Av Julia Loge
Publisert 13. mai 2024 kl. 09:20
Ole-Andreas Rognstad
Professor ved institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo og ekspert på kildebruk
Aktuell med: Mener plagiatdebatten trenger en ryddesjau
Studenter blir ført for retten, og to ministre har gått fra posten sin på grunn av plagiatsaker. Det har brakt fram at universiteter og høyskoler har ulik praksis i bedømmelsen, og nå skal et utvalg i Universitets- og høgskolerådet lage felles retningslinjer. Fra kontoret på Karl Johan har jussprofessor Ole-Andreas Rognstad observert debatten. Han ønsker seg et tydeligere skille mellom den objektive beskrivelsen av hendelsen og den subjektive vurderingen av intensjonen.
Rognstad har ledet utvalg som har sett på kildebruk, skrevet om plagiat i forskningsetikk for forskere og undervist studenter i god henvisningsskikk i 20 år. Til neste forelesningsrekke kan han bytte ut noen eksempler på utenlandske ministeravganger med norske, men definisjonen av plagiat som en «kardinalsynd» i forskning står fast.
– Ja, på flere plan. For det første er gjengivelser av rene alminneligheter ikke plagiat. Sier man at kong Harald er konge i Norge, er ikke det plagiat selv om mange har skrevet den setningen før. Så kan man diskutere om det skal være en terskel for det som anses som plagiat. Kanskje skal man være litt raus hvis det bare er skrevet av to linjer ett sted. Når vi bruker kraftige uttrykk som plagiat, er det de alvorlige tilfellene det er snakk om.
– Plagiat er etter min mening de mer systematiske tilfellene av gjengivelse av andres tekst. Men én viktig ting blir oversett når man snakker om gjengivelse uten henvisning, for det er ikke poenget. Henvisning sier at innholdet er hentet fra en annen forfatter. Poenget med tekstplagiat er at det mangler markering av at teksten er kopiert fra andre, som å sitere i hermetegn. Det er to forskjellige ting.
– Jeg er veldig skeptisk til disse prosentanslagene. Du må foreta en konkret vurdering, om du kan se et mønster og at dette er en arbeidsmetode. Tar du 13–14 linjer fra noen, er det for mye. Det havner i min definisjon av plagiat. Men er det ett enkeltstående tilfelle som ikke er gjennomgående i fremstillingen ellers, vil jeg være tilbakeholden med å bruke uttrykket plagiat. For å komme tilbake til prosentene – da jeg så Kjerkol-saken først, hadde man anslått at det var 5–6 prosent likhet. Da var min umiddelbare oppfatning at det var for mange tilfeller. Det er en form for systematikk i arbeidsmetoden som helt klart bryter med normer for bruk av andres tekster. Da kan man være nokså sikker på at det er flere tilfeller av det. Det er helt automatisk at man kommer til å finne mer.
– Fusk blir ofte brukt som et objektivt begrep, men det har islett av klanderverdighet i seg.
Ole-Andreas Rognstad
– Ikke i det hele tatt. Jeg sa helt fra starten av at dette var problematisk.
– Plagiat vil være fusk. Uansett.
– Ja. Å gjengi andres materiale uten tilstrekkelig markering og henvisning.
– Uttrykk som plagiat og fusk har sterke subjektive elementer også. Fusk blir ofte brukt som et objektivt begrep, men det har islett av klanderverdighet i seg. Jeg stiller spørsmålet tilbake: Hva tenker du når du hører ordet «fusk»?
– Ja. Det ligger en bebreidelse i det. Du har ført noen bak lyset. Kan du så fuske uten å gjøre det med vilje? Sånn som det er nå, har man begreper som har islett av subjektive vurderinger i seg, og så har man subjektive vilkår på toppen. Jeg synes det er bedre når man har en rent objektiv beskrivelse av selve handlingen, og så subjektive vilkår, som fortsettlig eller grovt uaktsomt. Jeg har sett enkelte saker hvor jeg syns at studenter dømmes for strengt.
– Det er vanskelig å si helt generelt. Det er noen tendenser til at anvendelsen av fuskebegrepene blir for streng og rigid. Selv om forskere og studenter vurderes ut fra ulikt regelverk, kan vi ikke ha en situasjon der forskere blir behandlet mindre strengt enn studentene.
– Det er også noen saker som gjelder vanlig plagiat, der praksis synes å være litt streng. Men i hvert fall selvplagiatsakene, for de handler om noe annet enn plagiat. Plagiat er å ta ting fra andre og utgi som sitt eget. Sånn sett er selvplagiat en selvmotsigelse. Du kan ikke i utgangspunktet plagiere deg selv, men det er snakk om gjenbruk. Det er veldig få professorer som tas for selvplagiat, men når vi snakker om selvplagiat, så tenker jeg at det egentlig bare passer på forskere, ikke på studentarbeid. For hvis du gjør det som forsker, så er det for å oppnå noen fordeler – du pretenderer at arbeidet ditt er nytt, men så har du publisert det tidligere. Det er en form for lureri.
– Jeg mener kommisjonen tar feil. De skiller mellom tekstplagiat og innholdsplagiat. Det virker som de mener at så lenge du tar andres tekster, men ikke originalt innhold, så havner det i en annen kategori, og da er det ikke sikkert at det er plagiat. Det er jeg uenig i. Tar du ut tekst, og på en såpass systematisk måte som det var snakk om i begge disse sakene, så er det plagiat.
– Innholdsplagiat vil typisk være synspunkter, ideer, teorier, innholdet i forskningen. I debatten er det gitt inntrykk av at tekstplagiat er sjusk og slurv. Men det er klart at tar du formuleringer fra andre, så er jo det også bruk av andres arbeid. Selv om innholdet i de tekstene kanskje ikke nødvendigvis behøver å være så originalt, så er selve teksten formulert av andre, som har gjort arbeidet. I opphavsretten er det teksten som er beskyttet. Så tar du tekster fra andre, kan du ikke bare bli beskyldt for plagiat og fusk, men også for å bryte opphavsregler.
– Nei, jeg tror ikke jeg er så streng på det der. Jeg har tatt til orde for at man ikke skal være så streng. Det jeg er opptatt av, er at tekstplagiat også er alvorlig. Det er klart at det var et omfang her hvor man kan hevde at det også var opphavsrettsbrudd. Da er det ulovlig, da.
