Publisert 5. desember 2024 kl. 14:03
Tidligere lærer og leder av Utdanningsforbundet, Steffen Handal, ble tirsdag valgt til ny leder av Unio. Han var innstilt av nominasjonskomitéen, men ble utfordret av både avtroppende leder Guro Lind og -nestleder Kristian Mollestad i Forskerforbundet. De trakk seg imidlertid begge i sine taler til delegatene på Unio-kongressen tidligere denne uken, og stilte seg bak Handal som kandidat. Nå er han klar for fire år ved tømmene i et Unio i utvikling.
– Gratulerer med ledervervet!
– Jo, takk for det!
– Det ble til slutt et valg uten utfordrere?
– Ja, og jeg er veldig glad for at både Guro og Kristian stilte som kandidater. Den prosessen har vært nødvendig og god, og den har følt noe bra med seg. Jeg opplever at både forbundslederne, Unios styre og den nye ledelsen nå er opptatt av å gjøre alt de kan for å samle Unio til å bli enda sterkere.
– Ja, det fremheves stadig at Unio skal samles, styrkes og være mer enn de ulike forbundene. Hva er det viktigste å gjøre for å oppnå det?
– Jeg tror det handler om to ting. Det ene er å få fatt i alle medlemsorganisasjonenes stemme og forvalte den godt rundt Unios styrebord. Og da må vi både lete etter hva som forener oss, og vi må bry oss mer med den politikken som ikke direkte rammer eller preger forbundene våre hver for seg. Det betyr at Unio også må bli en samfunnsaktør som bryr seg for eksempel med skattepolitikk, eller med andre deler av norsk samfunnsliv. Og det skal jeg prøve å få styret med på, og jeg tror det er viktig for at hovedsammenslutningen skal vokse og være betydningsfull fremover.
– Så du ser for deg Unio som en tydeligere samfunnsaktør på generell basis?
– Ja, absolutt. Og så må vi fortsatt være gode på det vi allerede er gode på, og det er selvfølgelig tariffspørsmål. Kampen om en frontfagsmodell som fungerer, og kampen for en høyere utdanning- og universitetssektor som er viktig ikke bare for forskningsforbundets medlemmer, men for alle forbundene i Unio. Uten en solid satsing på forskning og høyere utdanning, vil alle forbundene i Unio tape.
– Det ble sagt fra nominasjonskomiteen at vi nå skal inn i Unios mest formative fase. Hva står på plakaten?
– Først og fremst er det de utfordringene Norge står overfor. Vi har en aldrende befolkning, vi har færre i arbeidsdyktig alder, og vi vil opprettholde den velferden vi har i dag. Det er et regnestykke som er vanskeligere og vanskeligere å få til. Det betyr også at Unios medlemmer står midt i smørøyet, det er vi som skal bidra til at de utfordringene løser seg, og finne løsninger på de helt reelle utfordringene som landet står overfor. Jeg tror også vi kommer til å vokse, og jeg tror medlemsforbundene kommer til å vokse i antall av medlemmer. Så det ser veldig lyst ut for Unio fremover.
– Det ble også sagt fra scenen på Kongressen at Unio tidligere har vært preget av sine grupperinger. Du har jo selv lang erfaring fra Utdanningsforbundet, som Ragnhild Lied og hennes forgjenger. Hvordan vil du selv jobbe med denne problematikken?
– Jeg klarer ikke å endre Unio alene. Jeg er helt avhengig av at Unios styre og Unios medlemsforbund ønsker seg den endringen som jeg har snakket om tidligere, og som nå er vedtatt i politikken på denne kongressen. Så dette må vi først og fremst gjøre sammen, og jeg tror ikke at det kommer til å bli lett, men det er i hvert fall ikke bare opp til meg. Det eneste jeg kan gjøre, det er å utfordre og holde i tømmene, og passe på at vi hele tiden holde blikket utad og ikke blir navlebeskuende og selvgode, det vil være en tabbe.
– Hvordan skal dere klare å balansere de ulike forbundene – det er mange ulike interesser?
– Nei, det er krevende. Det er krevende maktforhold internt i Unio. Det er store og små forbund som alle vil bli sett og hørt. Og dette kommer til å være en pågående diskusjon fremover. Og skal Unio lykkes, må vi samarbeide veldig godt. Jeg tror ikke at dette kommer til å bli lett. Det kommer til å bli vanskelig, men jeg føler meg veldig motivert for å gjøre jobben. Jeg tror faktisk at vi har så mye vind i seilene at veldig mange vil se seg tjent med å lete etter konstruktive løsninger. Det opplever jeg på kongressen og det tror jeg kommer til å prege Unio fremover.
– Blant annet med seier i Rikslønnsnemnda? Ja, hvordan har streiken preget organisasjonen?
– Den har gitt oss enda mer selvtillit. Og jeg tror også den har skapt en forståelse i befolkningen om at man ikke kan fortsette som man har gjort. Jeg tror også den peker på en endring i maktforholdene mellom hovedsammenslutningene. Og jeg tror også at den er en vekker for de som tradisjonelt har hatt veldig mye makt i fagbevegelsen.
– Finnes det måter å forene dette fokuset – på streiken, vilkår for de universitets- eller høyskoleansatte, med lærekriser og skolenedleggelser, ting jeg vil tro du personlig er veldig engasjert i?
– Ja, vi har veldig mye å snakke om fremover, og det dreier seg om de tingene du nevner, men det handler også om kriminalitetsutfordringer. Vi har nettopp på kongressen snakket om økonomisk kriminalitet. Vi vet at skattepolitikken kommer til å bli veldig viktig fremover. Vi vet også at norske myndigheter har brukt veldig mye penger, for eksempel på oljeskattepakke, som fremstår som veldig lite fremtidsrettet. Så her handler det om å presse seg selv til å se på hele Norges utfordringer, i tillegg til de utfordringene som naturlig har falt inn under vår paraply tidligere.
– Ja, du nevnte også Perspektivmeldingen fra talerstolen i ditt innlegg – i forhold til sykepleiermangelen, for eksempel. Kan meldingen sees på som en slags utfordringspakke med adressat Unio?
– Absolutt. Rekrutteringsutfordringen gjelder jo ikke hele bare sykepleierne, men den er jo voldsom i helsesektoren. Så det er klart, der må det skje noe. Jeg tror vi er nødt til å bruke lønn som virkemidler, men også se på andre måter å rekruttere folk. Men det hjelper ikke å si at man skal utdanne nok sykepleiere, hvis ikke man har en høyere utdanningssektor som kan utdanne disse. Og det holder heller ikke for fremtiden å ikke ha en forskningsbasert sykepleierutdanning, eller lærerutdanning, eller andre forskningsutdanninger. Så her må vi tenke bredt, og det er det som er Unios styrke, at vi kan klare det.
– Hvor er Unio om fem år?
– Da er Unio mye større. Vi har medlemsorganisasjoner med flere medlemmer. De spiller en viktigere rolle ved forhandlingsbordene. Og jeg tror flere politikere forstår at skal de løse Norges utfordringer, så er de avhengig av et sterkt Unio.
