Publisert 27. oktober 2022 kl. 09:34
Regjeringen foreslår å fjerne øremerkede midler til stipendiat- og postdoktorstillinger ved universiteter og høgskoler. Da statsbudsjettet ble lagt fram, ble ikke dette nevnt i Kunnskapsdepartementets pressemeldinger. Likevel kan dette vise seg å være regjeringens viktigste forskningspolitiske grep i budsjettet for 2023.
Forslaget kan sette et stort antall rekrutteringsstillinger i spill. Totalt er mer enn 5200 årsverk omfattet av øremerking i dag. Prorektor Finn-Arne Weltzien ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er kritisk til regjeringens forslag.
− Er det ikke fint med mer frihet til universiteter og høgskoler?
− I gode tider kan man si at dette vil gi økt fleksibilitet, og at man kan oppnå bedre balanse mellom ulike stillingstyper ved å flytte på stillingene slik man ønsker det innen institusjonen. Så i teorien er det bra. Men jeg er ganske sikker på at vi vil se et annet resultat av endringen − og særlig i trange tider som vi opplever nå − nemlig at antallet stillinger reduseres. Det vil gå ut over forskning.
− Hva bunner din skepsis i?
− Det kan være tilfeldig, eller ikke så tilfeldig, at bortfallet av øremerking foreslås nå da det er ekstremt stramme budsjetter. Vi har utfordringer som vanvittig høye energikostnader, i hvert fall for de sørnorske institusjonene. Det er problemer med Forskningsrådets budsjetter, og det er også utfordringer knyttet til midlertidighet. Realiteten er at vi er nødt til å sette av mer penger til disse ekstra kostnadene. Da kan regjeringen komme i etterkant og si at her er det ingen øremerking, og dere har jo masse penger og kan bruke dem til hva dere vil.
− Du frykter rett og slett at antall stipendiater vil bli kuttet for å dekke strømregningen?
− Ja. Jeg er redd for at langsiktigheten som ligger i forskning, hvor stipendiater og postdoktorer på en måte er motoren i dette maskineriet, blir en salderingspost. Det kan være til fordel for mer prekære, kortsiktige kostnader, som for eksempel strøm.
− Hvor viktige er stipendiater og postdoktorer for norsk forskning?
− Det varierer nok mellom fagområder. Der jeg har min bakgrunn, i naturvitenskapelige fag, er eksperimenter i laboratoriet og i felt helt sentralt. Her produseres det data som er basis for hele forskningen, og det er i stor grad stipendiater og postdoktorer som utfører det. Om antallet stipendiater og postdoktorer reduseres, blir det veldig fort en reduksjon i datainnhenting og forskning.
− De står for en ganske stor andel av artiklene som publiseres også?
− Ja, de deltar i en stor andel av forskningen som publiseres.
− Kan vi risikere at det nå blir hvert enkelt universitet og hver enkelt høgskole som på sin lille tue nå bestemmer hvor mange forskere som skal utdannes i Norge?
− Ja. Dette er et stort forskningspolitisk grep som nå gjøres. Forskerutdanning har vært en sentral del av norsk forskningspolitikk i flere tiår. Å plutselig snu om på dette er en stor sak. Du mister den nasjonale tankegangen. Midt oppe i dette er det en uvisshet når det gjelder nord–sør-problematikken med energikostnader. Vi kan lese i Forskerforum at universiteter i Nord-Norge synes dette er fint og gir mer fleksibilitet. Situasjonen er i store trekk en helt annen for universiteter i sør.
− Også noen universiteter i Sør-Norge, som UiB og UiO, har vært mer positive i sine første kommentarer til Forskerforum enn det du er nå?
− Ut ifra det jeg har lest, er de til dels avventende, og de er ikke ferdige med å tenke seg om. De fokuserer på fleksibiliteten, som er en positiv ting isolert sett. Så snakker de om at de vil opprettholde antall stipendiater og forskningsvolum uansett. Det er vel akkurat på dette siste punktet at det er uenighet. Jeg har svært vanskelig for å se at det vil være mulig, gitt en mer prekær økonomisk situasjon.
− Regjeringen har ikke sagt at den ønsker å redusere antall stipendiat- og postdoktorstillinger. Den viser til at institusjonene vet best selv, og at dette er en del av tillitsreformen. Mener du likevel at intensjonen er å redusere antallet av disse stillingene?
− Vi har i dag en fleksibilitet når det gjelder hvilke fagområder og hvilke forskergrupper som skal tildeles stillinger. Det er riktig som regjeringen sier, at de nok ikke er de beste til å se hvilke behov vi har ved NMBU. Men det er likevel vanskelig å se dette på noen annen måte enn at de tenker at det er greit om antallet stipendiater går ned.
− Hvorfor er stipendiater og postdoktorer så viktige for norsk forskning? Kunne man ikke heller gitt oppgavene til fast ansatte forskere?
− Debatten om midlertidighet er en viktig debatt som vi ikke uten videre skal blande inn i denne saken. Det er ingen som synes det er kjekt å være midlertidig ansatt. Alle skjønner at fast ansettelse gjør noe med mennesker. Samtidig er finansieringen av forskningen veldig labil. En institusjon har ikke mulighet til å ha et stort antall ansatte forskere innen alle fagfelt til enhver tid. Det er bare helt umulig. Noe av hensikten med stipendiater og postdoktorer er å få opplært nye forskere som en del av utdanningsløpet og ha en viss fleksibilitet med hensyn til hvilke fagområder som det gis finansiering til.
− Stipendiater og postdoktorer på universitetenes og høgskolenes grunnbudsjetter har økt fra 3700 i 2015 til 5200 i 2021, målt som årsverk. Er denne veksten bærekraftig?
− Ja, det har vært en kraftig vekst. Men det har også vært en kraftig vekst i høyere utdanning. Det har dessuten vært en økt etterspørsel etter doktorgradskompetanse i samfunnet. Den debatten kan vi godt ta, men det er en annen debatt. Hvis dette er et kamuflert tiltak for å få ned antall kandidater, er det bedre at regjeringen sier at det er det de ønsker.
− Mangler du og andre kritikere i bunn og grunn tillit til at universiteter og høgskoler evner å tenke langsiktig og lenger enn neste års budsjett?
− Vi har et budsjett å forholde oss til. Vi har anledning til å overføre inntil fem prosent fra ett år til et annet, men har egentlig ikke særlig rom til langsiktighet i budsjettene våre. Vi har ikke noe annet valg enn å få budsjettene til å gå opp. Ellers får vi på pukkelen.
− Finnes det alternative forslag?
− Det vi ikke har vært inne på, men som kunne vært et alternativ, er at man i stedet kunne gi disse pengene øremerket til vitenskapelige stillinger. Da måtte institusjonene brukt den potten som i dag brukes til stipendiater og postdoktorer, til en eller annen type vitenskapelige stillinger. Da ville man motvirket at forskningen bygges ned, og samtidig gitt økt fleksibilitet. Kanskje det kunne vært et fint bidrag også til å løse utfordringene med en høy grad av midlertidige ansettelser i sektoren.
