Publisert 28. februar 2019 kl. 00:52
Som fersk student var Silje Bringsrud Fekjær overbevist om at hun skulle stryke på ex.phil. Så feil kan man ta. Ex.phil.-karakteren er den beste hun noen sinne har fått.
Bekymringen for å ikke være god nok har Fekjær, som nå er professor ved Oslomet, kjent på flere ganger i løpet av karrieren i akademia. Da hun begynte på en doktorgrad, tenkte hun at her gikk bare de aller flinkeste.
– Det var nesten skremmende, for vi var så selektert inn. Det var bare for de virkelige smarte, og jeg lurte på om jeg egentlig hadde noe der å gjøre, forteller Fekjær.
Hun er langt fra alene om slike tanker. Fenomenet har også et navn: «Impostor syndrome» – eller «bedragersyndromet» på norsk. De som rammes, føler gjerne at de ikke har fortjent suksessen de har oppnådd. De tror de mangler talent, men at flaks, kontakter eller at de jobber hardere enn andre, har fått dem dit de er. De føler at de lurer omverdenen. De bare venter på å bli avslørt – når som helst – som keiseren uten klær.
En stor majoritet av kvinnene i akademia føler at de ikke hører hjemme i jobbene sine, som om de var «bedragere» som kan bli avslørt som falske når som helst
Kanskje ikke så overraskende er dette vanlig i akademia, som er en sektor med skarp konkurranse der personlige prestasjoner veier tungt. En ny studie, publisert i tidsskriftet Studies in Higher Education, har undersøkt utbredelsen av fenomenet blant kvinner i akademia.
I en kommentar i Times Higher Education oppsummerer hovedforfatter Ashley Vaughn:
«En stor majoritet av kvinnene i akademia føler at de ikke hører hjemme i jobbene sine, som om de var «bedragere» som kan bli avslørt som falske når som helst».
Studien viser blant annet at:
Studien ble gjennomført av forskere ved University of Cincinnati og Kennesaw State University i USA. Forskerne spurte kvinner som jobber eller studerer ved universiteter og høyskoler over hele verden, men primært i USA.
Bedragersyndromet er riktignok på ingen måte noe «kvinnefenomen», andre undersøkelser har tydet på omtrent lik utbredelse blant begge kjønn. Men forskerne undersøkte kvinner fordi de er underrepresentert i vitenskapelige og høyere adminsitrative stillinger. Bedragersyndromet har blitt trukket frem som en av mange forklaringer.
Seniorrådgiver Kristine Mollø-Christensen ved bedriftshelsetjenesten ved Universitetet i Oslo er godt kjent med fenomenet.
– Dette møter vi forholdsvis jevnlig. Det er veldig mange som har disse tankene, sier hun.
Hun sier at folk gjerne tror at «alle andre fikser det». Det er kanskje ikke kultur i seksjonen eller forskergruppen for å snakke om at ting er vanskelig og at folk har mye å gjøre hele tiden.
– Og da tror du at du er den eneste som har disse tankene. Noe av det vi har sett hjelper, er at man snakker om det og at det blir kjent at det er vanlig, sier hun.
Silje Bringsrud Fekjær poengterer at folk i akademia ofte har vært vant til å prestere godt i utdanningssystemet, og at det har vært viktig for selvbildet deres.
– Det er et trangt nåløye i akademia, med sterkt fokus på individuelle prestasjoner. Og så skjer det en sterk seleksjon hele veien. Mange i akademia har vært flinkest i klassen hele veien. Men når de rykker opp, er de ikke nødvendigvis det lenger, sier hun.
Hun tror også mye av løsningen på problemet er å snakke om det.
– Det hjalp meg veldig. Da skjønner du at du ikke er alene om det, sier hun.
Hun tror også en tøff tilbakemeldingskultur kan trekke folk ned. Det er ikke hyggelig når artikkelutkastet ditt blir slaktet.
– Møtet med kommentarene kan være ganske tøft. Det er ikke så rart, formålet med akademisk kritikk er jo nettopp å forbedre og endre teksten. Men jeg tenker at vi i akademia også har et ansvar for å gjøre dette på en ryddig måte, sier hun.
– Jeg mener ikke at vi skal slutte med faglig kritikk, men man trenger ikke være utrivelig i formen. Fagfellen som kommenterte en av mine artikler og skrev at «the abstract is awful» hadde nok rett i at sammendraget trengte forbedring, men kunne gjerne ha formulert seg litt annerledes.
De amerikanske forskerne fant ingen forskjeller mellom type institusjoner, for eksempel mellom eliteuniversiteter og høyskoler på lavere nivå («community colleges») når det gjaldt utbredelsen av syndromet. Og selv om fenomenet er «ekstremt vanlig i alle akademiske stillinger», er det vanligere blant de med kort fartstid i akademia. Det er klare forskjeller mellom doktorgradsstudenter og fast vitenskapelige ansatte.
Her er noen flere funn:
Ashley Vaughn, en av forskerne bak studien, skriver i Times Higher Education:
«Å snakke åpent om våre akademiske suksesser og nederlag, og skape et mer støttende akademisk miljø, kan bidra til å lindre noen av følelsene av å være en bedrager. Som en vitenskapelig ansatt fortalte meg: « Som en eldre akademiker, som var første generasjons kvinnelig akademiker og utradisjonell, har jeg alltid følt meg som en bedrager. Men jeg visste ikke engang at det var en «greie». Det er en trøst å vite at du ikke er alene.»
Silje Bringsrud Fekjær sier:
– Jeg skulle ønske jeg hadde brukt mindre tid på dette. Det er selvsentrert, man går i sirkler, det går ikke framover. Skulle jeg gjort én ting annerledes i akademia, er det å bruke mindre tid på å lure på om jeg er god nok. Den tiden kunne jeg brukt på nyttigere ting.
