Publisert 8. mars 2020 kl. 09:23
– Det er litt som å være musiker. Du må ha et sterkt kall og virkelig være villig til å gi litt ekstra hele tiden, både i helger og ferier, sier Unn Målfrid H. Rolandsen.
Hun beskriver hvordan det var å jobbe som forsker. For noen år siden gikk hun fra en vitenskapelig stilling til en administrativ posisjon i universitets- og høyskolesektoren.
Der er hun ikke alene som kvinne. Tre av fire ansatte i saksbehandler- og utrederstillinger er kvinner, viser tall for 2019 fra NSDs database for høgre utdanning (DBH). Tallet har vært stabilt over flere år.
Nylig kom også Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og høyere utdanning (NIFU) med en rapport som viser at andelen ansatte i teknisk administrative stillinger med doktorgrad øker. Ifølge rapporten øker andelen kvinner med doktorgrad mest, noe som kan tyde på at administrasjon er en mer aktuell karrierevei for kvinnelige doktorander enn for mannlige.
Forskertilværelsen innebærer en type frihet og risiko som du må trives med, sier Rolandsen, og fortsetter musikeranalogien:
– Midlertidig ansettelse minner om å være frilansmusiker. De som er fast ansatt i orkesteret, kan ha en dårlig dag, mens de som er leid inn, ikke kan gjøre feil. Du konkurrerer hver dag på et internasjonalt nivå. Det krever at man må tørre å ta litt risiko. Som postdoktor hadde jeg gjort meg de erfaringene, og jeg hadde lyst til å prøve noe annet, sier hun.
I dag jobber Rolandsen som seniorrådgiver for forskerstøtte ved MF vitenskapelig høyskole. Arbeidskarrieren startet som vitenskapelig assistent, deretter ble hun stipendiat og til slutt postdoktor ved Universitetet i Oslo. Mellom forskerkarrieren og jobben på MF vitenskapelig høyskole arbeidet hun også flere år ved Oslomet, blant annet som seniorrådgiver for dekanen ved Fakultet for samfunnsvitenskap.
Den siste tiden har det pågått en debatt i Forskerforum om at forskerkvinner møter motbakker i akademia. Fører disse motbakkene til at kvinnelige akademikere velger andre yrker i sektoren, som for eksempel administrasjon?
Curt Rice er rektor ved Oslomet og leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif).
– Det er ingen krise å ha kvinnelige direktører, kontorsjefer og rådgivere i akademia. Men det er et tegn på hvor velutdannede kvinner ser at de har karrieremuligheter, skriver Curt Rice til Forskerforum i en e-post. Han legger til:
– Institusjonene bør stille seg et spørsmål: Er det individers preferanser eller signaler fra forskningsmiljøet og institusjonsledere som er utslagsgivende for at flere kvinner går til administrasjon og undervisning, og flere menn går til forskning og privat sektor? Hvis en annen utvikling er ønsket – hvordan kan ledelsen styre utviklingen via egne tiltak og signaler?
Guro Elisabeth Lind er leder av Forskerforbundet og sier seg enig i at ansvaret ligger på institusjonsnivå. Forskerforum har tidligere skrevet om at kvinner dominerer i undervisningsstillingene universitets- og høyskolelektor, mens det er overvekt av menn i forskerrettede stillinger, deriblant professorer.
Ifølge Lind tilsier den skjeve kjønnsfordelingen i lektorstillinger og administrative stillinger at det bør gjennomføres tiltak, slik at flere menn ansettes.
– Kjønnsbalanse har stor verdi. Et bredt sammensatt arbeidsmiljø gir positive utslag. Likestillingen går for altfor sakte på toppnivå, men vi må også passe på utviklingen i profesjonsløpet, sier hun.
– Det er for mye fokus på hvordan kvinner skal kunne få til en professorkarriere, som mentorordning, kursing og kompetanseheving. Fellestrekket i den type tiltak er at man sier at det er noe feil med kvinner, at bare de får en mentor, så stakes veien ut. Det er ikke kvinnen som må knekke koden for å få innpass, det er institusjonen som må knekke koden for å få til kjønnsbalanse, slik at de ikke mister så mange av de kvinnelige talentene. Det er mange hindre underveis som gjør at kvinner ofte velger en annen vei, sier Lind.
Vivian Anette Lagesen er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hun er en av dem som har engasjert seg i debatten.
– Det er vanskelig å si hvorvidt det handler om preferanser, men det er ingen tvil om at det handler om signaler. Kvinner blir i mindre grad enn menn sett på som «eksellente». Vi har gjort studier som viser at flere menn i rekrutteringsstillinger både har større tro på at det er mulig å bli professor og ønsker å bli det. Mens mange flere kvinner tenkte på det samme som mindre attraktivt, noe som ofte handlet om at de var bekymret for om de ville få fast stilling.
Hun forteller at kvinner søker seg dit kvinner er, og menn søker seg dit menn er.
– Vi mangler rollemodeller og kjønnsbalanse i stillingene som ligger på høyeste nivå. Det fører til at kjønnsubalansen i disse stillingene reproduseres. Det er mer krevende å søke på tvers av kjønnssegregeringen. Men jeg tror også det er vanskelig å få til kjønnsbalanse i mannsdominerte miljøer hvis man ikke samtidig jobber for kjønnsbalanse i kvinnedominerte miljøer. Målet er jo at kjønn ikke skal bety noe, sier hun.
– Administrasjon er kanskje en karrierevei som er litt tryggere, og blir sett på som et alternativ. Men vi vet ikke om kvinner er mer interesserte i administrasjon enn menn, sier Lagesen.
Ifølge Unn Målfrid H. Rolandsen var ikke overgangen fra vitenskapelig til administrativt ansatt så stor. Hun har aldri angret på valget.
– Jeg har hele veien jobbet tett på ledelsen, og med undervisning og forskningspolicy, så spranget var ikke så stort. Jeg har heller ikke opplevd den store statusendringen, følt at det jeg jobber med er mindre viktig, eller at jeg blir mindre respektert. Men ikke på noe tidspunkt i prosessen har jeg tenkt at det handler om at jeg er kvinne, sier hun.
Hun forteller at hun som vitenskapelig assistent ble heiet på av fagmiljøet, noe som til slutt førte til at hun søkte på en stipendiatstilling. Men det var ingen selvfølge at hun verken skulle ta master- eller doktorgrad. For henne handlet karriereskiftet mer om klassebakgrunn enn om kjønn – og om å knekke akademias usagte koder, sier hun.
– Jeg er ikke først og fremst kvinne, men førstegenerasjons akademiker. Det var et valg der jeg på den ene siden så at jeg hadde erfart og gjort alle de oppgavene jeg hadde sett fram til. Jeg hadde skrevet artikler og bok, fått være veileder, vært på feltarbeid og vært del av et prosjekt. Skulle jeg gjøre disse tingene en gang til, eller hva nå? sier hun.
– På den andre siden var det vanskelig å finne seg til rette i en usikker situasjon. Jeg opplevde at jeg hadde mer til felles med andre som var førstegenerasjons akademikere enn med kvinner i akademia fra en annen bakgrunn. Jeg tenkte mer på at jeg ikke hadde noen sikkerhet, noe kjennskap eller vennskap å falle tilbake på hvis jeg tråkket feil. Det å gå over til en fast stilling på den andre siden av pulten ga meg en helt annen trygghet, sier hun før hun legger til:
– Så får jeg heller tåle at jeg gikk inn i statistikken av trygghetssøkende kvinner.
