Av Eli Smeplass, Hilde Refstie, Brita Fladvad Nielsen, Thomas Sætre Jakobsen, Nina Helen Aas Røkkum og Ida Marie Henriksen, på vegne av New University Norway
Publisert 11. juni 2020 kl. 23:46
Vi er en gruppe forskere som kaller oss New University Norway, inspirert av tilsvarende bevegelser i andre land. Vi tar til orde mot innføringen av ny-liberalistisk styringsideologi i akademia. Medlemmene i New University Norway er opptatte av universitetets samfunnsoppdrag, og vi er kritiske til endringer i sektoren som fører oss mot et universitet preget av markedsmekanismer og konkurranse.
Forrige uke gikk høringsfristen for NOU 2020:3 og den tilhørende nye universitets- og høyskoleloven ut. Lovforslaget viderefører politikken med mål- og resultatstyring. En uheldig trend er at strukturelle utfordringer i økende grad blir sett på som enkeltindividets problem. Vi frykter at den akademiske friheten i stadig større grad blir innskrenket av strukturer og incentiver som indirekte styrer hva som forskes på og undervises i. Samtidig som myndighetene har som ønske å sikre arbeidsmarkedets fremtidige behov for kompetente arbeidstakere, skal også universitetene være langsiktige og kritiske stemmer i et mangfoldig samfunn som er i stadig endring. Denne balansegangen skyves nå i retning av en mer nytteorientert sektor, aktualisert med vedtaket om å legge til en indikator for arbeidslivsrelevans i finansieringssystemet fra FRP, SP, og AP.
Les mer her: Arbeidslivsrelevans vedtatt i Stortinget: – Vi er svært skuffet. Dette er det motsatte av tillit
Arbeidslivs- og samfunnsrelevans er ikke alltid det samme. Universiteter må derfor være i stand til å motvirke at kortsiktig profitt eller symbolpolitikk trumfer et mer uavhengig og langsiktig samfunnsperspektiv innen forskning og undervisning. Som ansatte i akademia observerer vi, hver eneste dag, negative konsekvenser av styringssystemene som er innført, og vi mener denne trenden må snus.
Økt forskningspublisering i form av vitenskapelige artikler forstås som et tegn på kvalitet, samtidig som det skrives stadig færre bøker og tyngre teoretiske verk enn før. Vi er redd grunnforskningen kan miste viktige perspektiv som er nødvendige for å drive fagfeltene videre. Stadig flere yngre forskere ansettes i rimeligere midlertidige stillinger for å bidra til universitetenes resultatindikatorer, uten at det skapes tilsvarende flere faste stillinger for denne gruppen. Forskere fra utlandet ansettes i midlertidige stillinger, og skifter mellom samme stillingstype hos flere universiteter på rad med fremragende resultater, uten at det finnes en reell mulighet for dem å fortsette sin akademiske karriere i Norge. Mange må jobbe for andres prosjekter mens de prøver å kvalifisere seg til de veldig få faste stillingene i akademia. Dette gjør at man må velge mellom familie eller karriere, flere sliter med å komme inn på boligmarkedet.
Les også: De var unge forskertalenter. Derfor sluttet de i akademia.
Rekrutteringsstillingene kan ikke være en utnyttende mekanisme som brain-drainer universiteter og høgskoler i utlandet for å pynte på norske publiseringstall. Mekanismene som ligger innebygget i dagens tellekantsystem fører til sosial skjevhet knyttet til hvem som klarer å kvalifisere seg til faste stillinger basert på sosial bakgrunn, familieforhold og kjønn. Denne ubalansen har ført til at yngre forskere betaler prisen for UH-sektorens resultatvekst. Utfordringer med dette fremkommer tydelig fra undersøkelser som tar for seg psykisk helse blant de som tar forskerutdanning og nyutdannede forskere. Det stadige jaget etter forskningsmidler betyr ikke nødvendigvis bedre forskning, men økt press. Det blir de som holder ut lengst i midlertidige stillinger under dårlige vilkår som ender opp med fast jobb. For å snu dette bør vi ansette flere i faste stillinger, fjerne de tullete konkurransene om midler til forskning vi uansett skal utføre og jobbe for en omsorgskultur i akademia.
Les også: Disse publiserer mest i Norge. På topplisten er det mange utlendinger, men få kvinner.
Regjeringen vil effektivisere offentlig sektor, og universitetene forventes å spare administrative kostnader hvert eneste år som følge av ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen). Forskere og undervisere må som følge av denne, bruke mer av sin tid på administrasjon. Det fører til økt tidspress på enkeltindividene som paradoksalt nok ender opp med å bruke egen fritid på å møte krav om stadig å søke forskningsmidler, på publisering og internasjonalisering. I tillegg blir undervisningskvaliteten rammet av at de ansatte har for mange oppgaver i en svært konkurranseutsatt jobb. Det har dessverre blitt vanlig å benytte private konsulentfirma for å komme med forslag til ytterligere effektivisering. Blant annet har NTNU brukt over 2 milliarder på kjøp av konsulenttjenester i perioden 2015-2019. Denne praksisen er tenkt å skape legitimitet til upopulære avgjørelser, men UH-sektoren kan ikke behandles som en hvilken som helst bedrift. Konsulentfirma som ikke forstår hva universitetet er, kommer med useriøse forslag som nedleggelser av bibliotek eller å påtvinge motvillige ansatte åpne kontorlandskap. Bruken av slike konsulentfirma er ikke hensiktsmessig i en tid med nedskjæringer ved institusjonene.
Strukturreformen fra 2014 har medført en rekke fusjoner mellom høgskoler og universitet, og dette har gjort diskusjonen om fremtidens utdannings- og forskningsmiljø sammenflettet. Det er vanskelig å forutse fremtidens kompetansebehov. Selv om behov for arbeidskraft i spesifikke profesjoner skaper forventninger om styring gjennom rammeopptak, bør ikke alle fagområder styres på samme måte. Tilgangen på høyere utdanning er en viktig demokratisk ressurs for befolkningen. Arbeidslivets bestilte kompetanse kan ikke nødvendigvis forenes med utviklingen av kritiske og selvstendige arbeidstakere som kan bidra til å endre fremtidens formål, markeder og arbeidsoppgaver. Vi mener derfor at universitetene ikke bør reduseres til kunnskaps- og kompetansefabrikker for arbeidslivets og næringslivets mektige aktører. Næringslivets ulike organisasjoner er viktige samarbeidspartnere for UH-sektoren, men de bør ikke alene legge premissene for utviklingen i sektoren.
Les også: – Universitetene blir drevet som fabrikker
Videre er det en utfordring for universitetsdemokratiet at forskere ikke belønnes for deltakelse i demokratiske prosesser, offentlig debatt eller annen formidling. Den levende debatten er sentral for et akademia som speiler samfunnets behov og interesser. Mange av de viktige avgjørelsene tas nå i lukkede rom, og i et tempo som gjør det vanskelig å få til ordentlige høringsprosesser. Det bør altså utvikles alternative belønningssystem som fremmer et sunt universitetsdemokrati med aktive og engasjerte forskere, som ikke bare må møte resultatmål gjennom å forbedre publiseringsstatistikk og sikre produksjon av studiepoeng.
Les også:
