Av Siri Lindstad
Publisert 16. oktober 2023 kl. 17:15
Norges musikkhøgskole feirer femti år og har i den anledning bedt Alfred Fidjestøl om å skrive en jubileumsberetning. Det gjør de lurt i, for Fidjestøl kan kunsten å finne fram til de røde trådene og de gylne øyeblikkene. Tidligere har han skrevet historien om både Det Norske Teatret og Norsk kulturråd, samt flere biografier.
Samlaget, 2023
413 sider
Veil. pris: kr 449
Jeg ser gjerne for meg selve bygningen, som ligger pent plassert på Majorstuen i Oslo, når navnet Norges musikkhøgskole nevnes. Men etter å ha lest Fidjestøls beretning innser man at det huset ikke er noen selvfølge. For det tok altså mer enn 15 år fra skolen ble opprettet i 1973, til den fikk sitt eget hjem, i januar 1989, og ikke før lød første tone fra øvingsrommene, så var huset blitt for trangt. Provisoriske lokaler og evige byggesaker er blant de utfordringene Fidjestøl bruker mye plass på.
Femti års historie er fordelt på femti korte kapitler, og da skulle man kanskje tro at det er ett kapittel for hvert år, men nei. Boka begynner riktignok 3. september 1973, idet fiolinist Arve Tellefsen og pianist Robert Levin entrer scenen i Universitetets aula for å markere åpningen av den nye musikkhøgskolen. Dette første kapitlet er et nydelig stykke prosa, der forfatteren, med blikk for detaljene, skisserer opp livshistorien så langt til disse to, som begge kom fra trange sosiale kår, men som ble to av våre fremste musikere. Tellefsen ble en av Musikkhøgskolens første professorer, og Levin ble skolens første rektor.
Men så er det ikke før i kapittel 15 at historien fortsetter her i 1973, for først skal vi få hele forhistorien til skolen, og den er intrikat. Røttene er musikkonservatoriet som familien Lindeman startet opp på slutten av 1800-tallet. Men så etablerer entreprenør Olav Selvaag en musikkskole i bydelen Veitvet i 1959, som en del av utviklingen av bydelen. Tilstrømmingen til denne skolen, som favnet både barn, ungdom og unge voksne som ville bli profesjonelle musikere, vitnet om behovet for en offentlig finansiert høgskole. Samtidig kriget musikkmiljøet i Oslo med Bergen om lokaliseringen av den nye nasjonale utdanningsinstitusjonen, der Oslo altså vant i siste runde.
Sang og musikk i all ære, men det er Fidjestøls navigering rundt i de ulike tiårenes politiske ideologier og akademiske landskap og vekstbetingelser som gjør boka til spennende lesning. I løpet av disse femti årene er det ikke få reformer som skal finne sted i norsk akademia. Det er fusjoner og internasjonale ambisjoner, det er doktorgradsprogrammer og nye professorater, og det er stadig flere studenter som skal finne seg en plass i de evig trange lokalene. Og ikke minst er det både internt på Norges musikkhøgskole og ute i musikkmiljøene diskusjoner om hvorvidt sjangre som jazz og folkemusikk faktisk hører hjemme i en akademisk sammenheng. De korte kapitlene avsluttes gjerne med en politisk cliffhanger, der man venter spent på hva stadig nye statsråder med ansvar for kultur og utdanning har å komme med. Gir de eller tar de denne budsjetthøsten?
«Fidjestøl kan kunsten å finne fram til de røde trådene og de gylne øyeblikkene.»
Det er først i kapittel 32, i januar 1989, at skolen flytter inn i det vi i dag kjenner som Norges musikkhøgskole. 2000-tallet kommer og går raskt, før historien kulminerer med en rekke små smell: #metoo, Black Lives Matter, covid, fullskalakrig i Ukraina, og denne høsten: innføringen av studieavgift for utenlandske studenter. Her blir imidlertid fortellingen ganske summarisk, og jeg opplever at Fidjestøl skusler vekk en bra mulighet til å løfte fram studentenes perspektiver. At daværende rektor Peter Tornquist briljerer på youtubekanalen «Rektors rom» under pandemien, er i og for seg fornøyelig lesning, men hvordan var det å være student under nedstengingen? Og hva kom ut av diskusjonene rundt temaer som seksuell trakassering og rasisme, temaer som i all hovedsak ble satt på dagsordenen av nettopp studenter? Her blir jeg minnet på det første kapitlet, det som så fint tegnet opp livserfaringene Levin og Tellefsen må ha brakt med seg inn i den da nyetablerte høgskolen. Kunne det ikke her vært på sin plass å la oss få møte noen tilsvarende historier av i dag?
Men dette er altså en jubileumsberetning sett «ovanfrå og utanfrå». Det skriver Fidjestøl selv i etterordet, som kanskje burde ha stått som forord for å klargjøre noen premisser for boken. Han setter punktum for historien idet femtiårsmarkeringen tar til, der Norges musikkhøgskole seiler «som eit krengande skip» inn i jubileumsåret. Budsjettsmell og nedskjæringer vil prege feiringen, spår Fidjestøl. Og det vil komme flere beretninger, skriver han, der flere sider ved Norges musikkhøgskole vil bli belyst i andre historieprosjekter. Det høres lovende ut, men disse første fire hundre sidene er i alle fall en svært god start.
