Av Asle Olav Rønning. Foto: Andrea Gjestvang
Publisert 15. september 2023
− Jeg ser meg selv som professor en dag! Jeg har så mye å skrive om, sier Ahmed.
Hun er 30 år gammel og sitter på en kafe inne på campusområdet til Oslomet, universitetet der hun nå starter som doktorgradsstipendiat. Barnehagelærerutdanning blir hennes forskningstema. På noen få korte år har hun tatt bachelorgrad, mastergrad, blitt universitetslektor, fått stipend og blitt mor.
− Jeg føler at det bare har banet seg en vei for meg. Og så tror kanskje noen at jeg har fått det enkelt. Men de vet ikke hvor hardt jeg har jobbet. Foreldrene mine har jobbet veldig hardt. Jeg føler at jeg får igjen for det nå.
Ahmeds foreldre er født i Pakistan. Hun er en av foreløpig få norskfødte barn av innvandrerforeldre (tidligere kalt andregenerasjonsinnvandrere) som har valgt en karriere som kan ende opp som forsker. Statistisk sentralbyrå (SSB) har oversikten over hvem som arbeider med forskning og utvikling (FoU) her til lands. De nyeste tallene er fra 2021. Da var det bare 269 personer, eller 0,7 prosent av alle ansatte innen FoU, som hørte til gruppa født i Norge med to utenlandsfødte foreldre. I dette tallet inngår også stipendiater og forskere i privat næringsliv. Ahmed minnes ofte på at det ikke er så mange som henne.
− Folk får helt sjokk når de får høre at jeg skal ta doktorgrad. Jeg får hele tida slike reaksjoner, spesielt fra folk uten innvandrerbakgrunn. Det er litt deilig å se også. Jeg har hatt den klassereisen. Jeg kommer fra arbeiderklassen, ikke sant. Verken mamma eller pappa hadde høyere utdanning fra hjemlandet. Pappa er taxisjåfør, og jobbet før det lenge i renholdsbransjen. Mamma er hjemmeværende.
De var fire søsken hjemme. Det var ikke noe press fra foreldrene om å ta høyere utdanning. Men så lenge barna gikk på skolen, var moren nøye med at leksene skulle gjøres. Det kunne innebære å ringe rundt til venner og bekjente som kunne hjelpe, eller spørre rotnorske naboer.
− Jeg husker at det var beinhardt for oss. Det var tungt for mamma også å hjelpe oss med lekser i første klasse. Så klokka åtte og ni, da barn egentlig skal ligge til sengs, dro vi rundt og banka på hos naboene våre og spurte om de kunne hjelpe oss med leksene, sier Ahmed og ler.
Hun vokste opp på Lambertseter i bydelen Nordstrand i Oslo. Da hun var 17, flyttet familien til Mortensrud i nabobydelen Søndre Nordstrand. Søndre Nordstrand er en av bydelene i Oslo med høyest andel innbyggere med innvandrerbakgrunn. For ungjenta var det en fin overgang å gå fra å være en av få i klassen som ikke hadde foreldre født i Norge, til å være en av mange.
Etter videregående arbeidet Ahmed i flere år, blant annet i en større kleskjede. Noen av kundene ville ikke ha noe med henne å gjøre. Andre kom med spydige kommentarer om hijaben. Ahmed beskriver det som fordommer og rasisme. Hun sier at dette ikke kom fra de ansatte, men fra kundene.
− Det gjorde meg bare sterkere. Jeg er veldig glad for at jeg gikk gjennom det. Det var kanskje der jeg møtte på livet. Hvordan samfunnet kan møte deg når du har brune øyne, svart hår og hijab – synlig minoritet.
Ahmed ler igjen, selv når hun snakker om alvorlige ting, er det uten gravalvor. Veien til høyere utdanning startet da en venninne overtalte henne til å ta et vikariat i en barnehage. Møtet med barna og det å kunne hjelpe dem i små og store mestringsutfordringer ga mening. Hun tok bachelor og deretter mastergrad i barnehagekunnskap og arbeidet som pedagogisk leder. Tidligere i år ble hun ansatt som universitetslektor, men går ut i permisjon til fordel for doktorgraden:
− Jeg skulle egentlig fortsette å arbeide i barnehagen, men så får jeg plutselig en telefon. Hei, du har fått universitetslektorstillingen! To dager etterpå: Hei, du har fått stipendet også!
