Av Aasne Jordheim
Publisert 9. januar 2015 kl. 07:58
Det var en gang, ja, faktisk for hundre år siden, at Stortinget vedtok å opprette et nasjonalt arkiv for folkeminner. Mange eventyr og sanger hadde allerede blitt samlet inn, men ikke i en felles samling, og mye tradisjonsstoff gjensto ennå. På grunn av opplysning og modernitet sto tradisjonen nå under et visst press, tenkte man, den sto i fare for å forsvinne. Norsk Folkeminnesamling ble likevel ikke til uten konflikter, og historien om dette finner vi i den første artikkelen i den jubileumsboka som Line Esborg og Dirk Johannsen har redigert. Den inneholder over 30 bidrag fra like mange ansatte innenfor folkeminnevitenskapen.
Med så mange bidragsytere blir vi selvsagt presentert et mangfold, slik også arkivet presenterer et mangfold. Foruten eventyr og sanger finner vi beretninger om skikker og ritualer og folkekunst og klesstil og trosforestillinger. Mangfoldet gjelder også hvordan bidragsyterne forholder seg til arkivmaterialet og eget fag. Noen skriver om oppbyggingen av arkivet, og da får vi også et innblikk i selve innsamlingen. Hvorfor folkeeventyrene kalles for norske, tross lignende varianter verden rundt, inngår i diskusjonen om folkeminner og belyses derfor her. Men de fleste går direkte på det innsamlede materialet, åpner skuffene og viser frem. Og da er det slik at noen benytter teori, for dermed å vide ut forskningsobjektets betydning, andre ikke, de fleste knytter an til forskjellige begreper, men ikke alle. Noen viser en svært god oversikt over hele fagområdet, mange av dem kjenner også godt til andre historiske arkiver og er vel bevandret i faghistorien.
Det er nok av interessante temaer i boka. Selvsagt, har jeg lyst til å tilføye. Mye av kildematerialet viser hvordan våre langt fra fjerne forfedre møtte utfordringer av ulikt slag, viser hvordan det vanskelige ble håndtert: død, ulykker, overgrep, tyveri, sorger av ulikt slag. Vi får blant annet presentert en alternativ tekst til Draumkvedet, viser om voldtekt, en fortelling om gjengangere og en magisk formel til bruk på syke dyr. Som tittelen viser, «en vild endevending av al virkelighet», ble mange utfordringer forstått og håndtert ved henvisning til noe overnaturlig. Forklaringsgrunnlaget er mytisk. Vi kan bli grepet av dette i dag også, fortellingene har fortsatt kraft. Men med folkeminnegranskerne kan vi oppnå mer, ikke bare bli grepet, men bli gitt perspektiv. For eksempel hvordan virker en gitt tekst i dag til forskjell fra den gang da? Hva en fortelling gjør, er del av en del folkeminnegranskeres teoretiske repertoar. Historisk kunnskap også. En del av bidragsyterne poengterer nødvendigheten i å gå til flere kilder. Det holder ikke med dypdykk i arkivene til Norsk Folkeminnesamling, også andre arkiv må oppsøkes. Og da kommer vi til et poeng som de beste bidragsyterne enten fremhever eller selvfølgelig gjør bruk av. Det dreier seg om faghistorien og om stadig å utfordres i hvordan det innsamlede materialet kan utforskes, forstås og klassifiseres. Nye metoder eller innfallsvinkler bringer nytt syn ikke bare på materialet, men også på den kontekst som det er hentet fra. Slik blir verden mer nyanserik.
Enhver tid trenger å lese historien på ny. Det er et mantra innenfor historievitenskapen, som også gjelder folkeminnene våre. Hva vi i nasjonalromantisk svermeri kan ha tenkt som en fast, norsk kulturarv, viser seg ved nærmere øyesyn å ha både bevegelse og mangfold i seg. Idet slike ting diskuteres eller bare vises frem, trer ikke bare temaene som folkeminnevitenskapen arbeider med, frem, men også selve faget. Dette er derfor en bok både om Norsk Folkeminnesamling og om faget folkeminnevitenskap. Vi som står utenfor, kan gjennom de ulike bidragene, og som en utilsiktet konsekvens, få en innføring i et fag vi ikke altfor ofte støter borti. Det kan jeg godt like.
Vi trenger en slik tilleggsfaktor. For det er langt fra alt som er like bra. Det er noe naivt over noen av tekstene; leseren trenger noe mer enn at noe bare presenteres, om ikke annet så et journalistisk grep. Av og til er det også noe naivt over bruken av teori og begreper. Siden faget har en historie som et mer empirisk fag, har mye teori kommet til dem utenfra. Det er kanskje grunnen til at den ikke alltid er helt assimilert. Men selvsagt, litt naivitet hører kanskje med i denne sammenhengen? Det er i hvert fall en god del herlig naivitet i kulturarven vår, bare tenk på trollene i eventyrene. I en av tekstene kan vi for øvrig lære at det egentlig var litt tilfeldig at det var Th. Kittelsen som fikk oppdraget med å virkeliggjøre dem for oss. Forestillinger formes, altså, det er hva både folkeminnene og forskningen om dem viser. Grunn god nok til å kikke litt på denne boka!
