Av Kjetil Vikene
Publisert 15. desember 2022 kl. 14:40
Det er modig å skrive en bok om krigen i Ukraina mens den foregår, men Cecilie Hellestveit – jurist og samfunnsviter ved Folkerettsinstituttet, og en av landets ledende eksperter på nettopp krigens folkerett – er godt skodd for oppgaven.
Hovedpoenget i Hellestveits bok er kort oppsummert dette: I kraft av krigen er nå alt forandret; Europa (og Norge) var fullstendig uforberedt, både mentalt og strukturelt, og vi stiller «i tennisutstyr til ishockeykamp».
Fantasien om et fredelig Europa er ugjenkallelig avslørt, og vi står rett og slett overfor en ny tidsregning med alt det innebærer: «Den russo-ukrainske krigen er i ferd med å gjøre Europa til ‘en region blant mange’ i verden. […] Med invasjonen i Ukraina bragte Vladimir Putin historien tilbake til Europa med et brak.»
Spartacus, 2022
222 sider
Veil. pris: kr 349
Boken fremsetter 22 teser, som i kapittelform får hver sin gjennomgang i bokens tredeling om Krigen, Rivaler og Vårt lille land. Som titlene antyder starter hun konkret med krigens opptakt og bakgrunn, før hun spenner et bredt geopolitisk lerret, for til sist å diskutere krigens konsekvenser for Norge spesielt.
Én av bokens teser lyder som følger: «Putins Ukraina-retorikk speiler vestlige lands posisjoner i andre konflikter. Putin svekker argumentet om aggresjonskrig, og ‘eksponerer doble vestlige standarder’.» Ved å ta Putins retorikk på alvor unngår Hellestveit den moralske panikken som preger mye av dagspressen – og hun skriver godt om hvordan konflikten sees – både praktisk og ideologisk – fra både Russlands, Vestens og resten av verdens ståsted. De ulike aktørenes logiske beveggrunner for sine handlinger utlegges forståelig og gjennomsiktig uten at forfatteren forfaller til «bothsiding»: Det understrekes flere ganger at krigen er en ulovlig aggresjonskrig. Men som Hellestveit har skrevet om i tidligere bøker, er folkerettens – og krigens juss – i konstant forandring. Dette er et poeng hun også gjentar i denne boken: «Utfordringen med folkeretten er at dersom stater etter hvert praktiserer reglene på en ny måte og anser at dette er lovlig, vil reglene med tiden kunne justeres i tråd med ny statspraksis.»
Det er spesielt i diskusjonene av disse overordnede, folkerettslige aspektene av konflikten Hellestveit viser seg som en god formidler av et komplekst fagområde – og som en god historieforteller.
Jeg kan ikke nok til å ta stilling til de mest intrikate utleggingene av (eller de påfølgende avisdiskusjonene om) de overordnede folkerettslige prinsippene, eller mer spesifikt om hvorvidt de bilaterale avtalene mellom Norge og Russland kan brytes i lys av krigen. Viktigst er likevel at Hellestveit – med sitt overblikk – muliggjør slike diskusjoner, og at hun ikke er redd for å diskutere disse tingene prinsipielt.
Likevel har boken noen utfordringer – som en direkte konsekvens av at boken er skrevet mens krigen foregår.
Selv om selve teksten og argumentene ikke synes å lide spesielt av at boken har blitt skrevet på rekordtid, så virker den allerede delvis utdatert, for eksempel i spekulasjonene om hvordan en kald vinter vil tære på den europeiske solidariteten med Ukraina, eller hvordan Russland synes bedre rustet til en utmattelseskrig: Når det gjelder temperaturen, gjenstår det å se, og krigens siste utvikling – med den russiske oppgivelsen av Kherson når denne anmeldelsen går i trykken – kan kanskje gjøre Hellestveits spådommer til skamme.
Dessuten kunne boken med hell vært mer presis når det gjelder datofesting. Med dette mener jeg simpelthen følgende: Siden krigen har utspilt seg i et konkret – og forholdsvis begrenset – tidsrom, er det etter min smak litt vel uspesifikt å bruke tidsbeskrivelser som «i løpet av sommeren 2022», eller «på vårparten». Det samme gjelder gjengitte uttalelser fra politiske aktører, som også bare er datofestet med «2022». Bokens gjenbruksverdi, når krigen og konflikten en gang er over, ville vært mye større hvis mer konkrete datoer ble brukt.
Skal jeg prøve å konkludere om en bok som skriver om en pågående, uforutsigbar krig, må det likevel være dette: Hellestveit skal berømmes for å våge å kommentere en pågående konflikt på en prinsipiell måte. Hennes brede utsyn gjør også at boken gir en svært god innføring i verdens overordnede geopolitiske tilstand, i hvilke allianser som eksisterer, og om hvordan verdens stormakter bruker konflikten til å tjene sine egne interesser. Vi står ved et klassisk veiskille – der det ikke er så lett å spå om hvordan stormaktenes forhold til hverandre vil utvikles, ei heller Europas og Norges rolle.
Hellestveits bok gir ikke leseren noen klare svar, men gir et svært godt overblikk over hva som står på spill – og hvordan spillet spilles.