Mastergraden ble fullført da hun var høygravid. Nå er gutten litt over ett år.
Minoritetskvinners møte med barnehagen er temaet for masteroppgaven. Seks mødre med minoritetsbakgrunn forteller om ulike erfaringer. Noen har blitt inkludert og forstått av dem som arbeider i barnehagen. Andre møter kritikk og opplever å bli mistenkeliggjort for ikke å være gode nok mødre.
− Masteroppgaven heter «Mor på prøve». Det var en mor som sa at hun følte det slik, forteller Ahmed.
Det var vanskelig å rekruttere mødre som ville fortelle om sine erfaringer. Da var det en stor fordel å kunne peke på at hun selv hadde en mamma fra Pakistan.
− Jeg fortalte at dette ikke er en oppgave som skal kritisere deres foreldrerolle og måten de oppdrar barna på: Dette er en oppgave som skal dele deres historier om inkludering i barnehagen. Jeg skal på en måte bli deres stemme og fortelle dem som arbeider i sektoren, om hvor dere ikke blir inkludert. Da ble det ja. Så fikk jeg det materialet, som var veldig spennende, sier Ahmed.
Hvorfor er det ikke flere barn av innvandrere som slår inn på samme karrierevei som henne? En åpenbar årsak er at gjennomsnittsalderen for denne gruppa er ganske lav, og at det tar tid å etablere seg som forsker. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre er naturlig nok høyere blant stipendiater enn blant professorer.
Tallene står likevel ikke helt i stil med at barn av innvandrere i mye større grad enn majoritetsbefolkningen tar høyere utdanning. Det kan tolkes som at vandringen oppover i det akademiske hierarkiet stopper opp etter mastergrad.
Ida Drange, forsker ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslomet, sier at det er vanskelig å si noe sikkert om årsakene. Hun sier at det vil være interessant å følge dem som tar doktorgrad, og se hvilken karriere de får når de går videre.
− Antagelig er denne gruppa i vekst. Om seks–sju år vil det antagelig være tilstrekkelig mange som har fullført ph.d., til å undersøke denne gruppa statistisk, sier Drange.
Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, også kjent som Kif-komiteen, har som oppgave å gi råd og støtte opp om mangfoldsarbeidet ved universiteter og høgskoler. Komiteen ble etablert for å arbeide med likestilling mellom kjønnene. I 2014 ble mandatet utvidet til å også å gjelde etnisk mangfold. I dag har dessuten mangfold med hensyn til sosial bakgrunn kommet inn.
Feroz Mehmood Shah er medlem i Kif-komiteen, førstelektor i filosofi ved Universitetet i Oslo og selv barn av innvandrere. Han peker på mentorordninger for unge forskere som et viktig virkemiddel for økt mangfold i akademia. Shah sier at det ofte dreier seg om å bli sett. Noen blir sett, andre ikke, og det kan avgjøre hvem som blir rekruttert inn i forskning.
− Sosialiseringen og alle normene man trenger i tillegg til å være flink i faget, er noe man må plukke opp. Denne sosialiseringen er uformell, sier Shah.
Veien til en forskerkarriere går ofte gjennom å knekke disse kodene. Shah mener at bred rekruttering til forskning er viktig, og ikke bare for at den enkelte skal realisere sine muligheter.
− Vi ønsker oss flest mulig perspektiver inn i forskning. Dersom vi ikke får disse perspektivene, må vi spørre oss hvorfor, sier han.
Kif-komiteens endrede mandat gjenspeiles i at universitetene og høgskolene legger vekt på et bredere mangfoldsbegrep enn før. Vibeke Horn er seniorrådgiver ved Oslomet med særlig ansvar for kultur og mangfold.
− Tidligere jobbet man mye snevrere. Da jeg begynte på Oslomet for ti år siden, var man mest opptatt av likestilling knyttet til kjønn. De siste åra har man både i samfunnet og akademia utvidet likestillings- og mangfoldsbegrepet, sier Horn.
