Publisert 18. mars 2015 kl. 10:19
– å måtte gå i årevis i usikkerhet på om man har jobb eller ikke, er uansett en umenneskelig situasjon, sier hovedtillitsvalgt Ellen Karoline Dahl.
– Vi legger stor vekt på å ha god personalbehandling og grundige prosesser knyttet til opphør. Vi tar oss tid til å se etter andre muligheter enn oppsigelse, sier personal- og organisasjonsdirektør Odd Arne Paulsen.
– Dette tilbudet kom som en stor og positiv overraskelse for meg. Det stresset og påkjenningene jeg har vært utsatt for gjennom flere år på grunn av denne saken, prøver jeg nå å legge bak meg, sier Victoria Tevlina.
I 2012 fikk hun beskjed om at kontrakten hennes ved Universitetet i Tromsø (UiT) utløp samme år og at hun ikke ville få fast stilling. Problemet for universitetet var bare at Tevlina hadde opparbeidet seg sterkt stillingsvern etter å ha vært midlertidig ansatt i over fire år. Universitetet var derfor forpliktet til å forsøke å finne annet passende arbeid til henne. Siden Forskerforum omtalte saken sist har det gått tre år, med nye skuffelser og nye trusler om å miste jobben – senest sommeren 2014. Inntil universitetet plutselig ombestemte seg noen måneder senere.
Nyttig kompetanse likevel
– I november 2014 kom så brevet der jeg ble tilbudt en fast stilling som førsteamanuensis ved Barentsinstituttet. Her ble det slått fast at min fagprofil og kompetanse var nyttig for instituttets arbeid i fremtiden, og det ble lagt vekt på mine internasjonale faglige nettverk, spesielt i Barentsregionen, forteller Tevlina. Hun har sin arbeidsplass ved Barentsinstituttet som ble en del av UiT i 2010.
– Jeg er svært takknemlig for den trofaste støtten jeg fikk fra Forskerforbundet, som reagerte kraftig på at UiT forsøkte å si opp en vitenskapelig ansatt etter åtte års arbeid ved Barentsinstituttet. I tillegg kom at en ny instituttledelse så verdien av det arbeid jeg hadde gjort som både nyttig og viktig, og at det ville være fornuftig å beholde meg som ansatt, sier hun.
– Ikke god personalpolitikk
Universitetet får kraftig kritikk for hvordan de har valgt å håndtere denne saken gjennom flere år. Hovedtillitsvalgt Ellen Karoline Dahl mener universitetet kunne kommet til samme løsning for Tevlina langt tidligere.
– Det er ikke sånn det måtte være. Hun måtte ikke gå igjennom alle disse årene med usikkerhet og mange møter hvor hun får vite at hun ikke har relevant forskningskompetanse og forskningsprofil selv om hun er kvalifisert. Det er ikke god personalpolitikk. Men jeg vil berømme henne for å ha drevet aktiv forskning og gjort jobben sin i en så uholdbar og vanskelig situasjon, sier Dahl som mener det Tevlina har måttet gjennmgå er umenneskelig.
– Man har brukt ulike grunner for ikke å gi henne fast stilling, og universitetet har endret oppfatning fra at hun ikke passet inn i forskningsprofilen til at kompetansen hennes plutselig passet inn i universitetets nye profil. Da brevet kom om at hun ble tilbudt fast stilling ble vi kjempeoverrasket. Hva som har gjort at de har endret oppfatning, vet jeg ikke. Det er vanskelig å spekulere om det faktisk er den nye strategien eller andre faktorer som har vært avgjørende. Men å måtte gå i årevis i usikkerhet på om man har jobb eller ikke, er uansett en umenneskelig situasjon.
Vurderinger tar tid
Personal- og organisasjonsdirektør ved UiT Odd Arne Paulsen sier til Forskerforum at det både er Tevlinas utvikling i perioden og endringer i universitetets faglige profil som har vært avgjørende for at universitetet har ombestemt seg i saken.
– Vi har avventet noen vurderinger og bedømmelser knyttet til stillinger som kunne vært aktuelle. Det gjaldt både en førsteamanuensisstilling og en professorstilling. Konklusjonen var at hun ikke kunne hevde fortrinnsrett til noen av de utlyste stillingene. Derfor gjenopptok universitetet prosessen sommeren 2014, forteller Paulsen.
– I møtet sa vi klart fra at arbeidsgiver ikke hadde konkludert om en oppsigelsesprosess skulle starte, om vi anså at arbeidsoppgavene hennes hadde falt bort. Vi varslet om at vi kom til å gjøre slike vurderinger og ville gi henne informasjon om det, sier han og forklarer universitetets endrede oppfatning med den gjennomgangen som da ble gjort.
Endrede forutsetninger
– Vi gjorde nye vurderinger utover høsten. Verken UiT eller Tevlina hadde stått stille de siste årene. Hun har forsket og publisert en god del, og videreført og styrket kontaktene og nettverket ved institusjoner i Nordvest-Russland. UiT har også hatt en utvikling ved at vi har en større satsing mot nordområdene og styrking av fagmiljøene i Finnmark. I sum gjorde dette at tyngdepunktet i vår vurdering endret seg til at vi i november sendte brev til Tevlina og ga henne tilbud om fast tilsetting som førsteamanuensis. Vi mener at forskningen hun driver med er relevant og er innenfor det vi skal jobbe med framover. Derfor har vi konkludert med at det er behov for henne og hennes faglige innretning, sier Paulsen.
– Er det ikke ganske vinglete å vurdere henne som uegnet i det ene året og egnet i det neste?
– Jeg vil ikke bruke begrepet egnethet. Bortfall av arbeid er grunnlaget for en oppsigelse eller ikke. Det har aldri vært snakk om at hun er uskikket.
– En vinglete faglig strategi da kanskje?
– Jeg er ikke enig i beskrivelsen om at det har vært store endringer i strategien. Strategiplanen har kommet på plass i 2010. Instituttets styre har vedtatt den og den har ligget fast i perioden. Det som har endret seg mer dynamisk er både Tevlinas kompetanse og universitetets oppgaver.
– Kunne dere ikke forutsett at det ville være behov for hennes kompetanse et par år fremover?
– Nei, det mener jeg man ikke kan forutse. Å spå fremtidige behov er komplisert. Vi må ta utgangspunkt i det vi vet. I 2012, da det ble startet et løp som kunne endt med en oppsigelsessak, var situasjonen ganske klart vurdert fra universitetets side at hennes oppgaver ikke skulle videreføres og at arbeidet var falt bort ved Barentsinstituttet. Grunnen til at det ikke kunne skje raskt var at prosessen tar lang tid.
– Forstår belastningen
Universitetet har også tidligere fått kritikk for sin håndtering av midlertidige tilsettinger. Institusjonen har ligget på topp i bruk av midlertidige ansatte, men ifølge Ellen Karolina Dahl fremstår dagens ledelse som mer bevisst problematikken.
– Det er en ny universitetsledelse som har gått til valg på å redusere midlertidigheten. Det er årlig gjenstand for drøfting med de tillitsvalgte og man jobber mer målrettet for å få dette ned. Om reduksjonen skyldes endret politikk fra UiT, fusjonen med Høgskolen i Finnmark som ikke hadde noen midlertidige ansatte med inn, oppsigelser hvor man avslutter midlertidige kontrakter eller andre årsaker, har vi ikke helt klarhet i ennå. Vi skal ha et møte med ledelsen om dette i april, sier hun.
Personal- og organisasjonsdirektør Odd Arne Paulsen understreker at universitetet ønsker å håndtere slike saker på en god måte.
– Jeg kan forstå at det kan være belastende å få varsel fra arbeidsgiver om en mulig oppsigelse. Det forstår jeg godt. Vi legger stor vekt på å ha god personalbehandling og grundige prosesser knyttet til opphør. Vi tar oss tid til å se etter andre muligheter enn oppsigelse. Vi vurderer enkeltansatte i forhold til internt fortrinn og oppfordrer også til å søke andre stillinger som kan bli ledig under veis. Men vi kan ikke unngå at tilsettingsforhold opphører.
Da Forskerforum omtalte saken i 2012 handlet den ikke bare om en jobb, men om hvor Victoria Tevlina skulle leve livet sitt. Hun så for seg at hun var nødt til å selge huset og flytte tilbake til Russland med sønnen sin. At hun nå har fått fast jobb betyr at begge to kan se fremover til et liv i Norge.
– Jeg er evig takknemlig for den støtten jeg har fått fra Forskerforbundet ved lokallagsleder Ellen Dahl og advokat Mariann Olsen, men også fra professorer, førsteamanuenser og forskere fra forskjellige institusjoner i Tromsø, Oslo, Elverum, Bodø, Kirkenes, Bergen, og Stockholm for deres støtte og sympati for meg og mitt arbeid, sier Tevlina.
