Av Kjetil Vikene
Publisert 18. juni 2024 kl. 13:26
For rundt et år siden anmeldte jeg boken Økonomisk krigføring av professor i europeisk sikkerhetspolitikk ved Forsvarets høgskole, Kåre Dahl Martinsen – en ganske urovekkende bok om geopolitiske tilstander. Han beskrev en pågående konflikt, der med teknologiske og økonomiske maktkamper, som i realiteten er en nåtidig slagmark.
Nå kommer en ny bok fra samme institusjon, nemlig Kampen om verdensmakten av Øystein Tunsjø, professor og leder av Asia-programmet ved Institutt for forsvarsstudier. Mens Martinsens bok beskrev kampene i triangelet USA, EU og Kina, fokuserer denne nye boken i all hovedsak på den økende spenningen mellom kun to av dem, nemlig USA og Kina alene. I korte trekk er dette altså forskjellen på en multipolar og en bipolar verdensorden. I Tunsjøs variant er EU for lite og for fragmentert til å kunne spille noen avgjørende rolle i kampen om verdensmakten – til det er de økonomiske og ikke minst militære musklene til USA og Kina totalt overskyggende.
I den nye maktbalansen – som beskrives med termen «konfliktfylt sameksistens» – er det et vesentlig poeng at USA ganske uttalt retter sin oppmerksomhet og snur sine ressurser til å bygge opp motstand mot Kinas tydelig ekspansive politikk. På den andre siden beskrives Kinas ekspansive nyorientering også i detalj – med svært mange tall, prognoser og materielloversikter hva angår nasjonalbudsjett, investering i militært materiell og oppkjøp i utlandet.
Dreyer, 2024
278 sider
Veil. pris: kr 399
Konsekvensene for EU – og Norge – er ifølge boken at USA på ganske kort sikt vil redusere sin tilstedeværelse her, både politisk og militært, når nye frontlinjer flytter seg til andre geopolitiske soner i verden. Motsatt har Kina etter hvert ambisjoner om å se utover sine regionale nærområder og strategisk og metodisk posisjonere seg tettere inn mot regioner og land langt fra sine tradisjonelle interessesfærer.
Boken er høyaktuell også for norske forhold. Samme morgen som jeg sitter og finpusser på denne anmeldelsen, kan jeg på NRKs nettsider lese om hvordan minst seks kinesiske bedrifter, flere av dem statseide, ønsker å investere i Kirkenes – med blikk for Den nordlige sjøruten, forbindelsen mellom Asia og Europa via havene nord for Russland. Boken avsluttes med kapitler om Norges rolle i den nye verdensordenen.
Forfatteren er ganske tydelig på at han mener at Norges politiske aktører og næringslivsaktører for sent har forstått hvor mektig Kina har blitt på kort tid. Blant annet beskriver han hvordan Oljefondet, gjennom investeringer i Kina og kinesiske bedrifter, står i fare for å bidra til Kinas teknologiske framskritt og dermed undergrave sitt forhold til «Norges sikkerhetsgarantist, USA». Forfatteren oppfordrer aktører som Norges Bank, Etikkrådet og regjeringen til å ha et mer aktivt og bevisst forhold til sine investeringer i Kina, som «til syvende og sist kan bidra til å styrke kommunistpartiet og Folkets frigjøringshær». Til ettertanke.
Tunsjø mener at den fremskridende konflikten mellom USA og Kina har et vesentlig potensial for å medføre væpnet konflikt, direkte mellom de to statene.
Et overordnet perspektiv hos Tunsjø er at en ny, bipolar verdensorden ikke kan sammenlignes med den kalde krigen, med sine stedfortrederkriger i global skala. I stedet mener han at den fremadskridende konflikten mellom USA og Kina har et vesentlig potensial for å medføre væpnet konflikt direkte mellom de to statene. Spesielt viktig og godt beskrevet er de sørasiatiske sjøområdene – i boken omtalt med den avslørende kapittel-tittelen «Taiwan – Det farligste stedet på jorden». Det er her Tunsjø mener at potensialet for en direkte konfrontasjon mellom de to verdensmaktene er størst. En viss alarmisme er det å spore – som om det egentlig kun er et tidsspørsmål før det smeller. Uavhengig av om man kjøper forfatterens ganske dystre holdning eller ei: Akkurat dette kapittelet er svært godt lesestoff – og en grundig innføring i hvor viktig denne øyen har vært, er og kommer til å bli i en fremvoksende ny geopolitisk situasjon. Kapittelet oppsummerer også mange av bokens overordnede perspektiver i et presist fokalpunkt.
Like presis er dessverre ikke boken som helhet, til det er den preget av for mange gjentagelser av poenger og formuleringer underveis. Kanskje er dette et resultat av at boken er skrevet på bakgrunn av «mer enn hundre foredrag, presentasjoner og forelesninger». Uansett kunne boken vært ganske mye strammere i stilen – og dermed også ganske mye kortere.
