Av Bår Stenvik
Publisert 29. oktober 2024
Filosofisk praktiker Vigdis Ekeberg i samtale med Bår Stenvik
På kjøleskapet hjemme har Vigdis Ekeberg et bilde som hun har klippet ut av en avis. Det er en strektegning av en person med et hode som er åpent på toppen, og som sprer seg ut, opp og til sidene. For henne representerer det filosofiens viktigste oppgave – å åpne opp hodet, å tenke utenfor boksen. Det er også et eksempel på metaforens kraft, hvordan et bilde kan gi mulighet til å anskueliggjøre og snakke om en følelse eller hendelser i folks liv.
– Hvilke hendelser i ditt liv har du opplevd som at «hodet ditt åpnet seg»?
– Å begynne på filosofi, helt klart. Jeg fant et fag som jeg gjerne satt og leste lørdag kveld. Det var litt spesielt med lesesalen på filosofi – det var alltid lys på der. Og det åpnet opp en ny verden for meg.
Ekeberg har en doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Oslo og en bachelor i ledelse fra BI. Hun har blant annet interessert seg for integritet i ulike former. Hun er sertifisert filosofisk praktiker (Norsk selskap for filosofisk praksis) og tilbyr sine egne tjenester gjennom enkeltpersonforetaket TankePartner.
Ekeberg ankom filosofien fra en bakgrunn som var preget av praksis og business. Hun ble født inn i en familie med mange håndverkere. Faren var finmekaniker på SINTEF, samtidig som han var opptatt av tenkning og vitenskap. Ekebergs egen praktiske legning ledet den skoleleie 9.-klassingen inn på handels- og kontorfag, før hun begynte i arbeidslivet med salg.
Der ble hun raskt fascinert av de etiske problemene i hverdagen. Når kunden ringte og etterlyste en vare – skulle man innrømme at man hadde glemt å sende den, eller bare sende den og si at den var på vei? En av kollegaene hennes proklamerte stolt at han «aldri hadde løyet til kunden». Men da hun senere begynte på bachelorstudiet ved BI, var det enkelte som sa at man ikke skulle tenke på etikk, bare business. For Ekeberg bygget det seg opp en lengsel etter å engasjere seg i de prinsipielle problemstillingene og åpne hodet, så å si. Derfor søkte hun seg til filosofien.
– Men på hovedfaget merket jeg at det ble veldig teoretisk. Og så fant jeg dette oppslaget på Filosofisk institutt, om «Filosofisk praksis».
Filosofisk praksis i sin moderne form, som samtaler med vanlige folk om deres konkrete livsutfordringer, ble grunnlagt i 1981 av den tyske filosofen Gerd B. Achenbach. I Norge var Anders Lindseth den første som startet, i 1990, med Achenbach som mentor. I 1997 ble det startet en studiegruppe i Oslo i filosofisk praksis. Etter to års skolering og øvelse, med bistand fra Anders Lindseth, psykiatere og andre ressurspersoner, begynte gruppen å tilby sine tjenester offentlig, og de startet Norsk selskap for filosofisk praksis.
Kilde: Norsk selskap for filosofisk praksis
– Når var det?
– Vi startet opp i 1997, og det fikk mye oppmerksomhet i media den gangen at filosofer kunne tilby samtaler. Vi var til og med på Hallo i uken.
– Det satiriske nyhetsshowet på radio? De parodierte filosofisk-samtale-konseptet?
– Ja, vi var framstilt på linje med en sånn Jostein Gaarder-type som tok noen hundrelapper for å gi tullesvar om hva meningen med livet er.
– Så da fikk du god drahjelp ut i arbeidslivet som filosofisk samtalepartner?
– Ja, men jeg må innrømme at det var vanskelig å selge det inn, for coachene kom samtidig. De presenterte seg som noen som kunne tilby «løsninger», mens vi tilbyr en undrende og undersøkende samtale, hvor målet er økt forståelse.
– Ja, hvordan fortoner det seg egentlig?
– Jeg kan gi et eksempel fra da jeg gjennomførte det vi kaller en «sokratisk dialog», med en bedrift som jobbet med mennesker. Først valgte vi tema: «Hva er et meningsfylt arbeid?» Så, i stedet for å begynne med å finne en definisjon, fortalte alle som var med i gruppen, en historie hvor de hadde opplevd jobben sin som meningsfylt. Deretter valgte vi én av historiene og skrev den ned.
– Hva handlet den om?
– En av de ansatte fortalte om en bruker som var redd for å spise sammen med de andre. Han fortalte at han hadde satt seg ned sammen med denne personen og snakket gjennom problemet. Så fikk han lov til å sette i gang en samtale mellom de andre som satt ved det felles matbordet, og han som ikke ville være med. Deretter fikk han ham med på spisingen, og de fikk en god relasjon.
– Og så?
– Så satte vi oss sammen og prøvde å peke på det meningsfulle i denne historien. Det er den viktige prosessen – å være filosoferende og studere et konkret eksempel sammen. Definisjonen de endte opp med, var: «Det som gjør en jobb meningsfull, er prosessen fra motstand til positiv endring for begge parter. Prosessen inkluderer å være tro mot egne verdier, vurderinger og erfaringer.» Hvis den hadde stått helt alene, hadde det blitt litt abstrakt. Men siden alle har vært med på prosessen, er den definisjonen veldig meningsfull for dem.
– Fordi det blir knyttet til en historie som de har felles?
– Ja. Og det ble et voldsomt løft. En av de som var med i den samtalegruppen, hadde sykdom i familien og var usikker på om hun orket å være med. Men etterpå sa hun: «Det er helt fantastisk, jeg trodde jeg ikke skulle orke dette her, og nå føler jeg at jeg har fått så mye energi, og den ene klienten jeg jobber med, som jeg egentlig hadde tenkt å gi opp og overlate til andre, har jeg nå fått ny giv til.»
– Du har også filosofiske samtaler med enkeltpersoner. Hva oppsøker de deg for?
– Det som går igjen i samtalene, er at de ønsker klarhet i verdier eller i hvem de er. Ofte knyttet til en skjellsettende hendelse som de ikke helt forstår eller ikke helt har integrert i sin livsfortelling. Det kan være en som tente på et jorde som barn, så brannvesenet kom, det kan være et dødsfall, eller det kan være en ustabil relasjon til en venn eller kjæreste.
– Hva synes du selv er utfordrende i de filosofiske samtalene?
– Jeg er veldig løsningsorientert som person. Men å komme med løsninger er ikke en del av filosofisk praksis. Så hvis noen for eksempel sier «Det er vanskelig å omgås sjefen min», er det fort gjort å tenke: «Kan du ikke spørre henne om hvordan hun føler det?» Men jeg vil ikke gi et slikt råd, så jeg setter alle sånne impulser på vent. De lukker samtalen, mens jeg vil åpne den opp.
– Hva sier du da?
– Kanskje stiller jeg utdypende spørsmål. Eller jeg er stille, fortsetter å være lyttende. Man vil ikke fylle stillheten med spørsmål, for det skjer mye når man er stille. Jeg prøver å få til en filosoferende stemning.
– Men om folk får styre helt selv, er det ikke vanskelig for dem å oppdage sine egne blindsoner?
– Målet er at de selv skal avdekke eventuelle blindsoner. Om jeg opplever at de har en blindsone, vil jo det være min fortolkning, og det er ikke sikkert den er riktig.
– Aha.
– Jeg kan speile den andre for å se om min tolkning er riktig. «Sånn jeg forstår deg, sier du det og det, er det riktig?» Jeg kan også si: «Jeg har lyst til å spørre sjefen din» eller «Har du noen tanker om hvorfor sjefen din gjør det?» Og for å nære kreativiteten kan jeg ty til filosofene og si ting som: «Sartre mener at vi skaper all mening selv. Jeg er egentlig ikke helt enig med ham i det. Hva tenker du?» Eller så spør jeg ofte folk om de har en metafor for hvordan de opplever situasjonen.
– Hvordan da?
– Hvis du sier «Jeg føler at det er et gjerde rundt meg», så sier jeg kanskje: «Hvordan ser det gjerdet ut?»
– Som at det er rødt eller blått?
– Ja, og da kan det føre videre: «Hva betyr blått for deg?»
– Og din metafor for hva du gjør, hva er det?
– Å være en fødselshjelper for tankene, slik at perspektivrikdommen øker.
– Hva skjer da med de tankene som er inne i hodene og kommer ut?
– De både kommer ut og kommer inn. Det er en ny verdensforståelse som åpner seg.
– Og tankene, helt konkret, i metaforen, hva skjer med dem – får de luft og rom?
– «Ja, og hva mer?» vil jeg kanskje si da.
– De kan stokke seg om på en ny måte? Vi kan betrakte dem fordi de er utenfor oss?
– Ja, nå fabulerer du rundt metaforen, akkurat som jeg vil at folk skal gjøre.
– Men hvordan vil du fabulere om den?
– Jeg fabulerer sånn at jeg stiller meg åpen for nye perspektiver, at jeg ikke låser meg fast til å se verden på én måte, men at jeg kan se den fra forskjellige ståsteder.
– Det er ganske abstrakt, sammenlignet med den metaforen om gjerdet?
– Du synes den er abstrakt, ja? For meg er den veldig konkret. Jeg liker også å spørre folk om eksempler.
– Kan metaforen din om det åpne hodet for eksempel brukes til å si noe om hvorfor du valgte å søke deg ut av institusjonen?
– Ikke direkte, men den gang jeg gikk der, var studentmiljøet på filosofi litt lukkende. Filosofi er et veldig kritisk og argumentativt fag. Det er spennende å se hvordan noen argumenterer for sitt standpunkt, men det er også lett å bli arrestert. Vi hadde kjempediskusjoner om at vi etterstrebet likeverdighet i filosofisk praksis. Noen sa: «Nei, det går ikke an, for noen kommer til deg med et problem og betaler, og du sitter der som en maktperson». Hvis vi da blir værende der uten å bringe inn andre perspektiver på hva som kan bidra til likeverdighet, blir vi stående bom stille. Den kritiske stilen kunne være litt kvelende, og det er synd, fordi for meg er filosofi et kreativt fag.
– Er det en utfordring å «oversette» de filosofiske innsiktene til et språk som fungerer i samtale med all slags folk?
– Ja, og jeg liker det veldig godt. Når for eksempel Sartre snakker om væren-for-andre, kan det bli litt abstrakt. Men jeg kan si at «vi har alltid en utside, hvordan andre ser oss». Jeg bruker ofte meg selv som eksempel: Når noen hører at jeg er filosof, får jeg en rolle med en gang, ikke sant?
– Når da, for eksempel?
– Tja, en ting som er interessant, men som jeg er litt usikker på om jeg skal nevne, er at mitt møte med leger forandret seg veldig etter at jeg tok hovedfag filosofi. Jeg blir tatt mye mer på alvor.
– Hvordan arter det seg?
– De retter seg litt opp i ryggen og interesserer seg mer for hva jeg driver med, og for plagene mine. Det er både bra og litt trist, for da lurer jeg på hvordan de blir møtt, de som vasker gulvet eller står på en fabrikk.
– Men det er fint at filosofien fortsatt har status og ikke blir sett på som avfeldig og irrelevant?
– Ja, det er et veldig populært fag nå, og jeg tror en grunn til det er den store informasjonsflommen. Vi får så mye informasjon og nyheter, og filosofien representerer på sett og vis et anker. Filosofiske perspektiver og begreper kan gjøre det lettere å reflektere – for eksempel om selvbestemt abort og hvor langt ut i svangerskapet man skal ha det. Eller om bruk av KI i besvarelser: Hvor går grensen mellom «nyttig verktøy» og juks? Eller når en leder publiserer uttalelser på nett som er på grensen til rasistiske eller sexistiske: Skal øverste leder da kalle hen inn på teppet og be hen slutte? I det siste tilfellet kan det for eksempel vurderes fra et pliktetisk, konsekvensetisk, dydsetisk og nærhetsetisk perspektiv.
– Kan filosofien fylle noe av religionens tidligere rolle i et sekulært samfunn?
– Vi har jo alle et livssyn, selv om vi ikke er religiøse, og det er godt å ha noen fortolkningsrammer.
– Og der kan filosofisk samtale komme inn?
– Jeg har samtaler på sykehus, og en av dem var med en person – la oss si at det var en mann – som hadde fått en veldig alvorlig diagnose. Han var pensjonert, hadde ikke noe religiøst livssyn og var usikker på veien videre. Han trengte noen «knagger å henge det som skjedde, på». Vi snakket om livet hans. Han hadde jobbet med mennesker som hadde det veldig vanskelig, og han hadde gjort en forskjell. Han fortalte om gode naboer, som han hjalp, og som hjalp ham. I den historien foldet verdiene hans seg ut. Og da så han en framtid. Han hadde ikke noen nær familie, men han var heller ikke helt alene. Han hadde noe å komme hjem til, og han hadde noe å se tilbake på. Hvis jeg hadde spurt «Hva er dine verdier?», hadde det vært et abstrakt begrep, men gjennom det han fortalte om sitt liv, ble verdiene tydelige.
– Så for dem som ikke har De ti bud eller Koranen som tilgjengelige knagger, kan du hjelpe dem å lage en alternativ knaggrekke, for å få ting til å henge litt mer ordentlig?
– Ja. En kollega av meg hadde en samtale med en person som gikk inn i en dyp sorg etter en nær venns død og ble psykisk syk. Etter at han ble frisk, var det vanskelig å forstå erfaringen som en del av hans egen identitet. Det var noe som «ikke var ham», noe der ute, men likevel et vedheng. Men gjennom samtalen med en filosofisk praktiker ble erfaringen integrert som en del av ham selv: «Jeg har også en sånn sårbarhet.»
– Er det dette du snakker om som «eksistensiell helse»?
– Ja – skjønt jeg har faktisk ikke helt landet på om det er riktig å snakke om «eksistensiell helse», for da er det lett å tenke i retning sykdom. Vi skal ikke kurere noen for å ha en eksistensiell lengsel eller eksistensielle spørsmål.
– Hvilken metafor ville du brukt for å differensiere det fra sykdom?
– Menneskelig blomstring?
– Hvorfor det?
– Når noe blomstrer, handler det om å folde seg ut, i sin fulle prakt. Men vi behøver ikke være lykkelige og glade for å kjenne at vi lever et meningsfullt liv. Selv om vi blir skilt eller får helsemessige utfordringer, skal vi tørre å være til stede i eget liv og ta oss selv på alvor, som tenkende følende, relasjonelle mennesker. Og når vi tør å gå inn i det vanskelige, gir det også nerve til livet.
Les også:
