Av Ida Jahr
Publisert 4. desember 2023 kl. 18:41
Undertittelen på Dag O. Hessens siste bok er en presis oppsummering av forfatterens intensjon med boka. Hessen ønsker å se tilbake på eget liv, som ornitolog in spe som tiåring, som naturbruker og naturelsker (selv om han ikke bruker, og nok ikke ville like, dette litt slitte utrykket), og som leser av bøker om naturen. Dette er en essayistisk minnebok, organisert rundt fem turer (Vinter, Vår, Sommer, Høst, Årsslutt) som Hessen tar til og rundt hytta på Ringebufjellet, der han og faren, senere Hessen alene, tilbrakte mang en tur på jakt etter fugler og fugleegg å skrive opp i boka, på jakt etter elg og kaniner, på jakt etter synet av jerv. Det er nettopp jerven, og Hessens ønske om å se jerv en gang til, som er bokas grep og prisme. Men Hessen bruker dette til å skrive frem en vekstkritikk og en natursorg, et natursyn og et menneskesyn.
Cappelen Damm, 2023
223 sider
Veil. pris: kr 399
Både formen på og innsiktene i Jervesporet gjør den til en sorgpreget bok. Noe utflytende, men tankevekkende.
Boka sirkler inn og ut av det essayistiske, med passasjer om bøker og tanker om jerv, om naturen og om naturtap. Hessen er i dialog med evolusjonsbiologen Edward Wilson, Jon Michelets Jerv, Robert Pirsigs Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel, egne dagbøker, hyttebøker, Carl von Linné, Rachel Carson og Erik Dammann, og aller mest den amerikanske naturalisten Henry David Thoreau. Hessen har med seg bøker på hytta, og han finner bøker på hytta. Boka er både slentrende og ambisiøs på én gang. Turene, lesningene og refleksjonene glir over i hverandre. Noen av lesningene av andre som har skrevet om jerv, blir muligens vel kursoriske. Kanskje fordi de er valgt nettopp på grunn av tittelen heller enn av en eller annen faktisk interesse for boka. Men også disse bidrar til helheten, og andre av bøkene er det tydelig at Hessen har et langt og tilbakevendende forhold til.
Noen av lesningene som fungerer aller best, kommer mot slutten av boka. I en lesning av egne opptegnelser i tidlige naturjournaler får Hessen frem mye fint om minnets feilbarlighet og identitetsbygging. Det er interessant å se hvem som ble til biologen Dag O. Hessen.
Det er biologens menneskesyn som kommer til uttrykk her – men et biologisk menneskesyn preget av selvrefleksjon og refleksjon rundt vårt kulturelt betingede syn på det vi har definert som «naturen». Hessen påpeker blant annet at samarbeid er like mye til stede i naturen som konkurranse. Interessant nok fører biologiens selvfølgelige plassering av mennesket blant dyrene til at både Linnés, Thoreaus og Rousseaus sverming for det naturlige (inklusive det Rousseau ville kalt «naturmennesker») kan bidra til et argument om mer og mindre skadelige måter å forholde seg til naturen på, uten at dette da plasserer disse «naturmenneskene» sammen med naturen og dyrene, med vekstsamfunnene på en annen side av en grense. Grensen er nemlig ikke der. Vi er alle en del av naturen. Men dette får også Hessen til å komme til konklusjonen at vi ikke kommer til å klare å slutte med vekstjaget uten at vi blir tvunget til det.
Det er mange forskjellige tider i denne boka. Du har den fortiden Hessen tilbrakte sammen med sin far på hytta og i skogen. Du har den fortiden der Hessens søster Marit døde brått i en alder av 21. Du har Hessens minner om andre fjellturer, med og uten andre mennesker. Du har essayistisk presens, en slags evighetstid, laget for de store tankene om fortid, nåtid og fremtid. Og så har du rammefortellingens tid. Rammefortellingen er også skrevet i presens. Denne formen for umiddelbarhetspresens («Jeg går opp til vannet og kikker ned på bunnen mellom det glisne sivet.») er blitt allestedsnærværende i journalistisk skriving, og tydeligvis også i boklig formidling. Det gjør det litt vanskeligere å orientere seg i alle de forskjellige lagene med tid som Hessen vil mane frem, men jeg skal ikke love at jeg ikke hadde syntes det hadde føltes gammelmodig dersom disse passasjene var skrevet i fortid.
Både formen på og innsiktene i Jervesporet gjør den til en sorgpreget bok. Noe utflytende, men tankevekkende. Det er sporene etter jerven Hessen finner, ikke jerven selv. Men det ligger en dobbelthet også her. På den ene siden handler hele boken om at han leter etter jerv, på den andre siden er Hessen opptatt av å påpeke at naturen ikke er til for dine store opplevelser (det er langt mellom «møter med karismatisk fauna», særlig i Norge, der «høydepunktet på skogsturen kan være et ekorn».) Farens og bestefarens (og Linnés) bruksnatur står i kontrast til Hessens egen (og Thoreaus) opplevelsesnatur. Hessen tar et oppgjør med sin egen ungdoms naivitet og forventning om at naturen er evig, stor og uforanderlig. Men under ligger sinnet over forvaltningspraksis (at man holder jervestanden kunstig nede ved valpedrap) og dirrer. Vi er en del av naturen også på denne måten.