Publisert 1. april 2025 kl. 15:00
Skriving – på engelsk – er stadig mer sentralt i mange akademikeres virke. I en serie i Forskerforum undersøker vi skrivingens vilkår i lys av tellekanter, publiseringspoeng og forskere med ny lyst til å formidle og drive intellektuell nyskaping i tekst. Noen tyr til norsk for nærheten til stoffet, men faktum er fortsatt at norsk fagspråk er under press og nesten all artikkelskriving i norsk akademia foregår på engelsk. Men kan tekstene bli svakere av det? Muir og Solli driver kurs i akademisk skriving på engelsk på tiende året, og på Oslomet veileder og jobber de med doktorgradsstipendiater som skal i gang med en skrivende forskerpraksis. De mener spørsmålet blir misvisende:
– Det fundamentale temaet i akademisk skriving vil uansett være: Hva vil jeg si, for hvem, og hva er valgmulighetene mine?, sier Tom Muir.
Stor andel engelsk
I over ti år har de undervist og forsket innen EAP (English for Academic Purposes), der Oslomet var en av de første institusjonene som formaliserte fagfeltet i Norge i 2006. Ann Torday Gulden var pådriver, og hun skriver i en artikkel fra 2008 at NTNU, Oslomet (da Høyskolen i Oslo) og Høgskolen i Telemark tok initiativ til de første møtene i NFEAP (Norwegian Forum for English for Academic Purposes). Internasjonaliseringen av høyere utdanning og akademia gjorde engelskkunnskaper på høyt nivå til en nødvendighet, og det var usikkert om norske institusjoner holdt høyt nok nivå. I dag er EAP etablert som eget akademisk felt i Norge, og norskforfattede forskningsartikler skrives oftere på engelsk enn på norsk. Så er vi faktisk gode nok til å hevde oss i internasjonale fora på andrespråket, eller vil norskspråklige forskere alltid ha en byrde i å ikke bruke sitt eget?
Ingen byrde
– Norske forskere er absolutt gode nok, sier Solli og Muir.
Muir påpeker at engelsk fagspråk i dag er fleksibelt nok til å romme hele det akademiske fellesskapet:
– En del forskning indikerer at internasjonale tidsskrift åpner for en videre variasjon av engelsk enn tidligere. Det er ikke lenger en idé om ‘rett engelsk’ som dominerer, men en forståelse for at om vi aksepterer engelsk som et internasjonalt språk som er alles eiendom, må vi akseptere et veldig stort spenn og variasjon, legger han til.
– Hender det at norske forskere avvises på grunn av svakt språk, tror dere?
– Det kjenner vi ikke til, sier Solli.
Hun pleier å berolige ferske forskere med å si at «ingen fagfelle vet at du ikke er professor»:
– Nå skal det sies at en fagfellevurdering som oftest vil inneholde kommentarer på språk, som oftest fra forskere som ikke har engelsk som førstespråk selv.
Engelsk på norsk
Kollegene sitter i sitt delte kontor på Oslomet, og kan nesten fullføre hverandres setninger på britisk og amerikansk engelsk. Solli forteller at mange kommer til kurs i tro – og kanskje håp – om å lære rett grammatikk, eller bruk av passiv form. Men det er ikke fokus:
– Det vi ser når folk kommer på kurs er at skriving er hardt arbeid, uansett hva slags språk de gjør det på, sier Muir.
– Og mange kommer til oss og tror at engelsk er problemet deres, eller at de ikke har nok ord. Vi prøver å demystifisere det litt, for skriving vil være en vanskelig prosess uansett om det er på norsk eller engelsk. Hvorfor ikke bruke norsk iblant? Om du sliter med et ord eller avsnitt – skriv det på norsk, og gå tilbake og oversett det etterpå.
Duoen underviser i både standard og eksperimentell akademisk skriving på engelsk, og er mer opptatt av å stimulere til opplyste valg og prosesser, enn å tre gitte format nedover tekstene:
– Vi underviser i standard artikler også, som IMRAD (strukturen som ofte brukes i akademiske tekster med Innledning, Metode, Resultat og Diskusjon), men jeg mener vi er veldig klare på hva slags begrensninger det har. Det fungerer for noen, det de trenger eller vil gjøre. Men for andre er det ikke et passende format, sier Solli.
– Det samme gjelder fagspesifikke tekster som omhandler norske forhold, der er det ofte klart at en tekst bør være på norsk.
Hun peker på at akademisk skriving er fullt av valg, og at rommet – og kanskje spesielt innen en engelskspråklig tradisjon – er større enn mange tror:
– Som undervisere i akademisk skriving ønsker vi å understreke at det ikke bare er én oppskrift, du følger ikke bare regler, du har handlefrihet, du har en stemme. Jeg tenker ofte at vi har et ansvar for å åpne opp, for å fortelle at det er folk der ute som gjør helt nye ting.
Tegneserie i Nature?
Muir har mange års erfaring som skrivelærer både i England og Norge:
– Jeg vil ikke at studentene skal sitte igjen med ideen av at det å skrive akademisk handler om å absorbere konvensjoner, for så å gjenskape dem, sier han.
Han brenner selv for det eksperimentelle i akademisk litteratur, og viser eksempler han har brukt i forelesning: En introduksjon til en akademisk tekst – om akademiske tekster – i form av et eventyr, et kapittel i en monografi om Freuds forhold til jødedommen der forfatteren henvender seg til Freud selv i form av en monolog, en doktorgrad om kunnskap og det å se, gitt ut som tegneserie på Harvard University Press.
– Jeg har studenter som innvender – men man kan ikke publisere en tegneserie i Nature, hvor svaret er: Jo – du kan publisere en tegneseriestripe i Nature. Det har vært gjort!
– Når jeg snakker med dere føles det nesten som at å skrive på engelsk – i form av å være nok et lag i en skriveprosess – noen ganger kan være bra for en tekst?
– Det finnes forskning som sier det også, sier Muir.
– Vi har en kollega som er engelsk lingvist, som måtte skrive en artikkel på norsk. Han sammenlignet prosessen med Beckett som var engelsktalende, men skrev på fransk. At det er en fordel i det også. At det koker vekk det uvesentlige.
