Publisert 2. oktober 2020 kl. 10:25
– Vi ønsker debatten velkommen, men det hadde vært bedre for oss om den kom etter at surveyen hadde vært ute i felt en stund.
Det sier Marte Mangset, som er forsker II ved ISF og leder arbeidet med en pågående undersøkelse om ytringsfrihet i akademia. Hun er redd for at tidspunktet for debatten om studien skal føre til færre eller fargede besvarelser.
– Den ble sendt ut i starten av denne uka, og dersom folk bare leser poengene til Haugen og lar være å svare av den grunn, eller at det farger svarene, er det synd for undersøkelsen.
Undersøkelsen har møtt skarp kritikk fra professor Heidi Østbø Haugen, som mener den ikke er egnet til å avdekke forskeres ytringsfrihet og akademiske frihet.
I en kronikk i Khrono uttrykker Haugen også bekymring for hvordan undersøkelsen skal bli brukt: «Etter hvert som jeg klikker meg gjennom spørsmålene, ser jeg for meg medieoverskriftene de kan gi opphav til: ‘Ønsker forskningsforbud: 90% av forskere mener intelligensforskjeller mellom ulike etniske grupper ikke bør forskes på!’ ‘Tre av fem norske forskere synes det er like ille å støtte rasistiske ytringer som å være rasist selv’,» skriver Haugen.
– Dersom vår hensikt var å tolke dataene slik Haugen frykter, ville det helt klart vært problematisk, men det er ikke vår hensikt. Vi er opptatt av å få tak i nyansene og de ulike dimensjoner som hun uttrykker seg om, sier Mangset.
Haugen kritiserer undersøkelsen for ikke å være nyansert nok med tanke på særegne problemstillinger forskere står overfor. Selv om Mangset ikke er enig i kritikken kan hun forstå deler av den.
– Dette er en undersøkelse som er en del av et større prosjekt om ytringsfrihet. Dette er tredje gangen ISF gjennomfører en slik undersøkelse. Tidligere har vi sett på ytringsfrihet generelt og for undergruppene journalister og ungdomspolitikere. I år er det akademikere som er en slik undergruppe. Det betyr at en del spørsmål gjentas for at de skal kunne sammenliknes over tid og på tvers av grupper. Hadde vi laget en undersøkelse som bare skulle vært for akademikere, så ville den sett litt annerledes ut, sier Mangset.
Hun forteller at mange spørsmål kunne vært relevante å ha med i en undersøkelse om ytringsfrihet i akademia, men at de har måttet prioritere for ikke å gjøre undersøkelsen for lang.
– Man kan alltid ønske seg flere spørsmål og nyanser, men vi har måttet begrense spørreundersøkelsen så den ikke blir så lang at folk ikke har tid til å svare på den.
I tillegg understreker Mangset at prosjektet undersøker ytringsfrihet på flere måter enn gjennom den kvantitative spørreundersøkelsen. Forskerne skal også gjennomføre kvalitative dybdeintervjuer.
– Mye av det hun etterlyser er ting vi kommer til å gå inn på i den kvalitative studien. Det gir rom for refleksjon og dilemmaer.
Den kvantitative studien tar også i bruk en «split sample»-metode som innebærer at ikke alle blir stilt den samme spørsmålene.
– Blant de tingene Haugen har reagert på, er noen spørsmålsformuleringer som kan være vanskelige å vurdere når man ser dem isolert. Vi har trukket ut ulike grupper i utvalget og sendt ut litt ulike spørsmålsformuleringer for å kunne sammenlikne dem mot hverandre. Det er noe som den enkelte respondent ikke kan ha oversikt over, men med denne metoden og gjennom de andre leddene i prosjektet ønsker vi nettopp å få frem den typen nyanser og aspekter som Haugen er opptatt av, sier Mangset.
Mangset mener undersøkelsen er viktig for å få fram kunnskap om ytringsfrihet i akademia.
– Det er mange skarpe påstander om ytringsfrihet i akademia, men vi vet faktisk lite om hvordan forskerne selv oppfatter sin situasjon og hvilke erfaringer de har. Det er det viktig å kartlegge. Dette prosjektet gir bred empiri om dette gjennom flere metodiske tilnærminger, sier Mangset.
