Publisert 26. januar 2019 kl. 14:39
Har du som forsker unnlatt å informere om usikkerhet i materialet ditt? Har du latt noen som egentlig ikke har bidratt noe særlig være medforfatter på artikkelen din? Eller har du kanskje latt deg presse av utenforstående til å endre studien din?
Dette kalles på fagspråket «diskutable forskningspraksiser». Det er ikke åpenbart juks som datafabrikkering og plagiering, men regnes likevel ofte som uakseptabelt.
I en ny rapport er forskeres holdninger og praksis knyttet til forskningsetikk undersøkt. Dette er en delrapport i det såkalte RINO-prosjektet (Research Integrity in Norway), som er den første kartleggingen av vitenskapelig uredelighet i Norge på mer enn 20 år.
I rapporten står det at over 40 prosent av de over 7000 respondentene «begått en eller flere diskutable praksiser i løpet av de siste tre årene».
– Jeg synes det er ille. Det undergraver tilliten til systemet blant forskere og i samfunnet, sier prosjektleder Mattias Kaiser, som er professor ved Universitetet i Bergen.
Han er imidlertid ikke overrasket, for tallene stemmer overens med internasjonale funn.
Å kopiere andres kildehenvisninger for å gi inntrykk av at du selv har oppsøkt kilden, var den vanligste synden. Å sitere artikler uten at det er nødvendig, for at den siterte skal få opp sin siteringsfrekvens, var det nest vanligste. Se oversikten her:
Kilde: Etikk og integritet i forskning – resultater fra en landsomfattende undersøkelse
Rapporten deler norske forskere i tre grupper, ut fra i hvilken grad de har begått forskningsetisk tvilsomme handlinger.
Om «de diskutable» sier Kaiser:
– De er opplagt i en situasjon der de ikke er helt på det rene med den normative standarden. Vi tror publiseringspress er en av årsakene, at antall publikasjoner teller så mye. Og det kan være at de aldri har fått opplæring i vitenskapelige normer, sier Kaiser, som understreker at dette er spekulasjoner.
Videre jobber «de diskutable» oftere i oppdrags- og privatorienterte forskningsinstitutter.
Ansatte i Forsker II-stillinge og samfunnsforskerr er også overrepresentert. Ifølge rapporten kan dette dels skyldes det presset man kan bli utsatt for fra en oppdragsgiver, for eksempel til å endre design og metode. «Rammevilkårene som flere forskere i disse stillingene arbeider under, kan tenkes å øke sannsynligheten for at man gir etter for press, og i enkelte situasjoner går på akkord med de forskningsetiske normene vi undersøker her», står det i rapporten.
I gruppene «de gavmilde» og «de diskutable» er forskere i alderen 30 til 39 år, overrepresentert. Annen forskning har vist at forskere som opplever sterkt publiseringspress, er mer tilbøyelige til å ta snarveier.
– De unge har det største karrierepresset, sier Kaiser.
En tidligere rapport i RINO-prosjektet oppga 60 prosent av norske forskere at de har hatt liten eller ingen opplæring i forskningsetikk. At unge forskere er mer tilbøyelige til å gi folk ufortjent medforfatterskap, kan handle om at disse er i en underordnet stilling. «Dette vil også kunne gjøre dem mer utsatt for press fra forskere i ledende stillinger, for eksempel press til å inkludere meritterte forskere som medforfattere.», står det i den siste rapporten.
Gaveforfatterskap er mer utbredt innenfor medisin, helse og matnat-fag enn andre steder. En årsak kan være at man her ofte jobber i forskergrupper. Og noen mener kanskje at dagens kriterier for forfatterskap ikke fanger opp de som har bidratt indirekte til forskningen.
«En laboratorieleder eller instituttleder vil ofte selv være forsker og som sådan avhengig av kontinuerlig merittering, samtidig som vedkommende ikke i samme grad kan bidra til alle prosjekter som samles under hans enhet. Her er det kanskje noen som ser gaveforfatterskap som en nøkkel til løsning», står det i rapporten.
Les også:
