Gradvis, bit for bit, kolonialiserer økonomiske hensyn universitetene
LUKK

Gradvis, bit for bit, kolonialiserer økonomiske hensyn universitetene

Av Oddveig Storstad, professor ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Publisert 10. oktober 2024 kl. 12:18

Jeg har googlet tips om hvordan jobbe smartere, ikke hardere. Tidsbruken var trolig bortkastet, skriver Oddveig Storstad.

Ikke for å skryte på meg mer kulturell kapital enn jeg har, men du skal lete lenge før du finner ei selvhjelpsbok i mine bokhyller. Jeg har derfor googlet tips om hvordan jobbe smartere, ikke hardere. Tidsbruken var trolig bortkastet.

For første gang varsles det oppsigelser på norske universitet, og mitt eget institutt, Institutt for lærerutdanning (ILU), leder på en måte an. 13 av mine kolleger har søkt om og fått innvilget sluttpakke, og dekan ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap (SU-fakultetet) har vært rimelig tydelig på at samlet skal 30 årsverk bort. I tillegg til nedbemanning er det innført andre tiltak for å spare penger. Skjønt, kun på ILU, ingen studenter og ansatte på de andre SU-instituttene rammes av innsparingene.

Annonse

Emner slås sammen, og det gis felles undervisning for studentene på grunnskolelærerutdanninga 1–7 og 5–10. Det er jo en form for kannibalisme – konsekvensen er at det blir ytterligere overtallighet.

I tillegg har vi fått et såkalt ostehøvelkutt på åtte prosent som rammer alle emner på lærerutdanninga. Konsekvensen må nødvendigvis bli mindre undervisning og oppfølging av studentene.

Sånn umiddelbart finner jeg det vanskelig å argumentere for at innsparingstiltakene ikke vil gå ut over tilbudet vi gir våre lærerstudenter, men det var før jeg fikk høre om dette med å jobbe smartere. På et allmøte kunne fakultetsledelsen berolige oss ansatte med at tiltakene ikke betydde at vi skulle jobbe mer for mindre, eller at det skulle gå ut over kvaliteten på tilbudet til studentene. Vi skulle ikke jobbe hardere, men smartere. Det er mulig dette er en yrkesskade jeg har pådratt meg, men jeg sliter når jeg ikke ser den logiske sammenhengen i de argumentene jeg får presentert.

Hva som konkret lå i at vi skulle jobbe smartere, ikke hardere, fikk vi imidlertid ikke greie på. Ikke et eneste eksempel på hvordan vi skulle kunne jobbe smartere for å utligne effekten av kutt i undervisningstid. Jeg måtte google.

Hovedkonklusjonen etter min googling er at tipsene for hvordan jeg skal jobbe smartere, ikke er tilpasset undervisningsoppgaver, samt at mange av tipsene – igjen for ikke å skryte av egen smarthet – egentlig var ganske så selvsagte. At det finnes nettløsninger hvor flere kan «jobbe på samme dokument, som så oppdateres i sanntid», var noe jeg lenge har vært kjent med. Prokrastinering ble også frarådet, mens det å «komme inn i sonen» så fort som mulig ble anbefalt. Det finnes apper for å regulere tidsbruk, og bruk for all del god tid på å planlegge. Skriv ned den arbeidsoppgaven som er viktigst her og nå. Du kan gjerne bruke en post-it-lapp. Det er ikke sikkert den må være gul.

Det eneste tipset jeg ser kan ha noe for seg, er å «se om avlastning av administrative oppgaver er mulig». Der tror jeg svaret er ja, men jeg er stygt redd det ikke var hva fakultetsledelsen mente med at vi skulle jobbe smartere, ikke hardere. Det var nok på individnivå løsningen skulle ligge, ikke i strukturene.

Vi blir også fortalt at nå kommer vi virkelig til å bli målt på gjennomstrømming. Det er det som gir økonomisk uttelling. Problemet er bare at det ikke er slik jeg måler meg selv. Jeg kjenner på belønning når jeg ser at studentene lærer og modnes – vokser inn i profesjonen og blir lærere med en sterk faglig ballast. De to studentene jeg veiledet på masteroppgaven i vår, var jeg stolt over at NTNU sendte ut som lærere i den norske skolen. Kvalitet måles ikke med gjennomstrømming. Gradvis, bit for bit, kolonialiserer økonomiske hensyn universitetene. Faglige argumenter taper, men jeg spør: Hvor smart er nå egentlig det?