Publisert 28. april 2014 kl. 09:45
– Noe som er positivt med innstegsordningen er at man blir nødt til å revurdere den litt ureflekterte bruken av postdoktor-stillingen, sier leder av Forskerforbundet Petter Aaslestad.
– Det viktigste politiske grepet i denne proposisjonen er forslaget om innstegsstillinger, sier statssekretær Bjørn Haugstad som tror ordningen kan bedre den internasjonale rekrutteringen.
– For å sitere en venn på Facebook: «Jeg liker en hver stilling så lenge jeg får den».
Doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo Ida Tolgensbakk legger spøkt til side – den nye ansettelsestypen «innstegsstilling» som skal prøves ut innenfor akademia, kan være et bra tiltak selv om den også skulle tilfalle andre.
– Jeg syns dette høres utrolig attraktivt ut. Selv om jeg ikke hadde lyktes med å oppfylle kravene til fast ansettelse etter innstegsperioden, ville jeg fått muligheten til å forske i mange år, sier Tolgensbakk, som skriver sin avhandling ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk.
Mer attraktivt for kvinner
I regjeringens forslag til ny universitets- og høyskolelov (UH-loven)er innstegsstillinger foreslått innført som en prøveordning. Ordningen er inspirert av den amerikanske stillingstypen «tenure track» som innebærer fast stilling dersom man fyller visse krav etter en lengre periode i den midlertidige stillingen.
– Jeg tror den forutsigbarheten også vil gjøre det mer attraktivt for kvinner å fortsette med forskning. Med familie kan jeg ikke uten videre flytte til Tromsø for en kortvarig midlertidig stilling, men om jeg vet at den varer i mange år, kan det være aktuelt, sier Tolgensbakk. Hun får støtte fra UiO-kollega Gunnar Dick som er postdoktor ved Institutt for biovitenskap.
– For meg er dette et bra forslag. Det svarer på en utfordring som ligger der – at det innenfor en del områder, som medisin, livsvitenskap og naturfag, er en enorm økning i doktorgrader uten at man vet om man har noen jobb å gå til videre. Innstegsstillinger kan bidra til å avklare om man er god nok til å gå videre med en forskerkarriere, sier han.
Konkurrere om internasjonale talenter
I første omgang skal prosjektet kun omfatte 300 stillinger, og universitetene og høyskolene kan selv velge om de vil delta. Ansettelsestypen skal også være tilgjengelig innenfor alle fagområder.
Ifølge statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad er innstesgstillingene den nye UH-lovens viktigste politiske grep.
– Det mener vi fordi det gjør det lettere for norske institusjoner å konkurrere internasjonalt om forskertalenter, og vi ønsker å gi større forutsigbarhet for den del unge talenter, sier Haugstad.
Forslaget var også med i den forrige regjeringens arbeid. Da sto det mellom to forslag: At man enten bare hadde krav på å bli vurdert for fast ansettelse eller at man var garantert fast ansettelse etter en vellykket innstegsperiode.
– Der har vi lagt oss på den ordningen som er mest gunstig for den ansatte – at man har krav på fast ansettelse. Det gir størst forutsigbarhet for kandidaten, sier Haugstad.
– Det er det viktigste, svarer Gunnar Dick når han får høre at forslaget innebærer en garanti om fast ansettelse.
– I denne stillingstypen ligger det en risikofordeling. Den ansatte tar risikoen med å oppfylle kravene i stillingen, mens arbeidsgiveren tar risikoen med å skaffe lønnsmidlene. Det viktigste med en sånn stilling er at den gir en avklaring på om man kan få en fast stilling etter hvert. Sånn som det er nå har vi ingen mulighet til å vite om vi noen gang vil få en fast jobb, sier han.
– Positivt. Om det lykkes
Selv er han inne i sin andre postdoktorperiode. Den første hadde han ved Cambridge. I Norge har man ikke lov til å ha mer enn én periode som postdoktor ved samme institusjon. Etter loven skal stillingen, som kommer etter en doktorgrad, ha som hovedmål «å kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger». Det er det imidlertid få som oppnår, og akademia er kjent for å ha rundt dobbelt så høy bruk av midlertidige stillinger enn arbeidslivet for øvrig.
I forbindelse med presentasjonen av forslaget om innstegsstillinger skrev Kunnskapsdepartementet at innstegsordningen skal «gjøre det lettere for unge talenter å komme inn i faste undervisnings- og forskerstillinger». Det forplikter, mener Petter Aaslestad, leder av Forskerforbundet som organiserer over 18 000 arbeidstakere innen forskning og utdanning.
– Kunnskapsdepartementet har presentert dette som et middel for å få ned bruken av midlertidige stillinger i sektoren. Hvis det lykkes er vi positive, men det er ikke umiddelbart enkelt å se at det blir resultatet, sier Aaslestad som tror ordningen kan få positive følger nettopp for postdoktor-ordningen.
– Man blir nødt til å revurdere den litt ureflekterte bruken av postdoktor-stillingen. Den har blitt utvannet, sier han og viser til eksemplet med Terje Lohndal som nylig ble utnevnt til professor ved NTNU i en alder av 28 år. Han ble først tilbudt en midlertidig postdoktorstilling ved Universitetet i Oslo, men takket nei da han fikk en fast stilling som førsteamanuensis ved NTNU. To år senere er han landets yngste professor.
Krever mer oppfølging
Aaslestad mener universitetene må ta et oppgjør med frykten for å ansette fast.
– Det er en redsel for å ansette i faste stillinger. Argumentet vi ofte møter er at man ikke kan vite hvor flinke folk er etter en doktorgrad, men det bør du greie. Hvis ikke er det noe galt med oppfølgingen.
Aaslestad mener det må på plass klare kriterier for hvordan en innstegsstilling skal fungere. Et av de viktigste er det regjeringen allerede har gått inn for i lovforslaget – at de som får en innstegsstilling faktisk er garantert fast jobb dersom de fyller kravene i stillingen.
– Jeg er veldig glad for at regjeringen sier at man faktisk får fast stilling om man møter kriteriene. Men da må det også vedtas helt klare kriterier for hva man skal oppnå i innstegsperioden. Det vil også kreve god oppfølging fra arbeidsgivers side – mer enn hva det er tradisjon for dag. Vi må også tenke nøye igjennom hvordan det blir med undervisningen – om det blir et kjør for at man skal publisere mest mulig eller om man også får utviklet pedagogisk kompetanse. Det er avgjørende for å ivareta den forskningsbaserte undervisningen.
Mye er ennå usikkert om innstegsstillingene. Det er ikke avgjort hvor mange år en innsteggstilling skal vare før man får fast ansettelse, men det har vært diskutert om den skal vare i fem-seks år. Det er heller ikke avgjort hvilke kriterier man må møte i en innsteggstilling for at man skal kvalifisere seg og få fast ansettelse ved institusjonen. Regjeringen lover imidlertid at fagforeningene og institusjonene skal involveres i det videre arbeidet.
– Dette er en prøveordning hvor akademia, Kunnskapsdepartementet og tjenestemannsorganisasjonene sammen skal finne frem til kriteriene for hvordan det skal gjøres. Vi i Forskerforbundet er avventende positive. Det kommer helt an på hvordan det løses, sier Aaslestad.
Midlertidighetsspiralen
Verken postdoktor Gunnar Dick eller doktorgradsstipendiat Ida Tolgensbakk tror at stillingen vil være noen universalløsning for alle midlertidig ansatte eller ved alle institusjoner.
– Ved mitt institutt har vi omtrent 150 midlertidig ansatte og 70 fast ansatte blant de vitenskapelige stillingene. Denne ordningen kan kanskje bare være en løsning for tre av dem, sier Dick.
Dersom innstegsstillingen blir opprettet ved deres institutter, er den imidlertid fristende. Der de er nå, er det usikkert hvor veien går videre.
– Jeg skal levere avhandlingen i september. Da må jeg søke på alt som finnes, sier Tolgensbakk. – Jeg vil jo gjerne fortsette å forske. Det er det jeg føler jeg er flink til, men jeg begynner å tenke at jeg må sette en grense for meg selv. Jeg tenker at jeg kanskje orker dette i tre eller fem år, men jeg vil ikke bli sugd inn i den midlertidighetsspiralen, sier hun.
Gunnar Dick har kommet litt lenger i karriereløpet, men også han er usikker på hvor han er om et år. Da er postdoktorperioden er over.
– Da må jeg søke jobber og forskningsmidler. Jeg syns det er gøy å forske og jeg liker å undervise, men sånn som systemet er nå, kan jeg ende opp med å jobbe et annet sted enn her. Jeg må være realistisk.
