Publisert 23. januar 2025 kl. 13:23
Lars Geschwind er professor ved Kungliga Tekniska Högskolen i Stockholm med studier av høyere utdanning som forskningsfelt. Han er i tillegg forbundsdirektør og med det leder for sekretariatet til Sveriges universitetslärere och forskare (SULF), Forskerforbundets søsterorganisasjon i Sverige. Tirsdag denne uka var Geschwind en av innlederne på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse for forskning og høyere utdanning. Der ga han et nyansert bilde av forskernes kår i Sverige.
− Norske universiteter og høyskoler får en stor samlet rammebevilgning eller basisbevilgning fra staten til både forskning og undervisning. Dette er mer enn 75 prosent av inntektene. Slik er det ikke i Sverige?
− Sverige holder på å bli et ganske ekstremt land når det gjelder andelen eksternfinansiering kontra basisbevilgninger. Det betyr utfordringer for sektoren. Dette gjelder både de som ikke er fast ansatte og de som har fast ansettelse. Men selv de som er fast ansatte har ikke nødvendigvis avsatt tid til forskning. Det opplever jeg som en stor og viktig forskjell mellom Sverige og Norge. I Sverige kan til og med en professor ha veldig lite garantert tid til forskning.
− Hva med andre faste stillinger?
− Stillingene på mellomnivået, som vi kaller universitetslektor eller högskolelektor og som i Norge tilsvarer førsteamanuensis, var i Sverige fra starten en ren undervisningsfunksjon. Vi ser at de i fortsatt i stor grad er i undervisningsstillinger og finansieres av grunnbevilgninger. Typisk eller kanskje i beste fall har en lektor 20 prosent forskning. Det er veldig langt fra de vilkårene man fortsatt kan høre om i Norge.
− I Norge tas forskningstid nærmest for gitt.
− Det er en stor forskjell. Vi har i mange år sett med misunnelse på Norge. At en professor kunne ha i hvert fall halvparten av sin forskningstid finansiert av den statlige grunnbevilgningen!
− I debatten i Norge kan man få inntrykk av at Sverige er et lykkeland for forskere. Men det er altså ikke på alle områder riktig?
− Det er litt ulikt mellom ulike fagdisipliner. Det er forskjeller mellom lærestedene, men også mellom fakultetene. Humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag har færre midler til forskning og mindre å søke på fra eksternt hold, så mye av arbeidet går ut på å utdanne studenter. Når det gjelder forskningsmidler ser det svært ulikt ut. På den annen side, er det på de teknologisk orienterte universitetene, i likhet med Karolinska Institutet, det man kan kalle et søknadshysteri. Er man ansatt som forsker forventes det at man henter inn inntekter til institusjonen. Det er fortsatt særlig de eldre breddeuniversitetene, som Stockholms universitet eller Lunds universitet som kan tilby muligheter som tilsvarer det man kan kanskje kan forvente ved å være professor. Men også der har det faktisk blitt mye dårligere vilkår.
− Forskerne må altså bruke mye tid på å skrive søknader?
− Det er kanskje 15 til 20 prosent av arbeidstida. Det er gjort studier av dette. Det går utrolig mye arbeidstid til å sikre muligheten for å drive forskning. Dette tas ofte fra forskningstiden.
− Hvis man ikke får disse midlene er det kun undervisning som gjenstår?
− Ja, i beste fall. Hvis det finnes undervisningsoppgaver. Det finnes det i mange felt, men på andre områder er det mer orientert mot forskning. Da blir det rett og slett en mangel på oppgaver. Hvis prosjektet er slutt, da tar også ansettelsen slutt. Selv om man er fast ansatt. Da blir man oppsagt. Det er en spesiell situasjon og ganske stressende og usikkert for mange av de som arbeider i disse forskningsgruppene.
− Hva med lyspunktene − den svenske regjeringen lanserte i desember det som tilsvarer en langtidsplan for forskning med en opptrapping av bevilgningene og lover å ende på 6,5 milliarder kroner ekstra i 2028?
− Jeg tror at særlig de forskerne som er berørt ser veldig positivt på det. Det er spesifikke områder som får en kraftig økonomi. Det er blant annet ulike områder innen teknologi og energi som prioriteres. I tillegg også andre områder, som skoleforskning.
− Det skal også være et valg neste år, og en mulig ny regjering. Er det tverrpolitisk enighet?
− Ja det tror jeg, i hvert fall om nivåene. Det pleier å ligge fast.
− Forskerforum har i det siste skrevet om hva som preger finansiering av forskning i de ulike nordiske landene. Er det ut fra din forskning riktig å snakke om en felles nordisk modell?
− Nei, jeg tror forskjellene over tid har blitt såpass store. Jeg tror at Sverige og Norge fortsatt har likheter når det gjelder hvordan politikken peker ut en retning og legger planer. Ulikhetene ligger særlig i hva andre aktører initierer, som private stiftelser. Jeg tror ikke man kan snakke om en nordisk modell.
− Sverige er på fjerdeplass i EU når det gjelder å ha globale, forskningsintensive konsern som satser milliarder av euro på innovasjon. Teleselskapet Ericsson er størst. Gjør disse selskapene sin egen forskning eller kan forskere ved universitetene få midler derfra?
− Det er faktisk både og. De har store forskningsavdelinger. Men det er ganske mye kontakt og samarbeid mellom universitetene og næringslivet, særlig på det teknologiske området og innen medisin. Det er en tradisjon for ganske nært samarbeid. Ikke bare når det gjelder penger, men også at man forsker sammen i team og at det foregår overføring av kunnskap og kompetanse mellom industri og universitet.
− Hva betyr Wallenberg-fondene?
− De betyr mye. De har på flere områder tildelinger som har høy prestisje og gode vilkår, ikke minst for yngre forskere. De tilbyr støtte i ulike former, også langsiktige bidrag til forskningsmiljøene. De har vært en viktig finansieringskilde på flere områder. Det er diskusjon knyttet til at fondene krever en egenandel fra universitetene på prosjektene. Men de spiller en viktig rolle, ikke bare for finansiering, men som anerkjennelse og kvalitet for forskere tidlig i karrieren.
− Sverige har ikke ett felles forskningsråd. I tillegg til Vetenskapsrådet, som er størst, er det flere andre offentlige fond som får finansiering over statsbudsjettet. De har ulike oppgaver innen grunnforskning, innovasjon, miljø og andre oppgaver. I tillegg til flere andre offentlig fond. Er det en fordel?
− Som forskere betyr det flere muligheter. Man skulle av og til kanskje ønske at de var enda mer ulike hverandre. Noen ganger løper de i samme retning og følger trendene i forskningsfinansiering. Men utgangspunktet er at de har ulike roller i systemet og spesielt stiftelsene kan gå sine egne veier og mer rett på sak enn det Vetenskapsrådet kan eller vil gjøre.
Les også:
