå 2 til nivå 1, mens flere mindre velrenommerte forlag ble oppgradert fra nivå 1 til nivå 2.

I vår kronikk pekte vi på at rangeringen av forlag i mange tilfeller virker vilkårlig. For en stund siden oppdaget vi for eksempel at Cornell University Press – utvilsomt et ledende amerikansk akademisk forlag – var blitt degradert fra nivå 2 til nivå 1, mens flere mindre velrenommerte forlag hadde blitt oppgradert fra nivå 1 til nivå 2. Da vi spurte en representant for UHR hvilke prosedyrer som følges for å plassere forlag på nivå, ble vi fortalt at «vi ser på forlagenes hjemmesider». Disse beslutningene tas ofte uten å konsultere forskere i det aktuelle faget, og med begrunnelser som ikke blir publisert. Så vidt vi kan se er det ingen formelle mekanismer for å klage på beslutningene, og det er uklart hvem som tar dem. Alt vi vet, er at vi aldri har møtt noen akademiker på vårt fagområde som er involvert i denne beslutningsprosessen.

Da vi foreslo et forlag oppgradert fra nivå 1 til nivå 2, fortalte UHRs publiseringsutvalg at siden bare 20 prosent av forlagene kan være på nivå 2, måtte først et nivå 2-forlag nedjusteres (dette kan forklare hvorfor Cornell ble degradert). Da vårt nasjonale fagråd foreslo et ikke-rangert forlag innplassert på nivå 2, ble vi igjen minnet om 20 prosent-regelen. Da vi som respons foreslo fire andre forlag til nivå 1 (for å ivareta denne regelen), fikk vi høre via fagrådet at «det er ikke slik systemet virker». Men hvordan det virker, er en gåte for oss. Vi innser at det vi her skriver, kan virke upresist, men det er nettopp det vage og utydelige i systemet vi opplever som problematisk.

Etter protester ble Cornell University Press gjeninnsatt på nivå 2. Men det er et vedvarende problem at slike justeringer ikke blir annonsert. Vi har begge publisert i et fransk tidsskrift som (etter vårt syn med rette) er rangert på nivå 1. Det har et redaksjonsråd som består utelukkende av akademikere, og alle artikler blir lest og vurdert av to anonyme konsulenter. I fjor oppdaget vi at dette tidsskriftet var blitt omdefinert til «ikke akademisk» uten at vi har den ringeste anelse om hvorfor. Vi har protestert gjennom vårt nasjonale fagråd mot denne beslutningen, men til ingen nytte.

Hva er poenget med å sende et manus til et bestemt tidsskrift eller forlag fordi det er rangert på nivå 2, dersom det på det tidspunktet artikkelen eller boken blir publisert, er på nivå 1?

Slike forandringer bidrar til å undergrave systemet. Hva er poenget med å sende et manus til et bestemt tidsskrift eller forlag fordi det er rangert på nivå 2, dersom det på det tidspunktet artikkelen eller boken blir publisert, er på nivå 1? Det kan innvendes at vitenskapelig ansatte faktisk er involvert i beslutningsprosessen gjennom de nasjonale fagrådene. Men fagrådene har ingen makt: De kan bare fremme ønsker og forslag til dem som tar beslutningene. Vår erfaring er at de som fagrådene velger til å formidle slike forslag, ofte er like forundret over de endelige beslutningene som vi er. Og siden ulike fagråd kan fremme motstridende forslag (siden de ikke har mulighet til å koordinere dem), kan publiseringsutvalget i UHR altfor lett grunngi en beslutning ved å vise til at den samsvarer med det et annet fagråd ønsket.

Kritikken vår av vektingen av forlag og serier står ved lag. Enkelte forlag som er rangert på nivå 2, har serier som er plassert på nivå 1 – og vice versa – uten at vi kan se at dette er faglig begrunnet. Når det gjelder rangering av forlag, virker det som det er bedre (les: gir flere poeng) å være et kommersielt nederlandsk forlag som publiserer bøker på engelsk (ofte rangert på nivå 2) enn et amerikansk universitetsforlag (som regel rangert på nivå 1).

En viktig grunn til at rangeringen av forlag bør være riktig, er at forfatteren eller redaktøren av en bok ofte har arbeidet med den i mange år. Det er positivt at UHRs publiseringsutvalg på sine hjemmesider gjør oppmerksom på «fag hvor bøker er et viktig medium for vitenskapelig publisering». Nettopp derfor er uttellingen for vitenskapelige monografier for dårlig – særlig om de er skrevet på norsk, som er et viktig forskningsspråk. Som vi skrev i kronikken i 2007, er monografien identitetsdannende for humaniora. Er det én publikasjonsform som mer enn noen annen har gitt humanistiske fag deres identitet, særpreg og status både på universitetet, ved høyskolene og i samfunnet, så er det monografien – det vil si en vitenskapelig undersøkelse i bokformat av et gitt emne. De viktigste problemstillingene i humaniora kan ikke presenteres og gjennomdrøftes uten å sprenge artikkelformatet. Det ville derfor være katastrofalt om tellekantsystemet skulle bidra til å svekke monografien som publiseringsform. Men nettopp dét mener vi å se tendenser til.

Stilt overfor dette systemet forsøker mange institusjoner i Norge å utnytte de mulighetene systemet gir – hvem kan kritisere dem for det?

Stilt overfor dette systemet forsøker mange institusjoner i Norge å utnytte de mulighetene systemet gir – hvem kan kritisere dem for det? Men en situasjon der institusjoner gir ulike former for økonomisk støtte til forlag for å fremme publisering og publikasjoner fordi tellekantpoengene som slik skapes, genererer penger som kompenserer for den økonomiske støtten, reiser alvorlige spørsmål.

Mange slike subsidierte bøker er artikkelsamlinger med mer eller mindre bearbeidete versjoner av konferanseinnlegg; fordi hver artikkel genererer Cristin-poeng, kan totalsummen av poeng i en slik bok bli betydelig. Vi mener fremdeles, som vi skrev i kronikken i 2007, at artikkelsamlinger kan utgjøre betydelige forskningsbidrag, og en artikkel i en slik samling kan være minst like viktig som en tidsskriftartikkel (og bør dermed også kunne gi like god poenguttelling). Derfor er det meningsløst at redaktøren(e) som velger ut og redigerer artiklene i en slik bok i tillegg til å skrive innledning, og som i praksis spiller en avgjørende rolle for om boken kommer ut, og hvor faglig nyskapende den blir, ikke gis poenguttelling. Et illustrerende eksempel er The Ethics of Forgiveness: A Collection of Essays (New York: Routledge, 2011), redigert av Christel Fricke ved Centre for the Study of Mind in Nature, Universitetet i Oslo. Slike bøker er en effektiv måte å synliggjøre forskning på, ikke minst resultatene av prosjekter og forskningssamarbeid.

Men artikkelsamlinger kan også være en akademisk variant av det som på engelsk kalles «vanity publishing»: med få eller ingen internasjonale bidragsytere, ikke-eksisterende markedsføringsbudsjett, ingen nasjonal eller internasjonal avertering, og utsending av få eller ingen anmeldereksemplar. Vi kjenner til en slik artikkelsamling som etter mange år har solgt til sammen 37 eksemplar. Dette er ikke publisering, det er trykking. Dersom institusjoner subsidierer publikasjoner gjennom forlagsstøtte bare for å generere Cristin-poeng, gjør staten i praksis dette mulig ved å tildele institusjonene midler for hvert produserte poeng. Her ligger det en betydelig risiko for kvalitetssenking.

Fire år etter vår kronikk i Forskerforum konstaterer vi at tellekantsystemet fortsatt har betydelige svakheter for humanistiske fag. Monografien blir fortsatt grovt undervurdert når det gjelder poenguttelling, det samme blir redigeringsarbeid, inndelingen i nivåer er for tilfeldig, og systemet er for lite forutsigbart og for lite transparent. Dersom tellekantsystemet skal vedvare, må det reformeres på en slik måte at forskere kan ha faglig respekt for det. Blant de mest presserende reformene er:

 

1.      Vurderingskriteriene for rangering må gjøres offentlige og må kunne diskuteres i det aktuelle forskningsfellesskapet.

2.      Forslag om rangering eller omrangering må offentliggjøres (med mulighet for diskusjon) i forskningsfellesskapet før de blir fastsatt av publiseringsutvalget i UHR.

3.      Forandringer av eksisterende rangeringer bør grunngis faglig.

4.      Monografien, som er en svært viktig publiseringsform i humaniora, bør gis bedre uttelling, og det bør gis poenguttelling for akademisk redaktørarbeid.

 

 

WiPlog

Si din mening

Copyright © 2011 Forskerforum

 

REDAKTØR: Kjetil A. Brottveit   UTGIVER: Forskerforbundet    KONTAKT: Redaksjonen
 
 
.
.