Av Julia Loge
Publisert 15. august 2024 kl. 13:51
Arendal: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, HL-senteret, fant ut at de ble nødt til å uttale seg om krigen mellom Hamas og Israel i Gaza. Senterets direktør, Jan Heiret advarer likevel museer mot å bli politiske aktivister.
– Det et press nå for at enhver institusjon skal, bokstavelig talt, heise flagg for alle gode saker i verden. Det må vi stå imot. Vi må kun uttale oss om det vi har spesiell kompetanse på, ellers bikker vi over til å proklamere enkle løsninger på kompliserte spørsmål.
– Ja, for å bruke universitetssektoren som eksempel: At universitetet skal støtte bærekraftsmål, skape en bedre verden, det høres så fint ut. Men det blir lett proklamasjoner som forenkler kompliserte spørsmål. Hvordan skal man skape et bærekraftig samfunn og en bedre verden? Der vil forskere ha ulike løsninger og ulike innspill.
– Universitetet har sterke fagpersoner på alle de store spørsmålene, og jeg mener det er forskerne som skal uttale seg. Universitetet som institusjon skal ikke ha noen mening, utover selvfølgelig at vi er for demokrati, og vi støtter folkeretten. På en måte er vi sammenlignbare, vi er også en forsknings-, utdannings og formidlingsinstitusjon. Men vi er også en holdningsskapende institusjon. Vi skal motvirke antisemittisme og muslimfiendtlighet. Og da må vi også ta noen overordnede standpunkt.
– Vi er etablert som et holocaustsenter, etter holocaust reagerte det internasjonale samfunn ved å etablere en internasjonal rettsorden. Skal vi ha legitimitet for å kunne snakke med minoritetsbefolkningen, så må vi ta tydelig stilling mot brudd på folkeretten.
– Vi må si det som for mange er selvsagt: Vi tar avstand fra Hamas’ terror, og vi må ta avstand fra den israelske krigføringen i Gaza, som helt åpenbart er brudd på krigens lov og på folkeretten. Så er det også dette vanskelige spørsmålet om antisemittisme. Vi har som samfunnsmandat å bekjempe antisemittisme, og vi har sett en virkelig ille økning i antisemittiske holdninger i Norge. Samtidig må vi si at antisemittisme-begrepet misbrukes, først og fremst av Netanyahu-regjeringen, som stempler kritikk av Israel som antisemittisk.
– Vi har hatt en tradisjon for at senteret ikke uttaler seg om pågående konflikter. Men mitt dilemma var at det også ble et «statement».
– Vi kan ikke si noe annet enn at vi prøver. Vi blir aldri gode nok. Vi har fått kritikk fra begge hold, og god kritikk. Så justerer vi. Men når det gjelder akkurat denne situasjonen vi står i nå, hvis vi skulle være helt sikre på å ikke trå feil, så måtte vi vært helt tause. Så vi må også tørre å snakke og heller justere oss. Vi skal ivareta den jødiske minoriteten, men vi skal ikke være den jødiske minoritetens talerør.
– Nei. Vi har hatt en tradisjon for at senteret som sådan ikke uttaler seg om pågående konflikter. Men mitt dilemma var at det også ble et «statement». Vi er et holocaust-senter, så når vi ikke sier noen ting, tolker noen det som at vi støtter den israelske staten, rett og slett. Jeg har kommet fram til at det ikke er noe alternativ å være taus. Men vi skal heller ikke bli en politisk aktivist. Vårt ansvar er for minoritetene i Norge. Vi skal verken mene for mye eller forsøke å løse konflikten i Midtøsten. Men for å ha legitimitet blant de norske minoritetene, slik at vi kan motvirke både antisemittisme og muslimfiendtlighet, så må vi sette ned noen markeringssteiner.
– Jeg tror det er å finne et språk. Det er så betent, også i Norge, at så å si enhver formulering blir opplevd som «biased» av den ene eller andre part. Så det vi legger vekt på, det er jo det også gode norske lærere gjør hver dag, er å presentere ulike versjoner av historien. Historie er en fortolkende vitenskap, og historiefagene kan vise oss at hva som er deres sannhet, hva «de andre» opplever som sant, ofte er viktigere enn en jakt etter en såkalt objektiv sannhet.
– Ja, selvfølgelig går det an å forske på holocaust som et historisk fenomen. Det er vår fremste oppgave, å belyse særlig holocaust i Norge. Men vi forsker også på folkemord i samtiden. Og spørsmålet om hvordan kunnskapen om holocaust kan brukes til å forstå andre fenomen, har blitt diskutert lenge. Holocaust er det mest gjennomførte industrielle folkemord som har skjedd i verdenshistorien. Og det må vi holde fast ved. Holocaust er unikt. Men det er åpenbart at det er mekanismer bak holocaust som kan gi innsikt til også å forstå andre folkemord – og prøve å forhindre nye. Det er derfor det er viktig at vi sammenligner, men vi sammenstiller ikke. Og det er jo midt i den internasjonale holocaustdiskusjonen. For det er krefter, blant annet Israel, som mener at man ikke skal sammenligne at det er holocaustfornektelse. Men det er en stor forskjell mellom å sammenstille, altså å gjøre likt, og å sammenligne.
– 15 000 skoleelever kommer til vår utstilling hvert år, det er klart de trekker sammenligninger. De lurer på sammenhengen mellom holocaust og hva som skjer på Gaza. Og da må vi være i stand til å føre ordentlige samtaler om det. Den komparative folkemordforskningen har vist at ethvert folkemord er unikt, men det er noen risikofaktorer som man kan kjenne igjen, som gjør at det internasjonale samfunnet kan og bør reagere når man går over visse grenser. Vi har jo et naivt håp om at historisk kunnskap kan hjelpe oss i å orientere oss i nåtid og forhåpentligvis også i den veien vi går framover.
– Hvorvidt det pågår folkemord, det er noe som alltid blir avklart i ettertid. Folkemordsbegrepet er et juridisk begrep, det kommer juristene og internasjonale domstoler til å avklare. Så jeg, som direktør for Holocaust-senteret, kan ikke mene noe om det. Det jeg kan si, er at Israel har gått så langt at de har gått over noen grenser. Det er dette vi kan lære av den sammenlignende folkemordforskningen. Det er noen risikofaktorer Isreal har beveget seg mot, som kan føre til folkemord. Men så er det vår jobb å roe ned debatten. Vi skal ikke bruke dette begrepet som et politisk slagord.
Les også:
