Publisert 31. oktober 2022 kl. 08:59
– Jeg ble skuffet over at jeg ikke fikk fast stilling på universitetet, og etter hvert ble det vanskelig å motivere seg til å fortsette, sierden 34 år gamle tidligere kjemikeren Bjarte Aarmo Lund.
Så da Lund fikk et jobbtilbud i teknologibedriften Dips, som leverer tjenester til norske helseforetak, skiftet han beite. I mai ble postdoktorstillingen ved UiT Norges arktiske universitet erstattet med en stilling som programmerer.
Nå deler han kontor med fem andre, der to og to hele tiden rullerer for å jobbe ekstra tett sammen. De jobber såkalt agilt, en slags form for smidig arbeidsmetodikk der alle skal samarbeide. Da Forskerforum snakker med Lund, holder de på med å utvikle et produkt som skal gjøre at fastleger og sykehus kan sende meldinger til hverandre på en mer pålitelig måte enn i dag.
Men da han fortsatt hadde et par måneder igjen av postdoktorkontrakten, forsøkte Lund å sette kniven på strupen på instituttledelsen.
– Jeg sa at nå har jeg fått et jobbtilbud et annet sted – kan dere gjøre noe for meg? Men svaret var nei, sier Lund.
– Det var leit, ikke bare for meg personlig, men for instituttet som ikke har handlingsrom hvis de har lyst til å ta sjanser og til å beholde kompetanse de kanskje trenger.
Det er ikke uvanlig at akademikere går til privat næringsliv, ifølge Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet.
– På den ene siden er det bra. Samfunnet trenger høy kompetanse, også utenfor akademia. Men vi må også passe på at vi klarer å beholde kompetansen innenfor akademia, slik at vi ikke mister de beste hodene.
Nå er Lind bekymret for at for mange skal gjøre som Lund. Ifølge en undersøkelse Forskerforbundet nylig gjennomførte blant sine vitenskapelig ansatte medlemmer, oppgir flertallet av de midlertidig ansatte (71 prosent) at de ønsker seg en videre karriere i akademia. Men over halvparten av de midlertidig ansatte (56 prosent) ser på det som lite realistisk å få en fast eller trygg jobb. Det er også noen med fast stilling som tenker i samme bane som Lund. 1 av 3 fast ansatte svarer at de enten har søkt seg bort eller har vurdert å slutte i akademia. Arbeidspress og lønn oppgis som årsaker.
Lind mener undersøkelsen kan tyde på at det blir vanskelig rekruttere framover, men også å beholde kompetansen.
– Det haster å få på plass gode tiltak, slik at vi ikke mister en del forskertalenter, både blant de unge og de som er etablerte, sier Lind og mener flere faste jobber, mer forutsigbar finansiering og konkurransedyktig lønn er riktig medisin.
Selv om Bjarte Aarmo Lund trives i den nye jobben, betydde den også at han måtte gi opp en drøm. Det var forskning han var god på, og det han var blitt glad i. Men karriereutsiktene manglet. Han forteller at instituttet han jobbet på, hadde svak økonomi, og at det stadig vekk forsvant folk rundt ham.
– Etter hvert kom jeg til erkjennelsen om at jeg kanskje ikke var så spesiell som jeg trodde jeg var.
Prosessen med å slutte beskriver han som «en stor sorg på mange måter». Han hadde satset på den vitenskapelige karrieren. Han hadde tatt med familien på utenlandsopphold, skrevet utallige søknader til Forskningsrådet, startet så mange vitenskapelige samarbeid som han fikk til, og veiledet stipendiater.
– Jeg måtte plutselig trekke i nødbremsen på alle de tingene. Stipendiatene hadde et veiledningsteam, så de klarte seg, men det var leit å ikke følge dem i mål. Jeg var ikke uerstattelig i forskningsprosjektene, men jeg var upraktisk å bytte ut.
Guro Elisabeth Lind mener funnene i undersøkelsen viser at forskerhverdagen har forverret seg på ganske kort tid. Internasjonalt ser vi kampanjer som #leavingacademia, der forskerne går lei av lange arbeidsdager, mindre tid til fritid og familieliv og en usikker økonomisk situasjon. Her hjemme er signalet at vi går tøffere budsjettmessige tider i møte.
– Jeg tror ikke folk er helt klar over hvor utfordrende forskerhverdagen kan være i dag, ikke minst for de unge forskerne. De står i en knallhard og uforutsigbar konkurransesituasjon, der de hele tiden må kjempe om knappe forskningsmidler og stillinger.
1 av 3 av de som har svart, vil ikke anbefale en karriere innen forskning og høyere utdanning for de unge, ifølge undersøkelsen. Blant postdoktorene vil 4 av 5 ikke anbefale denne karrieren.
En utvikling i feil retning, mener Lind. Hun viser til en undersøkelse Akademiet for yngre forskere gjorde i 2018. Den gangen svarte halvparten av de unge forskerne at de ville anbefale unge å starte på en forskerkarriere.
– Vi som samfunn er avhengig av å rekruttere og beholde kompetansen, sier hun og peker på at dette gjelder neste generasjon forskere.
Men alt er ikke beksvart. Så mange som 69 prosent sier at de er fornøyde med jobben sin. Men heller ikke dette er godt nok, mener Lind, som sammenligner nivået med andre undersøkelser. I statsansatteundersøkelsen fra 2021, en undersøkelse blant alle statens ansatte, er tilsvarende tall 80 prosent, og i SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø fra 2019 svarte 88 prosent av alle sysselsatte i Norge at de er tilfredse med jobben.
– Mange forskere brenner for jobben sin og ønsker å fortsette, men samtidig vet man at man kan få fast jobb, fritid og høyere lønn hvis man velger en annen karriere, sier Lind.
– Det er slett ikke uvanlig at folk vurderer å skifte jobb, sier førsteamanuensis og forsker på arbeids- og organisasjonspsykologi Knut Inge Fostervold.
Han nevner tre grunner til at folk gjerne ønsker jobbytte: bedre lønn, misnøye med jobbinnholdet eller sosiale grunner som flytting eller familieforpliktelser.
Men det å faktisk å skifte jobb er noe annet, påpeker han. Ifølge undersøkelsen oppgir kun 6,1 prosent av de fast ansatte som har svart, at de faktisk har søkt på en ny jobb.
– Det er mange som tenker på det en stund når det går trått, men det er ikke så mange som vil det, når det kommer til stykket, sier Fostervold, som sier at man må sammenligne med andre land for å kunne si noe om nivået i undersøkelsen er høyt eller lavt.
– Men hvis antallet er høyere enn i land vi liker å sammenligne oss med, er det grunn til å rope varsko.
Han mener det er vanskelig å sammenligne akademia med andre yrker. Når du kommer inn som fersk i andre jobber, ligger gjerne karriereveien der og venter på deg. Men i akademia er det høy konkurranse om få faste stillinger, og det er et relativt høyt personlig press.
– Karriereutsiktene statistisk sett gir grunn til pessimisme. Det er klart det er en faktor som gir usikkerhet, som gjør at mange trives mindre. Det er en risiko som hele tiden henger der, sier Fostervold.
IT-bransjen ble ikke akkurat slik Bjarte Aarmo Lund hadde sett for seg: gamere som sitter og drikker energidrikk og jobber til sent på kveld.
– Jeg møtte et superproft miljø, med familiefolk, fokus på at arbeid er arbeid, og når arbeidsdagen er ferdig, så gjør man andre ting, sier Lund, som nesten er ferdig med prøveperioden når Forskerforum snakker med ham.
Etter hvert klarte han også å svelge skuffelsen over at den faste forskerjobben glapp. Da den tanken slapp, kunne han også se tilbake på tiden ved universitetet som en fin tid.
– Det føltes veldig mye bedre når jeg faktisk innså at det ikke var et nederlag å gå videre, og at det å gå til privat næringsliv faktisk ikke var noen katastrofe.
Nå jobber han mindre kveldstid og får mer i lønn. Lønnsnivået på universitetet beskriver han som «kjedelig».
– Den nye lønnen er ikke ekstravagant, men det var et klart lønnshopp med en gang, og det ble kommunisert at hvis jeg presterer, så ville jeg fortsette å stige i lønn. Det var stimulerende å kjenne at jeg ble verdsatt på den måten.
Men vil han anbefale andre å starte på en forskerkarriere? Hans råd er å se realistisk på det.
– Jeg vil anbefale folk å jobbe på universitetet. Så fremst målet ikke bare er fast stilling, kan det være spennende å jobbe i prosjekter i en periode, sier han og tar forbehold om at akkurat det kan være vanskelig så lenge man bruker tiden på å jobbe sammen med førsteamanuenser og professorer i fast stilling.
Les også:
