Publisert 26. september 2024 kl. 12:08
Tid og penger gjorde at den amerikanske stipendiaten Peter Rohrer droppet norskkurs. Men etter 3,5 år i Norge kan han likevel gjennomføre et intervju på nesten plettfritt norsk. Språkferdighetene har han utelukkende ervervet gjennom sosial omgang. Som fersk utvekslingsstudent ved NTNU engasjerte han seg på Studentersamfundet, der han jobbet frivillig i kafeen. Han fikk god kontakt med veilederen og fortsatte som stipendiat på samme tema.
– Jeg merker mer og mer at jeg har dårlig grammatikk eller velger feil ord, men forståelsen er grei, sier Rohrer, som altså kan skilte med språkkombinasjonen engelsk og norsk:
– Ubrukelig utenfor Norge.
I begynnelsen gikk det i engelsk, men da han etter halvannet år merket at han hang med på hva folk sa på møter og hva folk pratet om på tv, ble det lettere å legge om i privat sammenheng.
– Det var ikke planen. Det var ikke sånn at jeg måtte lære norsk. Det bare skjedde.
Regjeringen har ambisjoner på vegne av det norske fagspråket, og siden mange av akademias midlertidige ansatte kommer fra utlandet, må de også ta en del av støyten. Utenlandske stipendiater og postdoktorer ansatt etter 1. august 2025 må derfor regne med å ta minst 15 studiepoeng norskkurs i løpet av ansettelsesperioden. Da hjelper det å være stødig i engelsk. Snakker man i tillegg et beslektet europeisk språk, har man en enda større fordel, ifølge stipendiatene Forskerforum har snakket med. Men det er likevel en utfordring som går igjen: Hvordan i all verden skal de få tid?
Selv om Rohrer klarer seg fint på norsk, foretrekker han morsmålet i profesjonelle sammenhenger. Det er også en av grunnene til at han er kritisk til obligatorisk norskopplæring for utenlandske stipendiater.
– Jeg behersker ikke norsk godt nok. Jeg kan beskrive enkelt hva jeg gjør, men det er vanskelig å snakke om forskningen min.
Rohrer kommer inn på et argument som har blitt brukt hyppig i debatten om språkkravet: Han jobber med flytende vindkraft, et felt der forskningen utelukkende foregår på engelsk.
– Alle tidsskrifter er på engelsk. Hvis vi skal samarbeide med noen som helst, er det på engelsk.
De eneste gangene han tyr til norsk på jobb er på møter i Dion, NTNUs interesseorganisasjonen for stipendiater, og når han må kommunisere med HR. Da er svarene ofte bedre og kommer raskere, har han oppdaget.
– Har du mål om å komme på et høyere nivå, slik at du kan snakke norsk i jobbsammenheng?
– For å være helt ærlig, jeg ser på det som veldig lite sannsynlig at det kommer til å være en profesjonell samtale der jeg må snakke norsk, svarer han.
Forskriften sier at «Minst tre årsverk av den totale åremålsperioden skal være dedikert til doktorgradsarbeid». Ansatte som ikke kan dokumentere ferdigheter i norsk, svensk eller dansk på nivå A2 ved ansettelse, skal gjennomføre «opplæring tilsvarende minst 15 studiepoeng innen utløpet av åremålsperioden».
3-årige stipendiatstillinger: «For disse ansatte må åremålsperioden som et minimum være tre år pluss et tillegg for den tiden som settes av til norskopplæringen.»
4-årige stipendiatstillinger og postdoktorstillinger: «Opplæring skal inngå i karriereplanen, og kan gjennomføres innenfor åremålsperioden.»
Kilde: Veileder til kapittel 3 i forskrift til universitets- og høyskoleloven
– Det er ingen likheter i det hele tatt. Null, sier Muntequa Ishtiaq Siraji, stipendiat i biomedisin ved Universitetet i Bergen (UiB).
Siraji snakker om forholdet mellom morsmålet sitt, bengali, og norsk. Bengali har et eget alfabet og befinner seg språklig milevis unna norsk. Selv om han sliter litt med preposisjonene, er ikke norsk et spesielt komplisert språk, hevder han. Men etter over åtte år som student, lab-tekniker og stipendiat ved UiB, har ikke tiden strukket til.
– Ph.d.-en er allerede veldig travel. Og så fikk vi to barn. Dessverre har begge spesielle behov. Jeg hadde ikke sjans, sier Siraji.
Det er ikke spesielt vanskelig å klare seg i Norge til tross for labre norskkunnskaper. Snarere har det vært ganske «komfortabelt», ifølge stipendiaten.
– Når du jobber på universitetet, trenger du egentlig ikke norsk. Alle snakker engelsk med deg, sier Siraji, som forteller at det var annerledes den gangen han bodde i Tyskland og Frankrike.
– Alle kan engelsk her, ung som gammel. Det er bare å spørre høflig.
Først nå, når doktorgraden nærmer seg slutten, har han meldt seg på norskkurs. Fire ganger i uka tar han bussen fra kontoret sitt på Haukeland sykehus til HF-bygget sentralt i Bergen. Det vil si 2 x 45 minutter, pluss 30 minutter busstur hver vei. Målet er å lære seg det mest grunnleggende, og så får han ta resten etter hvert. Han tror det vil gjøre det lettere for ham å konkurrere mot nordmenn på arbeidsmarkedet.
– Er det noe tid igjen til doktorgraden?
– Jeg kan ikke akkurat planlegge for et stort eksperiment, sier Siraji.
– Jeg ser ikke grunnen til å lære et annet språk enn engelsk. Engelsk er det vitenskapelige språket, sier greske Thea Leventopoulou, stipendiat i marinteknikk ved Universitetet i Agder.
I tillegg til gresk, snakker hun engelsk, tysk og spansk. Et godt utgangspunkt for å lære et femte språk. Hun regner med å lære seg brukbart norsk i løpet av tiden hun er her, men det er ikke det som er problemet, forteller hun. Hun har ikke tid til å prioritere det. Når Forskerforum slår av en prat, har hun vært akkurat ett år i Norge. Etter en måned på norskkurs, «snakker hun et par setninger».
– Jeg er veldig travel, så jeg kan ikke påstå at jeg er så veldig fokusert på språket for tiden. Jeg gjør det mer på fritiden, sier Leventopoulou, som innimellom en stor deadline og forberedelser til formidlingsarrangementet Forskernatt så vidt får presset inn en halvtime med Forskerforum.
Hun er opptatt av at alle ikke har like forutsetninger for å lære et nytt språk, og at opplæringen blir desto mer komplisert på toppen av en hektisk doktorgrad.
– Norsk har mange likheter med tysk. Men avstanden er ganske stor til gresk.
– Men jeg har et akustisk øre. Hvis jeg hører noe, så kan jeg memorere det. Men alle har ikke lett for å lære språk. Det er ikke som på et statistikk-kurs, der du kan forvente et visst nivå, sier Leventopoulou.
Stipendiater er en smart gruppe. For mange vil det nok ikke være noe stort problem å håndtere 15 studiepoeng med språkopplæring, mener Peter Rohrer ved NTNU. Problemet, ifølge amerikaneren, er at språkkravet kommer på toppen av andre krav som rammer internasjonale forskere. Han nevner blant annet strengere reguleringer av folk fra «røde land», for eksempel Kina eller Iran. Dermed føyer han seg inn i rekken av akademikere som er redd for Norges internasjonale forskningsrykte, som for eksempel Moser-forskerne og nyslått mottaker av prestisjestipendet ERC, Olav Vassend.
– Hvis jeg skulle valgt igjen, så ja: Jeg tror jeg ville valgt Norge. Forskningsmiljøet her er bra. Men det er vanskelig å anbefale til noen andre.
– Hvorfor?
– Det virker som strategien er å legge mer og mer krav og pålegg på folk. Jeg skjønner at man vil at folk skal integrere seg i norsk kultur og arbeidsmiljø, men jeg synes det er merkelig å prøve å hjelpe folk med tvang, sier Rohrer.
– La folk velge. Vi blir ikke her fordi vi blir tvunget til å lære norsk. Siden jeg kommer fra Hellas – dette er demokratiets kunst, istemmer Thea Leventopoulou.
Selv om hun hadde snakket norsk, ville hun valgt å undervise på engelsk.
– Studentene bør bli kjent med den engelske terminologien. De bør lære seg å opptre i et internasjonalt miljø, og de bør forbedre engelskkunnskapene.
– Er det ikke litt rimelig å kreve språkkunnskaper hvis man skal bo og jobbe her?
– Hvis du skal bo i Norge for alltid og starte familie her, bør man integreres og å «bli norsk». Men hvis du for en periode skal jobbe innenfor et internasjonalt selskap, så ser jeg ikke poenget, sier Leventopoulou.
Stipendiatene intervjuet i denne saken ble ansatt før det obligatoriske språkkravet trer i kraft.
Les også:
