Av Tekst: Lina Christensen Foto: Carina Johansen
Publisert 27. juni 2024
– Vinduene er håndlaget og ikke serieframstilt fabrikkarbeid. Det synes jeg er verdt å tenke på, sier Mathies Ekelund Erlandsen, ikledd hjelm og håndverkerbukser.
Han er bygningsantikvar ved Stavanger museum og tilbringer for tiden arbeidsdagene i et stillas oppunder taket på Utstein kloster, en fredet middelalderbygning, på en øy med broforbindelse en halvtimes kjøretur utenfor sentrum. Han ble ansatt for ti års tid siden og har hele tiden verket etter å få skiftet ut klostervinduene fra 1899. Glasset er skrøpelig, og blyinnfatningen har gått i oppløsning. På en vindfylt øy fører det til mye lyd.
– Noe av det første jeg fikk høre da jeg begynte, var at organisten var så lei av at det skranglet i vinduene hver gang han spilte, sier Erlandsen og setter i gang med å imitere en klaprelyd med hendene.
Det har tatt Erlandsen litt over en måned å fjerne de skjøre glassrutene fra klosterveggen uten å ødelegge dem mer enn nødvendig, og han har brukt ett år på å få tak i riktig type glass som kan erstatte det som er knust. Først etter fire forsøk klarte han å spore opp en glassmester i Haugesund som kunne reparere de ødelagte vinduene, slik at de får den blå og rødlige kuløren som er identisk med de opprinnelige. Både materialer og metoder skal være de samme som i 1899, og hvert enkelt vindu har sine egne mål. Det er derfor det blir så dyrt, påpeker Erlandsen. De nye vinduene anslås å koste 2,3 millioner kroner. Med et årlig bygningsvernbudsjett på 1,3 millioner kroner har museet vært nødt til å ty til Riksantikvaren og private sponsorer for å få dekket resten.
– Hvis de som lager vinduene, ikke følger målene, får vi dem aldri inn igjen, sier Erlandsen og serverer en «note to self»:
– Man er simpelthen nødt til å ta mål av allting!
Kulturdirektoratet kategoriserer den tekniske tilstanden på kulturhistoriske bygninger etter disse tilstandsgradene:
• TG 0: ingen symptomer
• TG 1: svake symptomer, som slitt maling
• TG 2: vesentlige symptomer, som lokal råteskade
• TG 3: alvorlige symptomer, som taklekkasje som medfører omfattende fuktskader
• TG 0 og 1 tilsvarer vedlikeholdsnivå, TG 2 og 3 betyr restaureringsbehov
Utstein kloster er bare en av rundt 23 bygninger i Stavanger museums samling. Den eldste bygningen stammer fra middelalderen, den nyeste fra 2021, mens mesteparten av bygningene kan dateres til før 1900. Etter en landsomfattende kartlegging gjort av Kulturrådet (nå Kulturdirektoratet) i 2019 fant Stavanger museum ut at etterslepet på vedlikehold tilsvarer cirka 85 årsverk.
– Omfanget er omtrent det samme i dag. Vi har gjort en del, men forfallet har forverret seg andre steder, sier Erlandsens sjef, Britta Goldberg, som leder avdelingen for bygg og samlingsforvaltning.
– I en ideell verden hadde vi ligget i forkant. Det klarer vi ikke. Vi springer etter, sier hun.
Stavanger museum er langt fra alene om vedlikeholdsetterslep. Kulturrådets kartlegging i 2019 viste at mer enn halvparten av museumsbygningene i Det nasjonale museumsnettverket hadde restaureringsbehov. Etterslepet ble estimert til å ha en kostnad på 3,2 milliarder kroner. I tillegg henter Kulturdirektoratet hvert år inn statistikk fra museer som får tilskudd fra Kulturdepartementet: Blant de 102 museene som leverte inn statistikk i fjor, hadde 13 prosent av de kulturhistoriske bygningene tilstandsgrad 3, altså såpass alvorlige avvik som kollaps i konstruksjonen eller omfattende råteskader.
Flere av bygningene til Stavanger museum ligger spredt rundtomkring i sentrum av byen. Langs Vågen ligger tradisjonelle sjøhus tett i tett. Husene ble opprinnelig brukt som base for sildefiske og hadde bolig på baksiden. I dag er de fleste gjort om til restauranter og kafeer, men i de tre sjøhusene som rommer Stavanger maritime museum, er poenget å representere et mest mulig autentisk bilde av Stavangers havnehistorie. Britta Goldberg tar oss med på loftet, der bærebjelkene er festet tett i tett og det lukter av gammelt treverk. Deler av etasjen ble tidligere brukt til utstilling for barn, men de siste årene har området vært stengt for både publikum og ansatte.
– Vi har verken rømningsveier eller ventilasjon, og vi har ikke midler til å gjøre det om til noe brukbart, sier Goldberg, som mener det er krevende å ivareta dagens krav til rømningsveier, brannvern og ventilasjon i gamle bygninger uten å forringe byggenes kvalitet.
– Altså, hvis vi skal installere ventilasjon her, hvor i all verden skal vi plassere det, undrer hun og viser til den lave takhøyden.
En kort kjøretur unna ligger Breidablikk, en utsmykket redervilla i sveitserstil, klar til innflytting i 1889. Interiøret er forholdsvis intakt med mørk atmosfære og maksimalistisk møblering. Villaens eksteriør er derimot delvis omringet av stillas og presenning. Med både egne midler og midler fra et lokalt legat har museet mål om å restaurere bygningen til opprinnelig utseende. Veggene er skrapt ned fra innerst til ytterst for å finne fram til akkurat den samme okergule fargen huset ble malt med i 1889. I likhet med flere av museets bygninger har gamle synder ført til tilstandsutfordringer i dag. På 1950-tallet kom plastmaling inn på markedet for fullt, i motsetning til linolje, som ble brukt da Breidablikk ble bygd. Men maling lagd av plast gjør at bjelkene ikke får puste. Fukten hoper seg opp, og treverket råtner. Gamle byggetradisjoner og nye materialer gir ofte uheldige utslag, forteller Goldberg, idet hun pirker på et morkent trebord.
– Noen har ikke forstått hvordan bygningsfysikk fungerer, sier hun.
Skader har typisk blitt reparert med «lapp og flikk» opp igjennom, og når bygningene kommer ut igjen på den andre siden, er de nærmest ugjenkjennelige. Goldberg sammenligner det med hviskeleken.
På et kontor i Oslo sitter Torbjørn Urfjell, avdelingsdirektør i Kulturdirektoratet, etaten som kontrollerer at museene som får tilskudd fra Kulturdepartementet, gjør det de skal. Museene må i større grad benytte det ordinære driftsbudsjettet når de forvalter bygningsmassen, mener Urfjell. Han har inntrykk av at museene ofte ser på bygningsforvaltning som noe de kan dekke utenfor det vanlige budsjettet, og at de i for stor grad belager seg på særskilte tilskuddsordninger eller satser på ekstrabevilgninger over statsbudsjettet.
– Strengt tatt skal dette dekkes gjennom den ordinære driften. De skal ha planverk for det, på samme måte som de skal ha planer for formidling og digitalisering, sier Urfjell.
– Det er fryktelig vanskelig, men det er noe museene i større grad må innse, fortsetter han.
Museene under Kulturdepartementet forvalter til sammen rundt 4500 bygninger, og som Urfjell påpeker: «Det er 4500 tak å tekke.» Før 2019 manglet museene oversikt, forteller han. Men etter at direktoratet begynte å måle museene på bygningsforvaltning, har de skjerpet seg: I 2022 hadde to tredjedeler av museene planverk, mens andelen i fjor hadde økt til fire femtedeler. Til sammenligning har nesten alle planer for formidling.
– Det viktige er å ha en plan. Da vet du hva du har, og hva du skal gjøre med det, sier Urfjell, som er så begeistret over utviklingen av bygningsvernplaner at han har smykket kontoret med et broderi av grafen med den oppadgående trenden.
Når Forskerforum spør om kravet om planverk har ført til mer penger å rutte med, innvender han at det til syvende og sist er Stortinget som bevilger pengene.
– Museene kan ikke ta vare på mer enn de klarer å holde i hevd. Det kan ikke være slik at museene hver gang det handler om noe bygningsmessig, skal ha særskilte ordninger til det, sier Urfjell.
Museene har fortsatt en vei å gå med å trene opp muskelen «dette er bygningsmasse vi ikke skal ha ansvar for», ifølge Urfjell.
– Det er supervanskelig. Det fører med seg stort potensial for konflikt hvis et museum frasier seg ansvaret for et bygg. Men selv om det oppfattes som at det bryter med forventningene til kommunen og befolkningen, kan det være til det beste, sier Urfjell.
– Vi skal heie på de styrene og lederne som våger å si nei. De får så mye pes lokalt. Det er mye lettere å si ja enn nei. Selvfølgelig må vi som samfunn ofte si ja, men vi kan ikke si ja til alt.
– Tar vi vare på for mye?
– Ja, det gjør vi. Det er alltid et nytt bygg å ta vare på. Det kan – og skal – i mange sammenhenger tas vare på av museer, men det kan også tas vare på av private eller andre, sier Urfjell, som mener det bør være opp til museene å avgjøre hva som er verdt å beholde, og hva som kan prioriteres vekk.
Tilbake i Stavanger sier Britta Goldberg at museet har gjort nettopp dette. De har studert bygningsmassen, veid det opp mot budsjettet, og undersøkt hva de står igjen med. Bortsett fra en skolestue, som Goldberg mener ikke vil føre til de store innsparingene, ser hun ikke hva de kan kvitte seg med.
– Hvis ikke vi har råd, hvem skal ha råd til det da, lurer Goldberg, som har et helt annet ønske enn Urfjell: økte faste tilskudd for å kunne sørge for verdibevarende vedlikehold av byggene.
Litt lenger innover i landet ligger Norsk industriarbeidermuseum, med blant annet Vemork kraftstasjon, tre bygdetun og Rjukanbanen, et kulturminne bestående av mange kilometer med jernbanespor. Det betyr et historisk spenn på 700 år, som igjen medfører stor variasjon i bygningsteknikker og materialer, som skal driftes av en liten gruppe håndverkere.
Bevaring av bygningene innenfor det ordinære driftsbudsjettet er bare mulig hvis man bruker ordet «vedlikehold», mener Bjørn Strander, fagansvarlig for bygningsvern. Han karakteriserer vedlikehold som å rense takrenner for løv, flekke over avflasset maling eller smøre låser. Når det allerede har oppstått en skade, må det restaureres. Det krever bilder, dokumentasjon og rapportskriving – og altså penger.
– Hvis alle bygningene våre hadde tilstandsgrad 1 fra loft til kjeller, så kan det hende det hadde holdt med litt vedlikehold. Men vi har store etterslep på store konstruksjoner og tak, så vi kommer aldri dit, da må det større ressurser til, sier Strander, for øyeblikket på tråden fra Heddal bygdetun.
I likhet med mange andre museer Forskerforum har snakket med i arbeidet med denne saken, merker museet at klimaet blir varmere og været våtere. Derfor har Industriarbeidermuseet sett seg nødt til å montere takrenner på hus som aldri har hatt takrenner før. Strander skisserer et aktuelt scenario: Hvis man aner at framtiden bringer færre midler, hvilke valg skal man da ta – et bølgeblikktak som ligger i 120 år, eller et tradisjonelt tak som kanskje varer i 40 år?
– Vi skal forvalte denne bygningsarven. Det er nok at det blir et hull i historien på ti år. Hvis du får et opphold ved at noen skifter et tak på en utradisjonell måte, så er sporene borte, sier Strander.
• Klima- og miljødepartementet og den underliggende etaten Riksantikvaren har ansvaret for fysiske kulturminner.
• Kultur- og likestillingsdepartementet og Kulturdirektoratet er ansvarlige for immaterielle kulturminner.
• I tillegg forvalter Kulturdirektoratet utviklingsprogram, henter inn statistikk og skriver rapporter om museene.
– Vi har ikke inntektene til å håndtere oppgaven, istemmer også Tom Oddby, direktør ved Buskerudmuseet.
Museet forvalter nærmere 250 antikvariske bygninger spredt utover hele Buskerud, fra Hemsedal i nord til Kongsberg i sør. I 2021 budsjetterte de med 6,2 millioner kroner til bygningsvern, mot 2,9 millioner kroner i 2023 – altså under halvparten. Likevel har museet satt seg et muligens hårete mål: Bygningene skal være i bedre stand i 2027 enn i 2024. Men hvis de ikke lykkes, må de ty til drastiske grep, advarer Oddby. For øyeblikket ser det ikke spesielt lovende ut.
– Da må vi si fra oss ansvaret for noen av de antikvariske bygningene og si til eierne våre at vi ikke har økonomi til å forvalte lenger. Det er å spille fallitt med tanke på bygningsarven, sier Oddby, som mener det ikke er manko på offentlige engangsbevilgninger eller privat pengehjelp som er problemet. Utfordringen er at det permanente driftsbudsjettet ikke holder følge med prisveksten.
Selv om det ikke mangler frivillige grupper av museumsvenner eller lokale privatpersoner som er interessert i å ta vare på kulturminnene, er det lite smart å overlate oppgaven til frivillige, mener museumsdirektøren. Ikke fordi det mangler vilje, men fordi det krever kompetanse.
– Det er vi som sitter på den kompetansen, sier han.
Det er kanskje begrenset hvor mange skolestuer man skal ha i en region, innrømmer museumsdirektøren. Samtidig er det ulike byggeskikker i for eksempel Sigdal og Hallingdal som det er viktig å bevare.
– Vi skal ikke se bort ifra at det er litt for mange bygninger å forvalte, men for dem som bor i regionen, er disse viktig for identiteten. Vi som nasjon bør ha råd til å ta vare på museale bygninger, sier Oddby, som mener det er minst like viktig å ta vare på eldre låver, hus og hytter som kirker, som nylig fikk milliardstøtte fra regjeringen gjennom opprettelsen av Kirkebevaringsfondet.
Bygningsvern er en tålmodighetsprøve, sukker Mathies Ekelund Erlandsen fra stillaset på Utstein kloster. Reparering av fredete bygninger byr på en slags dominoeffekt, forteller han. Først må man søke om å få gjøre en undersøkelse, deretter går det litt tid før man kan søke om tilskudd, og så går det kanskje enda litt mer tid før man forhåpentlig får noe penger inn på konto.
– Men noen ganger vil man jo gjerne bli ferdig med noe, altså ferdigstille noe, sier Erlandsen, som synes avstanden fra Riksantikvarens kontor til håndverkertilværelsen ofte er stor: Selv om Riksantikvaren ofte har rett, vil ikke bygningene samarbeide på grunn av mange feilbehandlinger gjennom tidene.
– Det vil si, ferdig blir vi ikke. Det er som en Sisyfos-oppgave, der man akkurat når opp til kanten og tror at man er ferdig, men så triller steinen ned igjen.
Les også:
