Publisert 3. april 2020 kl. 09:33
– Jeg håper veldig inderlig at vi kan fortsette på et minimumsnivå, ellers vil konsekvensene bli dramatiske. Hvis det skulle blir verre, og vi må stenge hele dyrelaboratoriet, så ville det være en liten katastrofe. Jeg kan nesten ikke tenke på det, sier professor, hjerneforsker og nobelprisvinner Edvard Moser ved Kavliinstitutt for nevrovitenskap ved NTNU.
Kavli-instituttet er blant forskningsmiljøene som har fått kjenne på hvordan koronaviruset fører til oppbrudd i forskningen. Med et stort dyrelaboratorium bestående av rotter og mus, har de fått lov til å opprettholde driften på et minimalt nivå. Det er ikke bare å stenge en dyrestall, sier Moser.
– Vi fikk aksept for å holde på en minimal drift, rundt 10-15 prosent av aktiviteten. Eksperimenter som var forberedt i tiden før nedstengingen, har i de fleste tilfeller fått lov til å fortsette. Vi har prioritert forsøk som allerede er igangsatt, der dyr er injisert eller operert på en eller annen måte, mens nyere forsøk har blitt stoppet. Vi vet ikke når laboratoriene er operative igjen, men vi håper å vite litt mer etter påske, sier Moser.
Men det er ikke bare hjerneforskningsmiljøet ved NTNU som sliter. Alle universiteter og høyskoler forblir stengt til i alle fall etter påske. Ved Oslomet gis det kun tilgang til korte besøk sammen med vekter for å hente ut ting. Universitetsdirektøren ved UiT Norges arktiske universitet, melder overfor Forskerforum at det kun tillates regulert adgang til laboratoriene. Ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo er det meste stengt, så sant det ikke er forskning på levende organismer eller av annen vesentlig verdi. I tillegg melder empiriske forskningsmiljøer om vanskeligheter med å samle data, mens stipendiater kan få trøbbel med å fullføre i tide.
Den eksperimentelle forskningen ved Kavli-instituttet er avhengig av at mus og rotter når en kritisk alder. Så lite som én ukes oppbrudd, kan derfor føre til forsinkelser på flere måneder, forteller Moser.
– Konsekvensene er store for forskningsaktiviteten, men vi vet ikke hvor store de blir. Men så lenge ikke driften stopper opp helt, så skal vi nok klare å ta det inn igjen i løpet av et halvår. Men du kan si at det er en stor usikkerhet her. Hvis vi må redusere ytterligere, og i verste fall stenge, så må hele musestammer avles opp igjen fra grunnen. Avliving av dyrestammer, vil ta år å gjenoppbygge og flere års arbeid vil gå til spille, sier han.
– Det er i så fall som å tenke på dommedag for oss. Men jeg tror ikke vi kommer ditt, sier han og understreker at dette skjer i et perspektiv der en humanitær krise er i ferd med å utspille seg.
Prodekan for forskning ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU, Pål Richard Romundstad, bekrefter at mye eksperimentell forskning blir satt på vent.
– Ja, det er spesielt eksperimentell aktivitet, både der dyr og mennesker brukes som deltagere, som har store utfordringer framover. Vi har vært veldig opptatt av at denne typen forskning ikke skal være et arnested for smitte, slik at vi kraftig har redusert aktiviteter som krever tilstedeværelse, for eksempel på laber. Og det vil nok føre til forsinkelser, sier han og fortsetter:
– Vi er bekymret for at det får konsekvenser for forskningen generelt, men også fordi enkeltforskere er avhengige av å få fram viktige resultater, slik at de kan søke på nye midler til å forske. Det er både vanskelig for universitetet, som til en viss grad er avhengige av eksterne midler for å drifte fakultetet, men også for enkeltindivider, sier Romundstad.
Men skal vi tro Romundstad, trenger ikke Moser å frykte fullstendig nedstenging.
– Selv om situasjonen varer lenge, har jeg god tro på at det finnes muligheter til å drifte på en sikker nok måte til å holde smitten nede. Det er vanskelig akkurat nå, men etter hvert som tiden går, og vi får mer kontroll på situasjonen, så ser jeg muligheten for at forskning kan tas opp igjen, sier han.
En annen forsker som er avhengig av labtilgang, er Boning Feng. Har er førsteamanuensis ved Institutt for informasjonsteknologi ved Oslomet og forsker på et Horisont 2020-prosjekt om 5G-nett.
– Vi bygger ikke et fullverdig 5G-nett, det er det Telenor som gjør, men vi bruker åpen programvare som tester en del anvendelser av 5G for «tingenes internett» med fokus på sikkerhetsfunksjoner. Vi lager et slags eksperimentelt nett. Det innebærer en del utstyr, koblinger og strømforsyninger, som krever veldig raskt nett. Det er sånne ting man ikke kan gjøre hjemme, sier Feng som forklarer «tingenes internett» som alt som kan kobles til nettet.
I likhet med mange universiteter og høyskoler har Oslomet stengt alle laber. Feng har derfor ikke tilgang til servere, bokser og antenner – utstyr som er nødvendig for forskningen.
– Mye av jobben består av å gjøre eksperimenter på laben, men når universitetet er stengt, så har vi ikke tilgang. Vi får etter avtale lov til å gå inn sammen med en vekter og hente ting, men foreløpig er prosjektet bare satt på vent. Jeg har forståelse for det, for vi ser jo hva viruset har ført til i andre land, men det er kjedelig, sier han og legger til:
– I tillegg kom stengingen brått på. Det ble ikke så mye planlegging, det rakk vi ikke å tenke på.
Feng bruker tiden utenfor laben på undervisning og på å skrive en prosjektsøknad om trådløs kommunikasjon innen eldreomsorg.
– Vi må våre tålmodige, endre litt på planen og bytte om på rekkefølgen. Prosjektet er bare på andreåret, så hvis det ikke blir altfor langvarig, så skal vi nok klare å være i rute. Men jeg håper det går over snart, sier han.
En som kjenner seg igjen i omrokerte planer, er Marit Reigstad. Hun er professor i marin økologi ved UiT og leder prosjektet «Arven etter Nansen», som undersøker endringer i klimaet og økosystemet i det nordlige Barentshavet. Like etter påske skulle en gruppe forskere ut på tokt. Alt var planlagt, utstyr var bestilt, og det meste var pakket, men nå har tokten blitt utsatt til samme tid neste år.
– Utsettelsen skjer både på grunn av smittefare, men også fordi det er reiserestriksjoner. Forskere fra forskjellige steder som Svalbard, Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø skulle være med, men det er vanskelig å reise på tvers av landet nå. I tillegg lever vi tett på hverandre ombord, vi sover blant annet på tomannslugarer. Og ikke minst er det risiko knyttet til en sykdom, som kan være såpass alvorlig, når man er så langt unna som Barentshavet, sier hun.
Feltarbeidet skulle ta tre uker, med retur i mai. Årsaken til at det må utsettes et helt år skyldes at de skulle samle data for akkurat denne tiden av året.
– 36 forskere skulle reise ut i det sentrale Barentshavet og Polhavet for å skaffe data fra en tid på året der det nesten ikke finnes noe informasjon. Tidligere har ikke Norge hatt fartøy som kan gå gjennom såpass tykk is, og vi hadde sett fram til å få data på akkurat dette tidspunktet. Det er ikke mulig å utsette det noen måneder for da får vi en helt annen situasjon, sier hun.
I mellomtiden jobbes det med data som allerede er samlet inn fra andre sesonger eller med å forberede analyser som skal gjøres neste år.
– Vi har vært i kontakt med alle i prosjektet, og vi tror vi har klart å finne andre oppgaver til alle i mellomtiden. Det er vanskelig å si hva som blir konsekvensene, men vi har snudd om på rekkefølgen på det vi skal gjøre, slik at konsekvensene ikke nødvendigvis blir så alvorlige. Mye av det vi jobber med har uansett et langsiktig perspektiv, sier hun.
Reigstad sier utsettelse av toktet særlig går utover forskerne som er ansatt i midlertidig stillinger.
– Stipendiater med fireårs kontrakter, kan håndtere litt endringer, men postdoktorer på kortere ansettelser, vil kanskje ikke få med seg toktet når det forsinkes med et år, sier Reigstad.
Edvard Moser er enig. Han er bekymret for unge forskeres karrieremuligheter.
– Det rammer en generasjon forskere. Hvis de får avbrutt sin forskning, eller må gå et halvt år uten effektivitet, rammer det hardt fordi de ikke kan vise til resultater når de går ut herfra, så sant de ikke får forlengelse. Umiddelbart er jeg også litt bekymret for når de skal ut på jobbmarkedet, særlig for postdoktorer der neste trinn er å søke fast stilling. Hvis universitetenes budsjetter går ned, og de må stramme inn nye utlyste stillinger, så kan det bli vanskeligere å få jobb.
– Og det hjelper ikke bare hva vi gjør i Norge. Arbeidsmarkedet er internasjonalt, og det kan være andre land som sliter enda mer, sier Moser.
Les også:
