Av Signe Bock Segaard, forsker I, Institutt for samfunnsforskning
Publisert 2. oktober 2024 kl. 10:33
En fin søndags formiddag satt jeg og leste igjennom de mange innholdsrike og reflekterende valgdagbøkene som vi i et forskningsprosjekt hadde fått velgere til å skrive gjennom en hel valgkamp. Jeg var imponert. Dagbøkene fungerte som personlige opptegnelser av velgernes observasjoner og tanker om valg, politikk, politiske aktører, saker, mediene og ikke minst deres egen stemmegivning og politiske tvil. Men under lesningen ble jeg plutselig satt ut. Jeg fikk en vond og ubehagelig magefølelse: Ekstremisten hadde meldt sin ankomst i vårt datamateriale.
Flere titalls innlegg – velformulerte, reflekterende og med et personlig engasjement som bunnet i det jeg umiddelbart vurderte som et urovekkende samfunnssyn, og som inneholdt trusler om vold mot ikke-navngitte politikere. Den voldsomme ordbruken i dagboken eskalerte over tid i valgkampen og kumulerte i vedkommendes innlegg på valgdagen.
Valget var overstått for lenge siden. Det var gjennomført fredelig og ingen skade skjedd. Var dette bare tull og noe jeg kunne overse? Nei. Opplevelsen fikk meg til å tenke på hvilket ansvar jeg har som forsker: prosjektansvar, forskningsansvar og samfunnsansvar. Men opplevelsen fikk meg også til å tenke på hvilket ansvar jeg som forsker ikke har. For det er ikke kun forskeren som har ansvar; også min arbeidsgiver – Institutt for samfunnsforskning – og ulike myndigheter i «storsamfunnet» har ansvar. PST er en slik samfunnsaktør med ansvar.
Som prosjektansvarlig forsker hadde jeg meldt inn prosjektet og fått det godkjent av Sikt. Deltagernes personvern og anonymitet var udiskutabelt og skulle opprettholdes, data ble lagret sikkert hos Tjenester for Sensitive Data (TSD) og kun tilgjengelig for forhåndsangitte forskere. Som prosjektleder har jeg ansvar for deltagerne, men jeg har også ansvar for involverte forskerkollegaer og for at prosjektet gjennomføres.
Gjennomføring av forskningsprosjekter handler også om forskningsansvar: å sikre og legge til rette for god, valid og samfunnsrelevant forskning. Ikke minst handler forskningsansvar om ikke å hindre min egen, men i særdeleshet andre forskeres forskning i fremtiden. Den måten vi forskere agerer på, kan bidra til å skape tillit – og mistillit – ikke bare til enkeltstående prosjekter, men også til forskningssamfunnet generelt, blant spesifikke grupper eller i samfunnet som helhet. Dette vil utvilsomt påvirke betingelsene for fremtidige prosjekter og dermed muligheten for å fremskaffe forskningsbasert kunnskap til nytte for mange deler av vårt samfunn.
Som forsker opplever jeg videre å ha et samfunnsansvar. Én ting et mitt ønske om å drive med samfunnsrelevant forskning og aktiv formidling. En annen ting er at jeg som forsker også inngår i storsamfunnet som en aktør med tilgang til særskilt kunnskap, også kunnskap som potensielt er relevant for sikkerheten til ulike samfunnsaktører. I dette ligger det et ansvar.
Spørsmålet er imidlertid hvordan dette ansvaret skal ivaretas og håndteres. Det er ikke så lett, for det er flere og til dels motstridende hensyn å ta. I mitt tilfelle handlet det blant annet om håndhevelse av deltagernes anonymitet og personvern versus åpenhet og utlevering av personidentifiserende data. Anonymiteten trumfer det meste i forskningen, også her.
Denne søndags formiddagen valgte jeg å sende e-post til beredskapsgruppen ved Institutt for samfunnsforskning med beskrivelse og begrunnelse for at vi i prosjektet var kommet i en situasjon der vi opplevde å måtte vurdere å sende en bekymringsmelding til PST. I løpet av en halv time ringte daværende direktør, vi snakket saken igjennom, og avtalen ble at beredskapsgruppen skulle innkalles til møte dagen derpå, og at de ville være i dialog med meg som prosjektleder. Det var en lettelse. Nettopp vissheten om at det er et tilgjengelig støtteapparat, å bli tatt alvorlig og kunne løfte opp ansvaret til instituttnivå uten å bli «skubbet ut», var det som skulle til for at magefølelsen ble god igjen. Instituttet hadde en beredskap, det tok sitt ansvar og håndterte saken videre, men i løpende dialog med meg som forsker. En slik institusjonell beredskap gjør det mulig for enkeltforskere å ta sitt innledende ansvar.
Når slike saker dukker opp, bør det ikke være høy terskel for oss forskere å snakke med noen eller sette i gang beredskapsrutinene på institusjonelt nivå – dersom de finnes. Det er ikke enkeltforskeren som skal ta hele bekymringen og håndteringen av ansvaret. Vi skal dele bekymringen og flytte opp ansvarshåndteringen. Kun derved kan vi ta vårt ansvar – vårt ansvar for prosjektet, forskningen og samfunnet.
Hvordan gikk det så med saken om den urovekkende valgdagboken? Mandagen derpå besluttet beredskapsgruppen ved instituttet, i dialog med meg som prosjektleder, å kontakte og sende en bekymringsmelding til PST. Samtidig ble det opprettet kontakt med både Sikt og Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Disse to ble nyttige rådgivningsorganer i den konkrete situasjonen og fremsto som et godt støtteapparat på institusjonelt nivå. Institutt for samfunnsforskning ga PST beskjed om at prosjektet ikke utleverer personidentifiserende data.
Terskelen for å gi personidentifiserende informasjon til politiet skal være høy og bør ikke gjøres uten at det foreligger en rettslig begjæring. Det rammer hele forskerfellesskapet dersom det skapes tvil om at forskere bryter løfter om anonymitet. Vi bør derfor ikke gjøre det med mindre vi er i en situasjon med varslingsplikt, det vil si der det mest sannsynlig vil gjennomføres alvorlige voldshandlinger. Det var ikke tilfellet i denne saken, gitt tidsperspektivet og konteksten.
Ved å sende en bekymringsmelding til PST valgte instituttet å løfte opp saken til myndighetsnivå og videresende ansvarshåndteringen. Det var ikke noen lett beslutning, men gitt den konkrete situasjonen ble det vurdert som mest riktig. Situasjonen var nemlig at det var lite rådgivning å få, og det var vanskelig å få dialog med PST før bekymringsmeldingen var sendt. Det er et tankekors. For på samme måte som forskere trenger et støtteapparat for å ivareta sitt ansvar, så trenger forskningsinstitutter også veiledning og kunnskap for å ivareta sine ansvarsområder i en kontekst hvor ulike hensyn spiller mot hverandre.
