Av Aasne Jordheim
Publisert 9. november 2020 kl. 11:28
«La deg inspirere av de beste», skriver Aage Rognsaa i den nye boka si, som handler om skriving.
Lær deg å bruke de virkemidlene de virkelig gode fagformidlerne benytter seg av, oppmuntrer han, og dette er også hans egen metode.
Han bygger på råd du finner i mang en bok om skriving, så det er mye velkjent her. I tillegg har han foran seg en liten stabel med bestselgende sakprosa, forfattet av blant andre Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson. Inn i dette blander han norskfaglig kunnskap, rister det hele sammen og presenterer det så i en stil som er både myndig og godslig.
Foruten å være artig å lese – ja, for det skal jo være gjenkjennelig på et vis – tenker jeg at en bok om skriving bør kunne tre ting (og her burde det ifølge forfatteren ha vært kulepunkter – de «fungerer som et slags forstørrelsesglass»): Gi deg lyst til å dele innsiktene dine. By på et tips eller to eller tre. Også må den kunne virke som trøst.
Skriving er jo også vriene saker, med fomling og famling og tap av selvtillit. Slik er det for alle, kan en god bok om skriving fortelle, på en sånn måte at den får deg opp av hengemyra og på plass foran pc-en igjen. Klarer boka til Rognsaa alt dette?
Han har i hvert fall det faglige i orden. Rognsaa har i over 30 år holdt skrivekurs for fagfolk, han er utdannet cand. philol. og var tidligere førstelektor i norsk. Han påstår selv at han skriver i en skolemesterstil, for slik er sjangeren, sier han. Derfor får vi innimellom de gode rådene små innspill om punktumets historie, metaforbruk i akademia (mer utbredt enn i diktning!) og noen avsnitt om Liks-beregneren (en indeks som er i stand til å regne ut en teksts lesbarhet). Men det er nå mer enn det; Rognsaa er en skolemester som gjør seg til forbilde for den stilen han mener å finne hos de aller beste, og den gir han navnet dialogisk stil. Det er denne stilen boka er en skriveguide til.
Dialogisk stil er her å forstå som en kontrast til den tradisjonelle akademiske stilen. Sistnevnte skal kun brukes blant fagfeller, sier forfatteren, når det er greit å snakke på en innforstått måte. Han viser eksempler på begge, av og til skriver han også om, for å få frem forskjeller, og etterpå forklarer han hva forskjellene bunner i. Det er artig. Rognsaa har hentet mye inspirasjon fra Stephen Pinker og hans prisvinnende The Sense of Style. Det Rognsaa kaller for dialogisk stil, heter hos Pinker klassisk stil. Leserhenvendelsen står sentralt der. Pinker snakker blant annet om «kunnskapens forbannelse». Akkurat det gjør Rognsaa også, pluss at det å formidle fag på en god måte, innebærer en jeg–du-dialog. Da skal forfatteren gjøre seg selv synlig, gjennom fortellinger for eksempel, eller ved retoriske spørsmål, men ikke for å fremheve seg selv, i og med at stilens kjennetegn er en bevissthet om leseren. Det faglige skal formidles til noen, ja, det skal jo formidles til deg!
Den dialogiske stilen snakker med andre ord til leseren, den «skaper liv og nysgjerrighet», og det skjer her også. Alt føles veldig hyggelig, sikkert fordi skolemesteren trekker eleven opp på sitt eget nivå. Rognsaa ikke bare viser eksempler, men går levende inn i dem, og her er noe av det vi får eksempler på og som kjennetegner dialogisk stil: En setning bør ikke være for lang (har med leservennlighet å gjøre). Det er fire måter å strukturere en tekst på: kronologisk, tematisk, omvendt pyramide (det viktigste først) og kontrastiv disposisjon (for og imot). Mellomtitler er veldig viktige, og også her er det fire muligheter. Også finnes det faktisk noe som heter episk begjær. Ville det ikke vært vidunderlig å vekke til live noe slikt? Jo, og til det er det virkemidler å finne også for en fagformidler.
I all hovedsak retter boka oppmerksomheten mot de prisvinnende sakprosabøkene, og i eksemplene han trekker frem, skjønner du at forfatteren begeistres av det frodige og friske og vid bruk av det personlige. På bakgrunn av en del bøker jeg har lest, vet jeg at vi også er ved en balansegang til det pludrete da, og jeg synes at det å formidle en slags stillhet i en tekst, også er fint. Men poenget er at jeg får anledning til å tenke over dette, for selv om han er skolemester med råd formet som imperativer (nei da, ikke bare, det er mye «bør» og «hvis» også), viser han frem kortene. Han gir leseren muligheten til å fundere over egne preferanser.
Boka til Rognsaa klarer altså mye. Ja, den er såpass god at jeg vil si følgende:
Kjære Forskerforum-leser, alle dere som forsker, som skriver, som tenker at det dere driver med har en samfunnsmessig nytte: Kjøp boka til Rognsaa som en tidlig julegave til dere selv – og få dermed inspirasjon til å gå i gang med formidling til en større allmennhet! Den scorer høyt på min private lesbarhetsindeks.
Les også:
