Av Julia Loge
Publisert 11. januar 2022 kl. 09:08
– Jeg kunne ha skrevet en debattartikkel med KrF-hatten, men da ville jeg ikke ha vektlagt det vitenskapelige i samme grad, sa universitetslektor Marianne Brattgjerd til Forskerforum.
Brattgjerd jobber ved Nord universitet og har tatt doktorgrad i profesjonspraksis, og brukte den bakgrunnen i to leserinnlegg om kjønnsidentitet. Men som aktivt medlem i Kristelig Folkeparti (KrF) sjonglerer hun flere roller. Hun har beskrevet erfaringen sin med å debattere kjønnsidentitet i et innspill til ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet og ble intervjuet til januarnummeret av Forskerforum.
Anine Kierulf, som leder utvalget, sier at de leser alle enkeltinnspillene. Sammen med den øvrige informasjonen utvalget henter inn, bidrar det til arbeidet deres.
Når Forskerforum spør Kierulf hvor grensen går mellom når man ytrer seg som fagperson og når man bør bruke andre tilknytninger, understreker Kierulf at hun uttaler seg på vegne av seg selv og ikke på vegne av utvalget.
– Rettslig sett kan alle ytre seg fritt, også med bruk av sin tittel og tilknytning. Det er ikke slik at man bare kan eller bør bruke tittel når man snakker om ting man har forsket på, sier Kierulf.
Hun utdyper med et personlig eksempel, og sier at hun gjerne henviser til sine mer spesialiserte kollegaer når hun kan.
– Som jurist er det likevel klart at både jeg og alle andre jurister kan bidra med viktig folkeopplysning helt generelt. Underskuddet på basal juridisk folkeopplysning er enormt, og slik opplysning koster masse penger å få fra andre jurister enn de akademiske.
– Også debattbidrag om akademia generelt er en viktig del av det akademiske formidlingsoppdrag. Kan man i tillegg bidra med allmen samfunnskritikk ut fra sine særlige forutsetninger for og trening i vitenskapsteori, saklighet og herredømmefri diskusjon, kan det bidra til opplysning og til å styrke tilliten til forskningsbasert kunnskap. Gjør man det motsatte, kan det virke motsatt.
Men det kan også være gode etiske og samfunnsmessige grunner til å la være å bruke tittel eller tilknytning hvis man skriver om emner langt utenfor sine fagfelt, utdyper Kierulf.
– Blant disse er hensynet til at ikke alle lesere sjekker hva slags felt man har særlig ekspertise i, og dermed tror at man leser noe mer autoritativt enn det det er. Mange slike «overraskelser» kan bidra til en svekket tillit til vitenskapelig ansatte spesielt, og til vitenskap mer generelt. Dette er særlig uheldig i digitale offentligheter der kvalitetssikret kunnskap trengs som motvekt til villedende informasjon, sier Kierulf.
– Samtidig er det viktig å huske på at vi lever i demokratier. Tar vi det på alvor, må vi ha tillit til at våre medborgere ikke er så dumme at de ikke kan orientere seg både om hva akademikere har og ikke har særlig greie på, og at akademikere ikke er sine institusjoner, sier Kierulf og referer til et debattinnlegg fra BI-professoren Ole Gjems-Onstad, der professortittelen ble stående, mens tilknytningen til BI ble fjernet.
En annen som har sendt innspill til ekspertutvalget er Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hun fikk seg nylig en overraskelse da Aftenposten insisterte på å føye til hennes organisasjonsbakgrunn i et leserinnlegg.
– Hva skal en sånn tilleggsopplysning egentlig tilføre? Betyr det at redaktørene mener at en ikke lenger kan stole på det akademikere skriver i offentligheten som akademikere, hvis de også er politisk engasjert i tillegg? spør Kalvig.
Hun synes det er viktig å få fram økonomiske bindinger som kan påvirke den akademiske friheten, men professorer må kunne engasjere seg politisk uten hemmelighold.
Kalvig og medforfatter Kamilla Aslaksen fra Høgskolen i Innlandet kritiserte Store norske leksikons oppslagsartikler om kjønnsidentitet på vegne av «23 fagpersoner og brukere». Nederst står det at Kalvig også er «nestleder i organisasjonen Women’s Human Rights Campaign Norge», men at innlegget er skrevet i rollen som professor.
Kalvig forteller til Forskerforum at den tilføyelsen la Aftenposten til etter at innlegget var publisert, og at hun ikke var enig i at det var nødvendig.
– Når jeg skriver innlegg i egenskap av å være aktivist, så underskriver jeg som det. Vi som akademikere skal være i stand til å vurdere hva vi gjør. Ytrer jeg meg som medlem i parti, medlem i organisasjon eller med min akademiske kompetanse? Det vet jeg mer om enn en redaktør, sier Kalvig.
Utgangspunktet for leserinnlegget var en lang klage som Kalvig og de 22 andre sendte til Store norske leksikon. Hun mener koblingen til gruppen med forkortelsen WHRC Norge er problematisk fordi de andre underskriverne ikke nødvendigvis vil bli assosiert med dem. Det er også feil fordi klagen og kronikken er noe hun har jobbet med som professor, sier hun, og hun refererte til mange vitenskapelige tekster for å begrunne klagen.
– Du sier du har jobbet med dette som professor, men hvordan er det faglig relevant for deg som religionsviter?
– Jeg har også kjønnsforskning i fagkretsen min, men som religionsviter handler det om å identifisere metafysikk og trosforestillinger, som er det ideen om at menn kan bli kvinner er, hevder Kalvig.
En av kritikkene som både Brattgjerd og Kalvig har møtt er at de bruker forskertittelen selv om de skriver om emner som ligger utenfor deres akademiske nisje.
Akkurat hvor grensen går mellom innenfor og utenfor eget felt er ikke alltid like klart, og Kierulf mener at det akademiske fellesskapet kan og skal ta de faglige diskusjonene, også utenfor fagmiljøene.
– Bøtemiddelet mot faglig svake uttalelser er ikke formaninger om å tie, men å bidra med bedre faglige uttalelser, sier Kierulf.
– Hvis akademikere som selv anser seg mer skolert og faglig kvalifisert, mener at andre uttaler seg utenfor sitt felt, eller formidler dårlig eller feil fagkunnskap, har de en særlig oppfordring til å gå ut å korrigere det inntrykket disse skaper. Dette gjelder ikke bare i tidsskrifter og fagoffentligheter, men også i breddeoffentlighetene. Her kan det være enda større grunn til å ta slikt ansvar, ettersom publikum kan være mindre opplest. Den akademiske ytringsfrihet er kjennetegnet nettopp ved at det er fagfellesskapet som kan og skal korrigere eventuelle faglige feil, ikke staten eller arbeidsgiver, sier hun.
Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten svarer at det vanlige er å informere leserne om relevante roller for debattanter eller de som omtales.
«Stort sett informerer debattantene oss om dette, og noen ganger må vi etterspørre slike opplysninger. I dette konkrete tilfellet har Kalvig i andre tilfeller deltatt i debatter om kjønn som en del av Women’s Human Rights Campaign Norge. Når hun hos oss skriver om kjønn som professor i religionsvitenskap, skylder vi leserne våre å gjøre dem oppmerksom på at Kalvig også har andre roller i dette sakskomplekset. Og så presiseres det både i byline og nederst i artikkelen at akkurat dette innlegget er skrevet som professor, svarer Tornes i en epost.
