Av Av Cecilie Sachs Olsen, professor i Kunst og samfunn, Oslomet
Publisert 9. april 2025 kl. 15:37
Harriet og jeg sitter på stuegulvet hennes i et smalt rekkehus i Sør-London. Det er sommer, og året er 2015. Vi prøver å finne ut av hvordan vi best kan skrive om en stedsspesifikk vandreteaterforestilling som jeg har laget med mitt kunstnerkollektiv, og som Harriet har opplevd som deltakende publikummer. Harriet Hawkins, en etablert kulturgeograf kjent for sitt arbeid i krysningen mellom geografi, kunst, kreativitet, estetikk og forestillingsevne, hadde deltatt på forestillingen som en del av en workshop jeg organiserte som ph.d.-stipendiat i kulturgeografi. Nå er idéen at vi skal skrive en akademisk artikkel sammen om opplevelsen, fra hennes perspektiv som deltaker og mitt perspektiv som skaper. Vi er enige om at artikkelen ikke skal være en standard akademisk diskusjon av de funnene vi har gjort på bakgrunn av forestillingen og dens utfall. I stedet vil vi gjengi selve opplevelsen av forestillingen på papiret. Vi vil gi leseren en følelse av å være en del av forestillingen. Men hvordan «oversette» en kroppslig, taktil og til tider, kaotisk, opplevelse til en akademisk tekst? Og hvordan samtidig (be)vise at denne typen kreativ og praksisbasert forskning (både forestillingen og vår eksperimentelle skriftlige behandling av den) er en legitim form for kunnskapsproduksjon?
Frykten for skriving
Den såkalte «IMRaD-modellen» har lenge vært toneangivende for akademisk skriving. Her utformes artikler etter formelen «introduksjon – metode – resultat og diskusjon». Kritikere hevder at modellen er altfor rigid og at den derfor knebler akademisk giv. Denne kritikken har ført til en debatt rundt behovet for å utfordre sjangerkravene i akademisk skriving og gi plass til mer kreative uttrykksformer. Dette er en debatt jeg ønsker hjertelig velkommen og som jeg mener kan ha noe å lære av praksisbasert forskning i humaniora og samfunnsvitenskap.
Jeg ser stipendiatenes frykt for skrivingen og teksten som et unødvendig onde.
Det siste tiåret har vi sett en betraktelig økning i praksisbaserte doktorgrader (inkludert min egen) der en form for kreativ praksis (det kan være fotografi, visuell kunst, arkitektur, deltakende teater, film osv.) teller på lik linje med den skrevne oppgaven i vurderingen av arbeidets forskningsmessige kvalitet. Noen praksisbaserte doktorgradsstipendiater og – forskere – ser med en viss mostand på det som de oppfatter som en slags «tekstlig imperialisme» i akademia. De motsetter seg en akademisk kultur som hovedsakelig krever at kunnskapsproduksjon gjennom praksis må akkompagneres av en akademisk tekst for å kunne legitimeres som forskning. Deres motstand mot tekstens superioritet i akademisk skriving har brakt med seg kritiske, men også produktive og genererende, spørsmål rundt forholdet mellom tekst og praksis.
Som veileder for flere praksisbaserte ph.d.er, ser jeg stipendiatenes frykt for skrivingen og teksten som et unødvendig onde og som et bilde på akademias manglende forståelse for kreativ praksis som forskning. Samtidig ser jeg hvordan denne nye generasjonen praksisbaserte forskere overvinner frykten ved å innlemme skrivingen som en integrert del av deres kreative praksis. Dette gir mulighet for å eksperimentere med hvordan det skrevne dokumentet kan ta på seg en ny rolle som en kreativ og estetisk kraft i seg selv: I stedet for å være en annenrangs representasjon av praksisen, kan teksten invitere leseren til å oppleve praksisen på en ny måte.
Eksperimentell publisering
Harriet og jeg sitter omgitt med artefakter fra vandreforestillingen: objekter som deltakerne har plukket opp på veien, og kart og bilder fra vandringen. Vi lar materialet lede an og bestemmer at bildene skal ha en annen funksjon enn kun som en <insert image here>-illustrasjon av publikum i aksjon eller av objektene de fant. Vi printer derfor ut bildene og tar dem og objektene med ut i Harriets bakhage der sola skinner i sommervarmen. Her sprer vi dem ut og eksperimenterer med hvordan vi kan gjenskape vandreforestillingen ved å se på artikkelen som et eget konseptuelt «sted» hvor vandreforestillingen kan få nytt liv. Vi klipper og limer og danderer objekter i en collage som går fra å være en passiv illustrasjon av tekst og praksis, til å bli en aktiv medskaper i hva og hvordan vi skriver. Vår eksperimentelle tilnærming til form og innhold muliggjøres av tidsskriftet cultural geographies som vi har valgt å sende artikkelen inn til. Tidsskriftet har en egen ‘cultural geographies in practice’-seksjon som gjør det mulig å publisere eksperimentelle og ukonvensjonelle akademiske artikler i et anerkjent tidsskrift.
I tandem med økningen og anerkjennelsen av praksisbasert forskning har ikke bare tidsskrifter innen kunstfeltet, men også flere samfunnsvitenskapelige tidsskrift, slik som cultural geographies, begynt å tilby egne «eksperimentelle rom» for forskningspublisering. Utover visuelle essays, kan man her publisere lydverk, filmer, kortere kreative tekster, samt redegjørelser for performative praksiser og prosesser. Dette har gitt praksisbaserte forskere muligheten til å vie sin oppmerksomhet til konseptualiseringen av ord, tekst og stil som en del av deres praksis. Her banes det vei for alt fra stilistiske eksperimenter som undersøker nye måter å skrive affekt, følelser og sensoriske opplevelser inn i forskningsartikkelen, til en lek med paratekstuelle verktøy slik som fotnoter, ordlister og marginalia.
Trenger broer, ikke tellekanter
Det er viktig å påpeke at disse eksperimentene er mye mer enn navlebeskuende kreativitetsøvelser. De er kritiske verktøy for å utvide vår forståelse av hva publisering, forskningsresultater og forskning kan være og gjøre. Et godt eksempel er prosjektet «Ecologies of Dissemination» av kunstneren Eva Weinmayr. Hun publiserte sin praksisbaserte doktorgrad fortløpende, mens hun skrev den, som én lang åpen kilde-artikkel i WikiMedia. Slik utfordret hun idéen om at publisering er noe som skjer etter forskningen, og gjør i stedet doktorgraden til en åpen og ikke-lineær prosess som offentligheten kan følge. Videre er teksten tilgjengelig for samarbeidspartnerne i praksisen hennes, slik at de kan kommentere det hun skriver direkte. Slik åpner hun for andre, og potensielt motstridende, stemmer rundt hennes beskrivelse av praksisen.
Kritikere hevder at modellen er altfor rigid og at den derfor knebler akademisk giv.
I stedet for den instrumentelle tellekantstilnærmingen til publisering, går Weinmayr inn for å skifte fokus: «from publishing to making public». Slik jeg forstår henne, handler dette om å nå ut til folk ved å fremme en forskningsformidling som kan skape bro mellom det universelle og det spesifikke, teori og praksis, etikk og estetikk, og innhold og kontekst. Dette er ikke bare en kreativ og praksisnær tilnærming til akademisk skriving, det er også høyst politisk.
Deling og gjenbruk
I Katherine McKittricks banebrytende bok Dear Science and Other Stories (2021) tar hun, i både form og innhold, et politisk oppgjør med den akademiske skrivetradisjonen. Vektleggingen av blant annet opphavsrett i akademia vitner, ifølge henne, om en kolonialistisk tilnærming der en ny verden bygges på et tilsynelatende «blankt ark» som ignorerer det som finnes der fra før. Hun går i stedet inn for å se på akademisk skriving som en kollaborativ og kreativ praksis ledet av en dynamisk «gi-og-ta»-deling og gjenbruk (framfor mer ensrettet og statisk referering) av idéer, tanker og historier. Hun minner oss også på at det er en stor forskjell på å eie noe og å gjøre det til sitt eget. Førstnevnte blir en form for «gatekeeping» som begrenser kritisk tenkning, kreativitet og forestillingsevne. Dette får meg til å tenke på mine studenters lammende frykt for å bli anklaget for plagiering av eget eller andres arbeid. Hvorpå jeg stadig må berolige dem med Eva Weinmayrs ord «first times do not exist!». I kreativ praksis, og vitenproduksjon generelt, bygger man alltid på det som kom før.
Det blanke arket er altså ikke blankt, men det inviterer oss til å stille kritiske spørsmål rundt hvilke vitentradisjoner, stemmer og perspektiver vi velger å gi plass til i teksten vi fyller det med. Her mener jeg at å utvide vår tilnærming ikke bare til hva vi skriver, men hvordan vi skriver det, gir oss mulighet til å fremme et «epistemisk mangfold» der ulike teoretiske og praktiske utgangspunkt og forskjellige måter å drive kunnskapsproduksjon og -formidling på møtes i dialog. Dermed sikrer vi oss mot en «akademisk monokultur» der standardiserte mål for skriftlig kvalitet bestemmer hvilken forskning som publiseres og hvem som får definere hva en god akademisk tekst er og kan være.
Harriet og jeg gir artikkelen vår tittelen «Archiving an urban exploration – MR NICE GUY, cooking oil drums, sterile blister packs and uncanny bikinis». Det er ingen introduksjon, leseren kastes rett inn i forestillingen fra Harriets perspektiv som publikum – in medias res. Teksten glir mellom de mange fotocollagene og dykker inn og ut av Harriets og mitt perspektiv uten at leseren blir presentert for et overordnet narrativ å forholde seg til. Leseren må selv navigere i teksten på samme måte som publikum selv måtte navigere i vandreforestillingen. Slik tilbyr teksten en tilnærming til vitensproduksjon og -formidling der det handler om å navigere kompleksitet fremfor å redusere den.