Virkemidlene som brukes både ved Oslomet og andre steder, omfatter mentorordninger, utforming av stillingsannonser og bevisstgjøring om eventuelle fordommer som trer inn i rekrutteringsprosesser. Det satses på myke tiltak som holdninger og kultur. Kvotering eller ekstrapoeng brukes ikke.
Carl Christian Thodesen er ansatt i en nyopprettet stilling som prorektor for samfunnsforbedringer og samarbeid ved Oslomet. Han mener at universitetet har et stykke igjen å gå.
− Oslomet har ikke kommet langt nok i sitt arbeid innen inkludering av mange forskjellige deler av sitt mangfold, inkludert norskfødte med utenlandsk opphav, sier han.
Thodesen sier at universitetet jobber aktivt med å forbedre seg. Han peker på at Oslomet har et samfunnsansvar, og knytter universitetets identitet til Oslo som den mest mangfoldige byen i landet.
− Alle universiteter har sitt særpreg, og vi er i ferd med å finne vår identitet, sier han.
− Er det noen stengsler i dag som møter barn av innvandrere som vil inn i forskning?
− Jeg opplever ikke det. Vi har prinsipper og rutiner der kvalifikasjonsprinsippet gjelder, sier Thodesen.
I likhet med Shah i Kif-komiteen mener Usma Ahmed at det å bli sett og få anerkjennelse er nøkkelen. Det er ikke så mye som skal til.
− Noen som sier «Hei, du gjør en god jobb. Kan du hjelpe oss med å dele det viktige du sitter på?» Det er motivasjon nok til bare å fortsette og fortsette, sier hun.
Samtidig er det viktig å gjøre en innsats selv.
− Det er det jeg prøver å vise unge med innvandrerbakgrunn. Noen liker å skylde på at de ikke har den rette bakgrunnen. Men jeg sier at de må gjøre noe selv. De må avgjøre sin egen framtid selv, sier Ahmed.
Hun fastslår at hun selv blir en rollemodell i klasserommet.
− En student sa til meg: «Jeg visste ikke at vi kunne komme så langt!» Joda! Sats på skolen og jobb med karakterene. Ta en master!
I tillegg til alt det andre akademisk utdanning gir tilgang til, er det en plattform for å bli tatt på alvor. Dessverre er det slik, påpeker Ahmed, at jo mer sosial og kulturell kapital man plukker opp, jo mer blir man hørt.
Det var for henne en del av motivasjonen til å ta bachelor og master.
− Jeg tror mange med minoritetsbakgrunn føler at de ikke kan heve stemmen og uttale seg før de er hvite i huden eller har en grad. Det synes jeg er veldig trist. Selv om de er født og oppvokst i Norge, føler de at de ikke kan snakke høyt om en sak selv om den er viktig og angår dem selv, sier Ahmed.
Hun legger til:
− Og jeg føler det samme. Jo mer jeg tar av utdanning, jo mer føler jeg at jeg kan heve stemmen og faktisk bli hørt.
Ahmed mener at forbilder er viktige på alle nivåer – fra universitetene til barnehagen. Ikke minst det siste, der særlig menn med innvandrerbakgrunn er en viktig ressurs.
− Disse guttene, som kanskje heter Muhammed og Ali, de sitter på siste året av barnehagestudiet og skal bli barnehagelærere. Hvor kult er ikke det? At de skal stå i barnehagen som rollemodeller for de framtidige minoritetsguttene det er så mye snakk om. Det er viktig med gode forbilder i barnehagen fra og med starten.
− Hva med forskning, det er ganske få norskfødte med innvandrerbakgrunn i forskning i Norge i dag?
− Jeg kjenner ingen stipendiater med innvandrerbakgrunn. Og det overrasker meg veldig. Men jeg tror vi kommer dit i løpet av ti år. Det er noe med den generasjonen som er yngre enn meg, «woke»-generasjonen. Jeg er veldig optimistisk med tanke på dem. De tør å si ifra på en annen måte enn vi gjorde. Og samfunnet er kanskje også mer tilrettelagt for folk med minoritetsbakgrunn enn det var for ti år siden, sier Ahmed.
Les også:
