Publisert 8. mars 2022 kl. 21:12
Norsk forskning var lenge sterkt nasjonalt orientert. Så ble den internasjonal. Fra ulike fagfelt har det kommet bekymringer om at forskning på norske forhold svekkes til fordel for internasjonalt spennende temaer som passer bedre for internasjonalt samarbeid over landegrensene, og som lettere godtas for publisering i høyt rangerte internasjonale tidsskrifter. Har kritikerne rett?
Statssekretæren i Kunnskapsdepartementet, som også er professor i historie ved Høgskolen på Vestlandet, har ikke svaret. Men han mener dette er verdt å finne ut av, og viktig nok til at han tidligere i år tok det opp på Samarbeidskonferansen, en konferanse i regi av Forskningsinstituttenes fellesarena og Universitets- og høgskolerådet.
− Det har vært en sterk internasjonalisering av forskning og høyere utdanning. Det har vært en ønsket utvikling. Så ser vi nå gjennom debatten som har vært, kanskje særlig det siste halvåret, at det er en stigende uro for hvordan det egentlig står til når det gjelder forskning på norske forhold eller forskning om forhold i norsk kontekst. Vi har fulgt debatten. Det som slår oss, er at det er vanskelig å finne ut av om dette er et problem eller ikke, sier Hoel.
− Det er enkelt og greit fordi det er det bare forskningsmiljøer her i landet som driver med. Det er det ingen som gjør for oss. − Du sa på Samarbeidskonferansen at norsk forskning lenge var sterkt nasjonalt orientert, og kanskje til overmål, men at pendelen nå kan ha gått for langt den andre veien.
− Det har kommet signaler om at det er lite forskerkompetanse på norsk flora, og at det innen glasiologi kan komme til å bli lite kompetanse om norsk istid. Innen samfunnsforskning og humaniora finnes det også eksempler. Spørsmålet vi stiller oss, er hvordan det står til. Dette er kanskje problemstillinger som har gått under radaren.
− Det er ikke der hovedproblemet ligger, etter min oppfatning. Det viktige er ikke forskernes nasjonalitet. Vi har i dag en rekke utenlandske forskere som har valgt seg norske temaer.
− Det har vært mange ulike drivkrefter for sterkere internasjonalisering av forskning. Det har vært en ønsket utvikling og en positiv utvikling. Den er dels drevet fram politisk og dels av drivkrefter i forskningen. Forskning har grunnleggende sett alltid vært internasjonal. Spørsmålet er om denne utviklingen på noen fagfelt har gått litt for langt. Det er ikke slik at alle skal gjøre det motsatte av det de gjør i dag. Poenget er å ha et tilstrekkelig mangfold og en god balanse mellom norske og internasjonale forhold.
− Hehe. Jeg er vel et eksempel på en forsker som godt kunne ha brynt sin forskning på norske forhold mer mot internasjonale forhold. Jeg ville i stor grad hatt godt av å gjøre det. Det kom en evaluering av norsk historieforskning i 2008 som brukte begrepet «metodologisk nasjonalisme». Det var en ganske riktig diagnose.
− Regjeringen har også reist en debatt om norsk språk i forskning, formidling og undervisning på høyere nivå. Hvordan henger det temaet vi snakker om her, sammen med debatten om norsk språk? − Vi ønsker at norsk språk skal holdes i hevd som akademisk språk. Det gjelder uansett om det er norske eller internasjonale temaer. Slik sett er det to ulike debatter.
− Vi er ikke der nå. Vi får først se om bildet stemmer. Det viktige er at vi får offentlig oppmerksomhet og debatt.
− Vi har potensielt en del virkemidler som kan brukes om hypotesen viser seg å stemme. Nå vil vi i første omgang ha oppmerksomhet om det. Debatten får vise om vi bør gå systematisk til verks.
Les også: