Publisert 12. juni 2012 kl. 07:57
– Jeg håper truslene stopper, sier Diana Marcela Gómez Correal, som skal tilbake til Colombia. (Foto: Privat)
Brevet fra Aguilas Negras er formulert som en dødsdom der ansatte og studenter trues og karakteriseres med stygg ordbruk.
– Jeg er ikke helt sikker på om ideen til forskningen min oppsto før eller etter faren min forsvant.
Diana Marcela Gómez Correal er åpen om sin identitet, tross alt som har skjedd. Og tross at hun skal tilbake til Colombia, som hun måtte flykte fra. Der skal hun gjennomføre feltarbeid i forbindelse med sin doktorgrad hun tar i USA, om overlevende familie og venner etter ofre for statlig vold og paramilitære grupper.
Truet av ørnene
Som forsker har hun ekstrem nærhet til feltet. I mars 2006 forsvinner hennes far Jaime Gómez fra sentrum i Bogotá. Han blir drept. Høsten 2007 anerkjenner myndighetene at Gómez, historiker og politisk rådgiver til en opposisjonspolitiker, er utsatt for et attentat. Ingen blir straffet for drapet.
– Jeg forsker på hvordan intime relasjoner med omsorg og tilhørighet, som familie, lokalsamfunn og organisasjoner, blir politiserte som følge av den omfattende politiske volden i Colombia, forteller Diana.
Etter drapet på sin far engasjerer hun seg i en organisasjon som jobber for straffeforfølgelse av politisk motiverte drap i Colombia. Det fører henne rett ut på kanten av de uskrevne lover i Colombias uoversiktlige maktsystem. Ved flere anledninger mottar hun skriftlige trusler fra den paramilitære organisasjonen Águilas Negras – De svarte ørnene. Så kommer dødstruslene. Det blir for farlig for henne å bli.
Usteder dødsdom
– Mange vil kalle situasjonen i Colombia et pågående folkemord, sier Rune Hauger, fungerende programrådgiver for Nicaragua og Colombia i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).
Solidaritets- og bistandsorganisasjonen SAIH fokuserer særskilt på universitetsmiljøene i de landene de jobber mot. Hauger forteller at det fra Colombia rapporteres om mange tilfeller der universitetsansatte og studenter blir truet på livet av paramilitære grupper som støtter regjeringen. Nylig sendte De svarte ørnene et trusselbrev, formulert som en dødsdom med meget stygg ordbruk, til Universidad Distrital i Bogotá. «Dødsdom over alle geriljaens støttespillere, løgnere og klovner», innledes brevet med, etterfulgt av grove beskrivelser hvor rektoren skildres som en homofil med et følge av parasitter. Alle navnene på listen, studenter og ansatte, er mål. Det er også deres familier og kollegaer, skriver De svarte ørnene.
– Akkurat nå er det største problemet at studenter og akademikere som er mot privatisering av utdanning, er utsatt, forteller Hauger.
– Enhver studentaktivist er et potensielt mål, og enhver akademiker som er engasjert politisk i opposisjon til makthaverne eller publiserer noe som støtter opposisjonen, fagbevegelsen eller nesten enhver type sivil samfunnsorganisasjon, utsetter seg for fare. Det kan begynne med trusler, men også med at de blir oppringt og bedt om å møte opp et sted. Det kan være invitasjoner til noe de syns virker interessant, og møter de opp, blir de drept eller forsvinner, forteller Hauger.
Vil ikke skremmes
– Selv om det er vanskelig å si hva som hadde skjedd om jeg hadde blitt i Colombia, tror jeg at jeg ville levd i konstant angst og frykt, uten å kunne fortsette prosjektet som er så viktig for meg.
I mars 2008 mottar Diana Marcela Gómez Correal dødstrusselen. I mai får hun hjelp av det internasjonale nettverket Scholars at Risk. De hjelper henne med å få jobb som gjesteforsker ved Duke University i North Carolina i USA.
– For meg var det enormt viktig å få muligheten til å forlate landet. Det har gitt meg tid og rom til ta vare på meg selv, til å puste.
Nå er hun doktorgradskandidat ved antropologiavdelingen ved University of North Carolina. Forskningen burde rette mer oppmerksomhet mot Colombia i stedet for å skremmes vekk fra Colombia, mener hun.
– Det er det denne formen for terror og forfølgelse – som er tillatt i et «demokrati» i det 21. århundre – de vil oppnå: at folk ikke tenker kritisk og ikke utvikler et kritisk syn på virkeligheten med muligheter for forandring. Selv om jeg måtte forlate hjemlandet mitt, familien, venner og de politiske aktivitetene, vil jeg ikke overgi forskningstemaet mitt.
