Av Victoria R. J. Alterskjær, leder Forskerforbundet student
Publisert 19. mars 2024 kl. 15:18
Da artikkelen «Diagnose: Laber studentinnsats» dukket opp i Forskerforum, så var det ikke første gang jeg så denne tematikken. Jeg er vant til å se dette temaet så ofte at jeg nesten må le. Situasjonen for både de ansatte som retter våre oppgaver, og vi som skriver dem, blir latterligere hver gang staten kommer med et nytt høringsnotat.
Oddveig Storstad peker på viktige endringer i studentmassen, blant annet at det er noe lavere innsats, og dårligere kvalitet på en økende andel eksamens- og bacheloroppgaver som blir skrevet og godkjent. Det burde derimot ikke komme som en overraskelse hva som er grunnen.
Studentene er i større grad splittet mellom studiene og deltidsarbeid. I august 2022 publiserte SSB nye tall på arbeidsbelastningen blant studenter med jobb. Tallene gir god innsikt i hvorfor vi kanskje ikke er like engasjerte som før. Storstad har helt rett i at vi i snitt bruker mindre og mindre tid på studiene, men bakgrunnen for hvorfor dette skjer, er ikke et mysterium for studentene, selv om det er vanskelig å sette ord på. Vi bruker betydelig mer tid på å jobbe ved siden av studiene for å få økonomien til å gå opp, og det påvirker i stor grad hvor mye glede og nytte vi får ut av våre studier. Er ikke poenget med høyere utdanning at vi skal være godt rustet til å bidra til samfunnet når vi er ferdig, og å lære litt i samme slengen?
Når skal vi som jobber få tid til å kjenne på gleden av å lære?
SSB har rapportert at tre av fire studenter har flere inntektskilder, dette inkluderer arbeidsinntekt, lån og/eller stipend, og penger fra foreldre. Kun to av ti heltidsstudenter har lån og/eller stipend som sin eneste inntektskilde. Forskerforbundet student, sammen med studentforeningene i UNIO-studentene, har lenge pekt på lav studiestøtte som et økende problem staten må ta tak i.
Heltidsstudentene som har jobb ved siden av, har en arbeidsuke på 50 timer i gjennomsnitt, hvorav 15 timer går til jobb og 35 timer går til studiene. De studentene som ikke jobber, bruker i snitt 40 timer i uken på studiene. Dette skaper ikke bare en forskjell på motivasjonen blant studentene, men også en økende forskjell på utbyttet av studiene mellom de som har en pappa-bank, og de uten støtte hjemmefra. Når skal vi som jobber få tid til å kjenne på gleden av å lære?
Vi er ikke late, som jeg har sett flere undervisere insinuere, men vi er umotiverte. Oppmerksomheten til majoriteten av studenter er splittet mellom jobb og studier, og når det er snakk om å oppleve enten gleden av å lære eller mat på bordet og tak over hodet, så er det ikke noe valg å ta. Dette har ikke kun skapt dårlige oppgaver for våre undervisere å rette, men også et svakere studentmiljø for oss.
Vi er ikke late, som jeg har sett flere undervisere insinuere, men vi er umotiverte.
«Mer opptatt av å finne minste motstands vei», skriver Storstad. Ja, det gjør vi i økende grad for å komme oss gjennom studiene og jobb. Da leser vi ikke mer enn det som er nødvendig, og engasjementet vi hadde på starten av studiet dabber sakte av. Denne delingen av tid mellom studier og jobb gir også lite rom for både det sosiale og akademiske blant studentene. Det betyr at vi ofte går glipp av mye god og gøy litteratur som blir anbefalt av våre undervisere – som er frustrerende og trist. De fleste studentene har også opplevd å måtte hoppe over forelesninger eller seminarer slik at de kan tjene litt mer, og enda flere har blitt fortalt av en medstudent at de ikke kommer til gruppearbeidet fordi de må jobbe. Jeg vil også anta at undervisere i større grad har fått forespørsel om å få utsatte innleveringer av oppgaver på grunn av deltidsarbeid.
Det er en forferdelig følelse å levere noe man ikke er fornøyd med, men vi blir numne av denne følelsen etter hvert.
Med økende tidspress for å få studiene og deltidsarbeidet til å gå opp, så har vi blitt mye flinkere til å kunne produsere helt greie oppgaver. Hvis vi skal klare å prestere på både studiene og jobb, er kvaliteten nødt til å gå ned. Som både ansatte og studenter kjenner på, så kan vi ikke gjøre alt til enhver tid, og det å jobbe 50-timers uker er ikke hensiktsmessig, verken for de som leser det produserte arbeidet eller for de som skriver det. Det er en forferdelig følelse å levere noe man ikke er fornøyd med, men vi blir numne av denne følelsen etter hvert.
Men hvorfor skal vi bry oss? Studiestøtte som ikke strekker til, økende krav om høyere utdanning, undervisningshaller som blir stappet med stadig flere studenter, en deltidsjobb som må prioriteres hvis du vil leve, og undervisere som får dårligere arbeidsvilkår og tid til et økende antall studenter. Dette er bare noen få eksempler på hvorfor flere studenter aldri vil kunne strekke til slik som de gjorde før. De ansatte jobber seg i hjel, gjennom enda en omstilling for å få midlene til å strekke til, og studentene tar på seg deltidsjobb og trygler mamma og pappa for penger til mat, bare sånn at de kan få en grad de ikke brenner for, fordi gnisten er død for lengst. Vi står på til vi knekker sammen, og vi kan sitte og peke på hverandre i en evighet og si at det er studentene som er late eller underviserne som er lite engasjerende, men det peker kun på symptomene, ikke selve problemet.
Staten må satse på underviserne, de må ha tid og midler til å kunne gi oss den utdanningen vi fortjener, og det arbeidsmiljøet de ansatte har krav på. De må satse på studentene. Vi ønsker en studiestøtte vi kan leve av, slik at vi kan få den utdanningen vi ønsket oss da vi startet med studiene. Inntil studiestøtten øker, så er drømmen om fulltidsstudenten død.
Les også:
