Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 12. juni 2024 kl. 14:49
Ottar Grepstad er for mange en kjent forfatter og språk- og litteraturviter, med mange bøker bak seg. Erfaringa hans som forfatter merkes godt i Farlege språk. Historisk lesebok om språkkonfliktar, og boka framstår svært gjennomarbeida. Han tar for seg sju språkkonflikter fra hele verden som favner i tid fra 1549 (Cornwall, England) til 1976 (Soweto, Sør-Afrika). Med utgangspunkt i disse konkrete eksemplene viser han hvor mangefasetterte språkkonflikter kan være, og redegjør for aktuelle begrep og teorier. Vi blir også gjort oppmerksom på hvor farlige språkkonflikter kan være, og hvordan de kan forstås i en verden av konflikter.
Ikke et eneste sted oppleves boka som kjedelig, på tross av at vi til tider blir pepra med årstall og fagbegrep. En av grunnene er Grepstads antiautoritære stil. Gjennom den utforskende, og til tider personlige, måten å nærme seg stoffet på kommer også kompleksiteten i språkkonfliktene fram. Grepstad påberoper seg ikke å ha en fasit verken på definisjonene eller løsningene. Han vil at vi sammen med han skal forstå og avsløre når språk blir farlige. Han aktiviserer dermed leserne. Se for eksempel fra innledninga: «Eg håpa berre at konfliktmønstera ville vise seg å vere ulike, at ikkje alt ville ende godt, og ikkje alt like dårleg.»
En annen grunn til at boka fungerer så godt, er måten Grepstad bygger opp spenning på og får oss som lesere hekta. Se bare her: «Ut på ettermiddagen riv politiet og hæren det [minnesmerket] ned. Det er ikkje noko uniformane gjer på eiga hand. Nokon har gitt beskjed.» Vi blir sittende med en følelse av å bli inkludert i en hemmelighet, som et megetsigende blikk, og vi forstår hva det dreier seg om. Vi leser mellom linjene og veit hvem «nokon» er, og igjen hekter Grepstad leserne på.
Dreyer, 2024
333 sider
Veil. pris: kr 399
En innvending mot boka er at den kun vier noen få linjer til den norske stats urett mot og fornorskinga av samene. Dette er den alvorligste og mest inngripende språkkonflikten vi har hatt i Norge. Den burde vel ha vært via mer plass? Nei, for den ligner mer på andre språkkonflikter boka tar for seg, enn den konflikten han har valgt seg ut i Norge – nemlig striden rundt navnet på byen Trondheim. Etter endt lesning forstår vi derfor at Grepstad har valgt konflikter for å vise oss størst mulig bredde, ulikhet og mangfold. Men kunnskapen du får etter å ha lest boka, gjør at du kan forstå språkkonflikter som fornorskinga av samene bedre også.
Han bruker de sju konfliktene aktivt gjennom boka. For hver gang én eller flere av dem blir nevnt, har han kobla på nye fagbegrep og teoristoff, så vi stadig forstår mer og ser nye sammenhenger. Oppbygginga minner om en hermeneutisk sirkel, der forståelsen av enkeltdelene påvirker helhetsforståelsen, og omvendt, i en stadig runddans. Resultatet blir at vi oppnår en dypere forståelse, både for de sju språkkonfliktene spesielt og for konflikter generelt. Og det er ikke lite vi skal fordøye, noe den omfangsrike kildelista til slutt også vitner om. Du føler deg rett og slett klokere etter endt lesning, uten særlig anstrengelse, for alt framstår så lett tilgjengelig når Grepstad skriver det, uansett kompleksitet.
