Av Asle Olav Rønning, journalist i Forskerforum
Publisert 27. mai 2024 kl. 12:20
Fredag morgen brøt Unio og Akademikerne forhandlingene med staten, etter en hel natts mekling på overtid. Dette er Unios første streik i staten på 12 år. Fordi konflikten i år i liten grad dreier seg om kroner og øre kan det bli vanskelig å finne en vei ut.
I stedet for et trepartssamarbeid, som er normen i norsk arbeidsliv, har tariffsituasjonen i staten blitt en trepartskonflikt.
Unio og Akademikerne mener at ansatte som har investert i lang utdanning og valgt å arbeide i staten og ikke i næringslivet, taper på å ikke ha lokal fordeling av lønnsmidlene. LO og YS mener at lønnsdanningen i staten utvikler seg i retning av et markedsbasert system der ulikhetene øker, og de vil stanse dette.
Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung legger vekt på at det er uheldig med to hovedtariffavtaler i staten, som i prinsippet kan medføre at personer i samme stilling kan ende opp med ulik lønn for samme arbeid.
Statens forhandlingsleder Gisle Norheim hadde en vanskelig oppgave med å prøve å få en avtale i havn. Han har opplevd det samme som tidligere statsminister Per Borten, nemlig at det er vanskelig å bære staur.
Årets oppgjør har vært preget av vilt sprikende motsetninger. På den ene siden vil Stortinget ha likelydende tariffavtaler i staten. Senest i fjor sa et flertall på Stortinget klart i fra om dette. Det samme ønsker regjeringen.
Det vil LO og YS også, men bare på vilkår som de selv aksepterer. Deres modell er høye sentrale tillegg, og i hvert fall ikke en avtale der hele lønnspotten fordeles lokalt.
Unio og Akademikerne har ønsket å videreføre dagens modell. Akademikerne har siden 2016 fått forhandle om hele sitt lønnstillegg lokalt, og Unio har fått det samme siden 2022.
Uten å kjenne innholdet i forhandlingene, kan det virke som om staten prioriterte ønsket om en likelydende hovedtariffavtale i fire kopier foran andre hensyn.
Siden konflikten ikke handler om penger er den også vanskelig å forklare. Det kan bli vanskelig for regjeringen å forklare statens posisjon. Hvorfor ble det i år satt hardt mot hardt, når samme regjering for bare to år siden godtok en løsning der Unio gikk over på Akademikernes avtalemodell?
Staten kunne ha valgt å vike. Dersom oppgjøret hadde hadde avsluttet etter en lang og intens mekling hos Riksmekleren, en natt på overtid, ville regjeringen kunne si til Stortinget at den hadde gjort et seriøst forsøk på å oppnå en felles tariffavtale. Staten kunne med stor kredibilitet si at «beklager, det gikk ikke denne gangen». I stedet ble det altså brudd og streik.
I valget mellom å utfordre LO og gå i konflikt med Unio og Akademikerne, er det åpenbart at det er enklere for regjeringen å velge det sistnevnte. En åpen konflikt med LO ville være svært uheldig for en Ap/Sp-regjering som lenge har slitt med oppslutningen på meningsmålingene.
Det er verdt å merke seg at Unio og Akademikerne ikke forhandler som en blokk, og at de to hovedorganisasjonene i fjorårets mellomoppgjør hadde hvert sitt løp. Da forhandlet Unio videre en dag etter at Akademikerne og staten var blitt enige.
Statens strategi kan i år ha vært å trekke Unio med seg inn i en felles avtale som den som eksisterte før 2022, og la Akademikerne fortsette som før. Det kan synes som om staten derfor har kommet Unio i møte, ved å legge på bordet en løsning med bare 25 prosent sentralt og resten lokalt.
Også Unio kan få problemer med konfliktens begrunnelse. Hvorfor var en løsning som for tre år siden hadde vært ansett som god, uakseptabel i år? Unio kan vanskelig med stor tyngde si at prinsippet om at all lønnsforhandling skal skje lokalt, som for Unios del bare har vært brukt i to år, er hellig.
Det Unio derimot med stor troverdighet kan si, er at statlig diktat vil være et brudd med rådende prinsipper i arbeidslivet at arbeidsgiver og arbeidstageren i fellesskap skal komme fram til en tariffavtale. Begge parter skal være enige når en tariffavtale utløper og en ny inngås.
Da er det prinsippene i statens framgangsmåte som er ankepunktet, og ikke egentlig de praktiske konsekvensene av den ene eller andre avtalen.
Uansett ser det ut til at resultatet av årets forhandlinger er et tettere samarbeid mellom Unio og Akademikerne enn før. De to hovedorganisasjonene går nå begge inn i streik.
Spesielt for Akademikernes del kan 2024 være et godt år for å ta en konflikt. Staten skriker etter kompetent arbeidskraft til stillinger innen IT, juss, økonomi og administrasjon, og disse forholdene på arbeidsmarkedet øker Akademikernes forhandlingsmakt.
I fjor fikk mange av Akademikernes medlemmer ekstra lønnspåslag på grunn av forholdene på arbeidsmarkedet taler til deres fordel.
Unios grupper har lengre og mer spisset utdanning, og står svakere på arbeidsmarkedet. En professor ved universitetet kan vanskelig finne like spennende arbeidsoppgaver og tilsvarende frie rammer i privat næringsliv. Unio er derfor ikke like godt posisjonert for en streik. På den annen side har medlemmene i Unio heller ikke så mye å tape.
Staten har allerede lagt på bordet et tilbud om lønnstillegg innenfor en ramme på 5,2 prosent. Med forbehold om at detaljene om hvordan fjorårets lønnsvekst skal dekkes inn ikke er kjent, vil Unios medlemmer etter alt å dømme uansett oppnå dette når streiken en gang er over.
Spørsmålet er hvor langvarig streiken blir. Alle som deltar i lønnsforhandlinger, og velger å gå inn i en konflikt, må ha et blikk på mulige utganger. Å dele på kroner og øre kan være enkelt om det er vilje. Å finne en mellomløsning i en konflikt som dreier seg om prinsippspørsmål, kan være vanskeligere.
På kort sikt er det LO og YS som kan framstå som vinnere, mens både Unio, Akademikerne og staten vil måtte risikere å tape ansikt for å finne en løsning.
Les også:
